fbpx – Den kommunale fattigdommen truer sykepleiefaget Hopp til hovedinnhold

– Den kommunale fattigdommen truer sykepleiefaget

FLERE OG FLERE OPPGAVER: Men ressurser følger ikke med, påpeker Silje Naustvik i dette innlegget. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Fortvilelsen blant sykepleiere er massiv, skriver NSFs nestleder Silje Naustvik.

Rett før koronakrisen slo til for fullt, var forbundsledelsen på et medlemsmøte med sykepleiere fra både kommune, sykehus og akademia. Jeg noterte masse gode tanker og bekymringer.

Blant notatene mine står en prioritert liste over ting vi skal følge opp. Og helt på topp av den lista står det: «Den kommunale fattigdommen truer sykepleiefaget».

Tygg litt på den.

Truer tjenesten, etikken og faget

Fortvilelsen blant sykepleieren over det de omtalte som «kommunal fattigdom» var massiv. De beskrev en helse- og omsorgstjeneste så skåret ned til beinet at det truet kvaliteten på tjenesten, etikken og sykepleiefaget. Over det ganske land forteller sykepleiere om kommunale helse- og omsorgstjenester som får flere og flere oppgaver, men uten at det følger med ressurser.

Også kommunenes egne interesseorganisasjon, KS, deler bekymringen over stramme kommunebudsjetter. I deres egne budsjettundersøkelse fra 2019, kan vi lese at økonomien er krevende, og at det vil bli behov for innstramminger. En litt finere måte å si at vi må enten kutte tjenester eller løpe fortere.

Dyrt å være fattig

Noen mener vi blir mer effektive og innovative av stramme budsjetter. Noen mener sågar at budsjettene ikke er stramme i det hele tatt. Vi jobber rett og slett for tregt – og gammeldags.

De som mener det, kan neppe ha vært med en sykepleier på vakt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Sannheten er at kommunal fattigdom rett og slett svekker våre muligheter til å gi god sykepleie!

Jeg slites mellom å ønske å fremsnakke kommunen som spennende arbeidsplass for sykepleiere (for det er jo det!), og mellom å fortelle historien om en underfinansiert og underbemannet sektor.

Jeg ønsker ikke å skremme folk vekk fra en spennende, utfordrende og viktig tjeneste. Men debatten MÅ løftes. Derfor har jeg kommet til at jeg må prøve på begge deler.

Fordi det er veldig dyrt å være fattig.

Så kom korona

Fattigdom, også kommunal fattigdom, gir få valgmuligheter. Det tvinger deg til å velge billige løsninger som får hjulene til å gå rundt på kort sikt. I stedet for de gode løsningene, som ville vært lønnsomme på lang sikt.

Jeg har flere ganger skrevet om samhandlingsreform (Helsetjenestene er ikke så sømløse som samhandlingsreformen la opp til) og sykepleiemangel (Sykepleiermangel: En lenge varslet krise).

Alt som står i de innleggene, gjelder fortsatt.

Det er fortsatt sykepleiemangel (faktisk er den større), og fortsatt er ikke det sentrale premisset i samhandlingsreformen innfridd. Nemlig at veksten i de kommunale helse- og omsorgstjenestene skulle være høyere enn i spesialisthelsetjenesten, og at en større del av helsetjenestene skulle ytes i kommunene, forutsatt at kvaliteten var like god eller bedre.

Kommunene har over år haltet etter, og forsøkt så godt det lar seg gjøre å bøte på manglende rammebetingelser gjennom løsninger som ikke er bærekraftige. Det er på mange måter blitt kronisk.

Så kom korona.

Ansvaret har politikerne

Sykehusene avlyste det som kunne avlyses. En kvart million pasienter har fått sykehusavtalene sine satt på vent den siste tiden. Men ingenting settes på vent i kommunen.

I tillegg til å gjøre alle de oppgavene som allerede skal løses i sykehjem og hjemmesykepleie, på legevakter og kommunale øyeblikkelig hjelp-avdelinger, – skal kommunen håndtere alle som ikke får sin planlagte behandling og oppfølging på sykehus. Flere skal dø hjemme, få øyeblikkelig og døgnkontinuerlig hjelp i kommunen, og færre kritisk syke skal flyttes til sykehus. Alt dette innenfor allerede veldige stamme økonomiske rammer.

Ansvaret for en underfinansiert kommunal helse- og omsorgstjeneste ligger hos regjering og storting. Nå deles det ut krisepakker i milliardklassen ukentlig. Da er det viktig å huske at verdiskapningen skjer ikke i privat sektor alene. Uten gode offentlige tjenester, som de kommunale helse- og omsorgstjenestene, vil også rammevilkårene for de private bli forverret.

Det er også betydelig verdi(skapning) i god sykepleie!

Nå er det på tide at de kommunale helse og omsorgstjenestene rustes opp, både i form av penger, kompetanse og kompetansestøtte. For å håndtere konsekvensene av pandemien, men også for å sikre en velferdsstat for alle også i fremtiden!

Koronaviruset: Vurderer hasteopplæring av intensivpersonell Forrige artikkel Slik behandles covid-19-smittede med respirasjonssvikt Neste artikkel