fbpx Da de frivillige forsvant Hopp til hovedinnhold

Da de frivillige forsvant

Reportasjebilder fra Helsesenter for papirløse i Oslo.
FRIVILLIGE: Tidligere NSF-leder Eli Gunhild By (t.v.) begynte fredag i ny jobb i Nasjonalforeningen for folkehelsen, men rakk først å ta vakter ved Helsesenter for papirløse migranter. Her er hun i samtale med en annen frivillig ved senteret, pensjonist og miljøarbeider Audmina Opsahl Nilsen. Foto: Ingvald Bergsagel

Før var det ventelister for å få jobbe som frivillig ved Helsesenter for papirløse migranter i Oslo. Så kom koronakrisen.

På en hemmelig adresse i Oslo sitter tidligere leder av Norsk Sykepleierforbund (NSF) Eli Gunhild By i lavmælt samtale med en ung kvinne.

De sitter på noen enkle stablestoler i bakgården. Et lite messetelt med Røde Kors' logo på gir skygge for formiddagssola.

By er iført munnbind, og på brystet har hun klistret en håndskrevet lapp. Der står det:

«Eli, frivillig sykepleier»

Siden 12. mars har Helsesenter for papirløse migranter i Oslo hatt stor manko på slike som By, det vil si frivillige.

Det skyldes på ingen måte manglende vilje, men mer utilsiktede utslag av koronatiltak.

Tøffe tak

– Før koronakrisen hadde vi rundt 180 frivillige tilknyttet helsesenteret. Etter tiltakene 12. mars mistet vi muligheten for å få hjelp av dem over natten.

Det forteller virksomhetsleder ved senteret, Linnea Näsholm, til Sykepleien.

Reportasjebilder fra Helsesenter for papirløse i Oslo.
BEKYMRET: Virksomhetsleder ved Helsesenter for papirløse migranter, Linnea Näsholm, bekymrer seg for menneskene i senterets målgruppe, som hun mener blir enda mer sårbare under koronakrisen. Foto: Ingvald Bergsagel

Helsesenteret, som drives av Røde Kors og Kirkens Bymisjon, har holdt det gående i ti år nå. Slik sett er tilbudet veletablert, men samtidig avhenger det av velvilje og gode støttespillere fra år til år.

Senteret har fire og et halvt lønnet årsverk, men det meste av driften er basert på frivillige som jobber gratis. De er sykepleiere, leger, psykologer, tannleger, miljøarbeidere, tolker og andre.

Denne våren har det vært ekstra tøft å holde driften i gang.

Mange fikk ikke lov å jobbe frivillig etter 12. mars

Linnea Näsholm, virksomhetsleder Helsesenter for papirløse migranter

Til Lørdagsrevyen på NRK 23. mai fortalte Näsholm om utfordrende tider.

I innslaget kom det frem at det nå var to ukers ventetid for å få hjelp av lege via tjenesten. Generalsekretær i Norges Røde Kors, Bernt Apeland, etterlyste bedre helserettigheter for papirløse.

Folk som nå oppsøker senteret, kommer sykere enn før. Terskelen er høyere og kapasiteten mindre.

I risikogrupper

Mange av de frivillige tilknyttet senteret, er pensjonister og aldersmessig definert som en risikogruppe for covid-19-smitte.

Helsepersonell som fremdeles er yrkesaktive, har gjerne fått restriksjoner mot å jobbe andre steder enn hos hovedarbeidsgiveren.

Nå som samfunnet går inn i en gjenåpningsfase, ser vi at mange organisasjoner får store utfordringer med tilgangen på frivillige

Stian Slotterøy Johnsen, generalsekretær Frivillighet Norge

– Mange fikk ikke lov å jobbe frivillig etter 12. mars, i alle fall ikke et sted der man yter helsehjelp til mennesker i sårbare situasjoner, slik som her hos oss, forteller Näsholm.

I tillegg innførte organisasjonene som driver helsesenteret, restriksjoner ut fra myndighetenes anbefalinger. Dette gjaldt blant annet bruk av frivillige og smittevernshensyn.

Konsekvensen ble at Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo stengte dørene 13. mars.

De siste ukene har de begynt å åpne opp igjen, om enn med begrenset kapasitet.

Flere mangler frivillige

– Nå som samfunnet går inn i en gjenåpningsfase, ser vi at mange organisasjoner får store utfordringer med tilgangen på frivillige.

Det sier generalsekretær Stian Slotterøy Johnsen i Frivillighet Norge, et samarbeidsforum for over 300 medlemsorganisasjoner innen ulike sektorer.

– Mange frivillige er 65 pluss og i definerte risikogrupper. Dersom oppgavene de har bidratt med, innebærer fysisk kontakt med andre, kan det blir vanskelig, sier han.

Generalsekretær i Frivillighet Norge, Stian Slotterøy Johnsen
OMSTILLING: Ifølge generalsekretær i Frivillighet Norge, Stian Slotterøy Johnsen, kan mange organisasjoner få store utfordringer fremover, siden en stor andel av deres frivillige bidragsytere befinner seg i definerte risikogrupper for covid-19. Foto: Frivillighet Norge

Johnsen forteller at i koronakrisens tidlige faser var det største problemet i frivillighetsnorge at mye ble avlyst. Organisasjonene hadde kanskje nok frivillige å ta av, men ikke noe å sette dem til.

En del har tilpasset seg, gjennom for eksempel digitalisering og omorganisering av tilbudene, men det er ikke mulig for alle.

– Helsesenter for papirløse migranter har nok hatt en mer ekstrem situasjon enn de fleste, siden deres frivillige i stor grad er helsepersonell, sier Johnsen.

18 år siden sist

Eli Gunhild By gikk av som NSF-leder november i fjor. I mars havnet hun, som så mange andre, i toukers koronakarantene, men meldte seg som frivillig for Kirkens Bymisjon da isolasjonstiden var over.

Under Sykepleiens besøk har By sin tredje vakt på helsesenteret. Hun har samtaler med pasientene. Vurderer hastegrad og hvor de eventuelt bør sendes videre, om det er til legevakt, psykolog, smittetesting, akutt tannhelsetjeneste eller annet. Mange faste kommer for å få fornyet resepter.

Man vet jo at disse skjebnene finnes der ute, men å få dem så tett på – ansikt til ansikt. Det er noe annet.

Eli Gunhild By, frivillig sykepleier

– Følelsen av å være ny på en arbeidsplass, er det lenge siden jeg har kjent på, sier By.

Det er 18 år siden hun sist jobbet som sykepleier.

– Det har vært godt å kjenne at det kliniske blikket fremdeles er der. At jeg klarer å stille de rette spørsmålene.

Frivillighetsvaktene har hun opplevd som givende på flere måter.

– Det er sterkt å møte en kreftsyk og papirløs person uten bolig. Eller en ung kvinne med hele livet foran seg, og se hvordan hardt hun er preget av sine opplevelser så langt, sier By.

– Man vet jo at disse skjebnene finnes der ute, men å få dem så tett på – ansikt til ansikt. Det er noe annet.

Reportasjebilder fra Helsesenter for papirløse i Oslo.
STERKT: Arbeidet ved Helsesenter for papirløse migranter har gitt Eli Gunhild By møter med flere sterke skjebner. Hun synes det er godt å merke at det kliniske blikket fremdeles er der. Foto: Ingvald Bergsagel

121 nasjonaliteter

I løpet av et normalt år benytter rundt 800 seg av tilbudet ved helsesenteret. Mange er gjengangere. Til sammen er det registrert 121 nasjonaliteter.

Henvendelsene dreier seg om mye av det samme som folk oppsøker fastlegen sin for: magesmerter, muskel- og skjelettplager, psykisk helse og hudproblemer.

De fleste har ifølge Näsholm søkt asyl, men fått endelig avslag.

– I begynnelsen var det mye bråk og debatt rundt tilbudet. Vi merker mer aksept nå. At vi i større grad betraktes som en del av helsevesenet, om enn basert på frivillighet.

– Og selv om mange politikere mener papirløse skal få styrket sine helserettigheter, har vi ikke sett så mye i praksis.

Utsatte liv

– Jeg er veldig bekymret for menneskene i målgruppen vår, sier Näsholm.

– I utgangspunktet har de begrenset tilgang på helsetjenester. I tillegg har mange høy terskel for å oppsøke de tilbudene de faktisk har rett på ut fra dagens lovgivning.

Näsholm forteller at frykt for å bli avvist, angitt til myndighetene eller avkrevd betaling bidrar til at en del papirløse kan vente uforholdsmessig lenge med å ta kontakt.

Når de kommer til oss nå, er de ofte sykere enn før korona. Flere har hatt behov for akuttinnleggelse.

Linnea Näsholm, virksomhetsleder Helsesenter for papirløse migranter

– De lever ofte utsatte liv med dårlige forutsetninger for å gå i karantene eller ta vare på egen helse.

– Når de kommer til oss nå, er de ofte sykere enn før korona. Flere har hatt behov for akuttinnleggelse.

Ifølge Näsholm har noen i målgruppen mistet sine faste hjelpere; mennesker som før kom til dem med mat eller tilbød midlertidig husly.

– Flere spør om hjelp til mat, det opplevde vi ikke før, sier hun.

– De har blitt mer isolerte. Enkelte engster seg for korona, men vi har hatt veldig få med mistanke om smitte.

Näsholm forteller at senterets pasienter kan være meget ressurssterke under slike vanskelige forhold.

– De mestrer å navigere i samfunnet for å finne måter å overleve på.

Ut i bakgården

Etter noen ukers nedstenging er Helsesenteret for papirløse migranter i gang med en gradvis og begrenset gjenåpning. De har drop-in fire timer tirsdager og torsdager.

Oslo kommune har gitt støtte til at en fastlege kan komme to halve dager i uka. Senteret har også fått lov til å henvise akutte tilfeller til kommunens tannhelsetjeneste.

Onsdag og fredag kan pasienter nå få avtale med blant annet lege, jordmor og psykolog, men tilbudet er fortsatt et godt stykke unna hva det var.

Inne kan det bli trangt og vanskelig å oppfylle smittevernskrav, så virksomheten har i all hovedsak flyttet utendørs.

– Vi har fått etablert en bakgårdsklinikk for enkle konsultasjoner, forteller virksomhetsleder Näsholm.

Ved behov for spesielt sensitive samtaler, prøver eller undersøkelser, kan man gå inn.

– De siste ukene har vi fått inn noen nye frivillige, deriblant Eli Gunhild.

Den tidligere NSF-lederen får skryt for innsatsen.

– Hun er flink med pasientene. Veldig engasjert og kaster seg ut i situasjonene hun møter.

Paller som venterom

Denne formiddagen er helsesenteret betjent med to sykepleiere, to miljøarbeidere, en lege og en psykiatrisk sykepleier.

Sistnevnte kommer bort til Näsholm og forteller at det er behov for en tolk som kan rumensk. Det bør la seg ordne over telefon.

En kvinne kommer inn porten. Hun ser seg nølende og usikkert omkring. Eli Gunhild By tar henne med seg til et hjørne der de kan prate trygt.

På noen paller sitter en mann som venter på å få snakke med psykolog. En gravid kvinne skal også få oppfølging i løpet av de fire timene senteret holder åpent denne dagen.

Näsholm ønsker seg nasjonale føringer på hvordan helsetilbudet til papirløse skal tilrettelegges.

– I dag har vi ulike løsninger i de store byene. Oslo, Bergen og Trondheim har tilbud til papirløse, men løser det på ulikt vis, forteller hun.

– Vårt langsiktige mål er at papirløse får rett på generelle helsetjenester.

Ikke nok med gode hensikter

Näsholm gir skryt til Oslo kommune for deres støtte under koronakrisen. De har bidratt med smittevernutstyr og stilt en fastlege til rådighet noen timer i uka.

 Senteret har også fått mulighet til å henvise brukere til akutt tannlegevakt.

– Alt det er vel å bra, men vi skulle gjerne hatt en mer forutsigbar situasjon på sikt.

– I dag er helsesenteret bygget på gode hensikter, men det er ikke integrert i systemet, og det gjør det veldig sårbart, mener Eli Gunhild By.

Fredag starter hun i et vikariat som fagsjef i Nasjonalforeningen for folkehelse. Da blir det liten tid til frivillighetsarbeid, i alle fall i helsesenterets åpningstider.

– Det å jobbe her har gitt meg innblikk i en del av helsetjenestene som ikke alltid har fått så mye oppmerksomhet fra myndighetene, sier hun.

– Rent personlig har jeg fått bekreftet at sykepleie er et fantastisk yrke, og at jeg valgte rett i sin tid.

Les også:
Nina Markendahl krysser svenske=grensa karantene=fritt for å komme seg på jobb Forrige artikkel 320 000 færre behandlinger på sykehusene under koronautbruddet Neste artikkel