fbpx – De fysiske merkene var ikke det verste Hopp til hovedinnhold

– De fysiske merkene var ikke det verste

Bildet viser Minna Marie Hagring.

Tungpustethet, hodepine og all usikkerheten – det opplevde intensivsykepleier Minna Marie Hagring som tyngre enn merkene hun fikk i ansiktet.

På toalettet på Ullevål tok hun en selfie. På bildet er hun blå under øynene og rød over neseryggen. 

– Det var etter en vakt som hadde vært litt tøff, forklarer hun.

På 1. mai la hun ut bildet på Instagram, sammen med teksten «ja til trygghet for helse og arbeid», en av parolene i årets markering av arbeidernes dag.

– Det var et uttrykk for bekymringen rundt smittevernutstyret. At vi burde hatt større beredskapslagre og utstyr av riktig kvalitet, sier hun.

Egen kohortintensiv

Minna Marie Hagring er intensivsykepleier på Oslo universitetssykehus, Ullevål, der noen av de sykeste covid-19-pasientene har vært innlagt.

Her ble det opprettet en egen kohortintensiv, som ble driftet av sykepleiere fra ulike avdelinger. Blant annet postoperativ, der Hagring til vanlig jobber.

Fordi det var mange sykepleiere som rullerte, ble det ikke så mange vakter på hver enkelt. Hun hadde til sammen sju vakter på kohortintensiv.

– Det er andre som har opplevd større belastning enn meg, presiserer hun.

Men det er en erfaring som har satt spor.

Når hun skulle jobbe på kohorten, fikk hun beskjed dagen i forveien. På slutten begynte hun å grue seg til hver vakt.

– I retrospektiv ser jeg at vi har hatt det mye lettere enn sykepleiere i for eksempel USA og Italia, sier hun.

– Jeg tenker vi har blitt skånet for det verste, i alle fall foreløpig.

Brukte teip og strikk

En vakt, hun gikk dag eller kveld, varte åtte timer. Det meste av tiden var hun inne hos pasienten, i fullt smittevernutstyr. Åndedrettsvernet og brillene gnagde på huden. Hun fikk vondt i pannen, bak ørene, på nesen. 

Utstyret måtte sitte tett for å beskytte mot smitte, men var ikke alltid helt tett. Sykepleierne teipet og brukte strikker for å gjøre det tettere.

Etterpå hadde de begynnende trykksår der utstyret hadde sittet. Men det er ikke det Hagring tenker på som det verste. Det er snarere et symbol på det sykepleiere og andre helsearbeidere var igjennom. Hodepinen og, ikke minst, tungpustetheten var verre. Den kunne vare i ett døgn. 

Situasjonen påvirket henne emosjonelt. Hun gir et eksempel:

– Pårørende fikk kun komme ved avslutning av behandling, mens vanligvis er de der nærmest så ofte de vil. Det gikk inn på oss.

Utrygge på utstyret

I tillegg kom bekymring over utstyret. 

– Jeg følte at jeg ikke burde ta to pauser i løpet av en vakt, for da «brukte jeg opp» utstyr, forteller hun.

– Det var hele tiden en usikkerhet. Hvor mye utstyr fins det? Og hvor lett smitter viruset?

I en periode fikk sykepleierne utstyr de var utrygge på, men som de måtte bruke i mangel av noe annet. Å si nei til å jobbe var ikke et alternativ. Syke mennesker trengte behandling. Om én sa nei, ville det gå ut over en kollega.

– I etterkant høres det kanskje dramatisk ut, men det var noe jeg tenkte mye på i starten og underveis, sier Minna Marie Hagring.

– Det var en frykt for det uvisse som preget meg i starten.

Bildet viser innlegget Minna Marie Hagring la ut.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse