fbpx Vi har en plikt til å hjelpe, og vi må tenke på egen sikkerhet Hopp til hovedinnhold

Vi har en plikt til å hjelpe, og vi må tenke på egen sikkerhet

FORSVARLIG FORBRUK: Det kreves god planlegging og nye rutiner for hvordan vi kan bruke smittevernutstyr på en fornuftig og forsvarlig måte – uten at vi går på akkord med vår egen sikkerhet, skriver intensivsykepleieren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Mange spør seg om man kan nekte å gi helsehjelp til pasienter med mistenkt covid 19-smitte hvis man ikke har korrekt smittevernutstyr. Jeg mener vi bør strekke oss langt for å yte helsehjelp, skriver innleggsforfatteren.

Aller først vil jeg si at jeg skjønner den vanskelige situasjonen helsearbeidere står i når vi mangler helt elementært beskyttelsesutstyr. Jeg jobber som intensivsykepleier ved en av landets største intensivavdelinger og opplever selv rasjoneringen av utstyr som skal beskytte oss mot smitte og smittespredning.

Avdelingen jeg jobber ved, har forandret mange av sine daglige rutiner. Nå er det sparing og gjenbruk som gjelder. Jeg trodde faktisk ikke at jeg selv skulle akseptere å jobbe på denne måten. Men det var før de første pasientene med covid-19 smitte kom til avdelingen … Jeg vil understreke at jeg ikke går på akkord med min egen sikkerhet. Derimot forsøker jeg å minimere risikoen for smitte så godt som mulig (det er kanskje en illusjon, men det hjelper i hverdagen).

Kritiske tilstander

I alle ledd opplever vi at det må rasjoneres på utstyret som skal beskytte oss – både av P3-masker og de vanlige kirurgiske munnbindene, engangsfrakker og hansker. Det er et faktum at beskyttelsesutstyr nå er mangelvare. Det ser forøvrig ut til at det kommer nye forsyninger med smittevernutstyr inn i landet. Det er på tide, for det er kritiske tilstander mange steder.

Det er mulig man med loven i hånden kan nekte å gi helsehjelp uten korrekt utstyr, men det løser ingen problemer.

Jeg tror det vil oppleves ekstremt vanskelig å nekte, eller unnlate, å hjelpe en pasient med mistenkt eller bekreftet smitte. Vi har en plikt til å gi øyeblikkelig hjelp, og vi bør strekke oss langt for å yte helsehjelp. Samtidig skal vi tenke på egen sikkerhet og minimere faren for å bli smittet.

Sånn situasjonen er, så er mitt generelle råd at alle må samarbeide om å bruke så lite utstyr som mulig. Det er mulig man med loven i hånden kan nekte å gi helsehjelp uten korrekt utstyr, men det løser ingen problemer.

Krever planlegging

I denne vanskelige tiden kreves god planlegging og godt samarbeid: Hvem, og hvor mange har behov for smittevernutstyr når de skal inn til pasienten? Hvem trenger P3-masker, og hvem kan bruke kirurgiske munnbind?

Vi skal jobbe forsvarlig, og da tenker jeg at vi må jobbe med dette for øyet: Det er ikke ubegrenset med smittevernutstyr selv om det kommer inn nytt nå og situasjonen forhåpentligvis bedrer seg noe.

Vi må være nøye med å bruke riktig utstyr der det er nødvendig og begrense antallet som skal være til stede. Kort sagt; hvem skal være til stede i de ulike situasjonene, og hva trenger de av smittevern? Det kreves god planlegging og nye rutiner for hvordan vi kan bruke smittevernutstyr på en fornuftig og forsvarlig måte – uten at vi går på akkord med vår egen sikkerhet.

Vi må alle tilpasse oss

Alle må tilpasse seg den vanskelige og uoversiktlige situasjonen. Vi vet at det jobbes på alle hold med å få tak i mer utstyr. Jeg tenker at som sykepleiere skal vi være profesjonelle. Å yte forsvarlig helsehjelp innebærer også å forvalte de begrensede ressursene vi har på en fornuftig måte. Det er viktigere enn noen gang.

Vi har ikke annet valg enn å samarbeide om å bruke de tilgjengelige ressursene så godt som mulig.

Behovet for smittevernutstyr er nærmest uendelig i denne situasjonen, og det er vanskelig å se for seg behovet i «fredstid».

Men akkurat nå har vi ikke annet valg enn å samarbeide om å bruke de tilgjengelige ressursene så godt som mulig. Og da er det klokt å holde hodet kaldt og samarbeide om hvordan dette best kan gjøres.

Forbruket under en pandemi får vi erfaring med nå, og det bør være en gjennomgang av beredskapen i ettertid.

Klapping er fint, men vi trenger mer enn et «takk»

Mange har de siste dagene går ut på balkongene sine i Oslo for å gi applaus til helsevesenet, som en oppmuntring i kampen mot korona-viruset. Men det har en bismak, mener artikkelforfatteren. Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix Foto: Scanpix

Hva får sykepleiere igjen for den innsatsen de gjør i dagens krise? spør Elise Fiske.

Helsepersonell landet rundt syns klappingen på kveldstid er en fin greie. Det er fint å bli anerkjent for innsatsen nå. Mange av oss går allerede på reservetanken hva gjelder krefter, men møter likevel på jobb med et smil og rak rygg. Det skulle bare mangle, og vi skal selvfølgelig fortsette med det.

Lagt på is

Men hva er det som egentlig skjer? Mens mannen i gata fikk klare råd om å ikke forlate landet, ble det for helsepersonell ulovlig. Sykepleiernes overtidsbestemmelser blir nå utvidet. 16-timersdager og langvakter kan bli helt nødvendige. Lønnsforhandlingene til sykepleiere er lagt på is. Bytte av vakt eller avspasering er for mange av oss helt uaktuelt. Ferie har vi allerede fått beskjed om at sannsynligvis blir uaktuelt. Og smitte, det har mange av oss fått beskjed om at er noe vi vil bli utsatt for.

Mangedoblet belastning

Så hva får vi igjen for alt dette? Lønnsnivået er det samme. Tilleggene er de samme. Belastningen er mangedoblet. De fleste av oss har ikke engang risikotillegg. Risikoen for smitte er ikke lengre en risiko, men nærmest et faktum. Ikke engang får vi smusstillegg, til tross for iherdig vasking og håndtering av utstyr som bærer smitte.

Uten kompensasjon?

Samtidig jobber mange sykepleiere ufrivillig deltid, og har en stilling på kanskje 50 prosent til tross for ekstravakter som tilsvarer 100 prosent og vel så det. Hva har det å si for våre rettigheter dersom sykdom skulle ramme oss? Hva om vi blir smittet og får et komplisert forløp? Er det riktig at det forventes at vi skal gå situasjonen i møte uten å faktisk få kompensert for det? 

Det må være samsvar

Vi skal fortsette å jobbe på, tvil ikke på det. Og klapping er fint. Men når innbyggerne klapper for helsepersonell, hva gjør myndighetene, helseforetakene, kommunene og hva gjør NSF? Vi trenger mer enn et «takk» fra talerstolen. Vi trenger lønn som står i samsvar med jobben vi gjør.