Debatt Publisert 23.04.2020

– Jeg savner også en klem

SOM ALLE ANDRE: De av oss som bor alene, savner fysisk nærhet. Vi diskuterer, på lik linje med resten av befolkningen, om «korona-treff» med 1–2 meters avstand er trygt. For det er jo ekstra viktig at vi som er sykepleiere holder oss friske, skriver innleggsforfatteren. *Illustrasjonsfoto: Mostphotos*

Jeg er stolt av yrket mitt og takknemlig for hver arbeidsdag. Men vi er mange som savner en klem og lurer på når tilstandene blir normale igjen, skriver Maria G. Ingemundsen.

Jeg valgte dette yrket for åtte år siden. For fem år siden begynte jeg å jobbe som sykepleier. Det er et yrke og en jobb jeg virkelig elsker. Det er ikke bare en jobb. Det er også en livsstil. Derfor kan det være utfordrende å være sammen med en sykepleier. Jobben følger oss – både til hverdags og fest.

På mitt arbeidssted har vi egne bursdagsfester, kun for kolleger. Ikke bare fordi vi trives godt i hverandres selskap, men fordi det blir kjedelig å høre på jobbprat på fritiden for dem som ikke jobber i helsevesenet.

Det er en livsstil

Jeg valgte ikke sykepleieyrket ut fra lønn eller arbeidstid. Akkurat hvorfor jeg valgte å bli sykepleier er jeg – for å være ærlig – litt usikker på. Men jeg har likt det fra første stund. Samholdet kolleger imellom er sterkt. Siden vi jobber så tett på hverandre, er vi mer venner enn kolleger.

Mens andre er ferdig med sin arbeidsdag, er vi fremdeles på jobb.

Når andre har avsluttet sin arbeidsdag, er vi fremdeles på jobb – på kvelden, natten, julaften, nyttårsaften og 17. mai.

Uniformen pynter vi med pins-nisser, glitter eller det norske flagget. Vi spiser mikroovn-ribbe, skåler i champagnebrus og lager 17. maifrokost mellom henvendelsene fra pasientene som også trenger hjelp og omtanke når de ikke får være sammen med sine kjære på merkedager. Alle disse hendelsene skaper et samhold som er sterkere enn en typisk åtte til fire-jobb.

Dette er ikke bare et yrke, det er en livsstil.

Vi har et stort ansvar

I disse dager kjenner vi litt ekstra på livsstilen vi har valgt.

På vei til jobb holder vi pusten om vi drister oss til å ta kollektivtransporten klokken sju om morgenen og ikke orker å gå 40 minutter hjemmefra. Når vi ankommer jobben, viser vi lydig frem legitimasjon til vaktene ved inngangen.

På vaktrommet er det en spent stemning ispedd galgenhumor. På avdelingen min er det foreløpig en «stille før stormen-stemning». Vi sitter så langt fra hverandre som overhodet mulig, men når en pasient trenger hjelp i stell eller forflytning, står vi tett sammen.

Det virker selvmotsigende, men det er helt nødvendig. Vi holder pusten på vei hjem når vi stikker innom matbutikken eller når noen passerer oss – litt for tett – på gaten. Vi er usikre på egen helse, for ingen vil være den som overser egne symptomer og tar med seg covid-19 på jobb.

Jeg er stolt og takknemlig

Ingen vet hvor lenge pandemien vil vare, eller hvor mange ekstra helger eller overtidstimer det vil bli før korona igjen bare er en øltype vi drikker med lime og blir en del av en historie som vi senere kan tenke tilbake på.

De timene vi ikke er på jobb, sitter vi for det meste hjemme. De av oss som bor alene, savner fysisk nærhet. Vi diskuterer, på lik linje med resten av befolkningen, om «korona-treff» med 1–2 meters avstand er trygt for oss. For det er jo ekstra viktig at vi holder oss friske.

Jeg vil takke alle som følger Folkehelseinstituttets anbefalinger.

Nå som så mange permitteres fra jobbene sine, er vi stolte og takknemlige fordi vi har en viktig og spennende jobb. Det er ikke bare sykepleiere og annet helsepersonell som savner foreldre, besteforeldre og søsken. Vi er mange som savner en klem og lurer på når tilstandene blir normale igjen.

Så frem til det er tilfelle, vil jeg takke alle som følger Folkehelseinstituttets anbefalinger slik at de som må ut, kommer seg trygt til og fra jobb og at vi alle snart kan puste fritt, jogge der vi vil og gi dem vi er glade i en etterlengtet klem.