fbpx Helsesykepleiere: – Vi har vært nødt til å jobbe annerledes Hopp til hovedinnhold

– Vi har vært nødt til å jobbe annerledes

Å jobbe med ungdom kan være utfordrende. Alliansen kan være skjør. Derfor må samtalene være basert på trygghet. I koronaens tid har vi derfor vært nødt til å tenke nytt og annerledes, skriver de to helsesykepleiere.

Som helsesykepleiere i skolehelsetjenesten har vi blitt brukt til ulike oppgaver i koronatiden. De fleste har hatt hjemmekontor, men noen har fått kontakt med ungdom, eller fulgt opp dem de har kjent fra før. Å jobbe på andre arenaer har gitt oss ny lærdom. Derfor vil vi gjerne dele våre erfaringer med Sykepleiens lesere.

Prisgitt andre forutsetninger

Vi har snakket med ungdommer i den tiden vi har hatt tiltakene der vi i utgangspunktet ikke skulle møtes. Samtalene har foregått per telefon eller ved å gå turer i fine omgivelser med lite trafikk og mennesker. Vi er overrasket over at samtaler som vi i utgangspunktet ikke trodde ville bli gode og trygge – på grunn av den nye konteksten – likevel har blitt evaluert som noe ungdommene kunne tenke seg å gjenta.

Å holde tråden, finne kjernen og gi samtalen en retning, er krevende.

Å holde tråden, finne kjernen og gi samtalen en retning – som vi har forpliktet oss til – er krevende. Det er enda mer krevende når vi ikke har et rom med hjelpemidler som en tavle, illustrasjoner eller notater fra tidligere møter. Vi blir da prisgitt andre forutsetninger, og samtalene baserer seg på andre premisser.

Krevende å være hjemme

Vi kan vise til to eksempler på samtaler. Den ene ungdommen hadde mistet moren sin som 10-åring, og flere i familien strevde psykisk. Vi hadde snakket men vedkommende over tid og kartlagt det han strevde mest med. Derfor kunne vi vise til modeller og teorier vi hadde skissert under tidligere møter.

Vi snakket med utgangspunkt i dagens situasjon med avlyst russetid og eksamener. Blant anne t om at standpunktkarakterene ville telle mer enn han i utgangspunktet hadde tenkt, og så videre. Han fortalte at det nå var mer krevende å jobbe med skolearbeidet siden han måtte holde seg hjemme. I tillegg kom han dårlig overens med sin far. Det var ikke alt vi kunne adressere. Det viktigste var å lytte og ta imot.

Vi hadde gått turer med ham før – på varme sommerdager når vi ikke orket å sitte inne på et varmt kontor. Disse samtalene fløt alltid bedre, og han ønsket også nå å gå en tur og prate hvis været tillot det.

En annen type samtale

Ola strever også med relasjoner. Han går på videregående skole og har én yngre og én eldre bror. Begge brødrene har utviklingsforstyrrelser, og de krever mye av familien. Ola ville flytte. Han opplevde at det aldri var plass til ham i familien. Holdningen hans endret seg etter at vi gikk turer og pratet med ham. «Jeg føler meg lettere nå enn før vi gikk tur», sa han uoppfordret mot slutten av turene.

Vi tror at det å endre rammen rundt samtalene har gitt rom for helt nye samtaler. Vi merket med det samme at praten gikk lettere ute i naturen enn inne på kontoret. Det ble færre spørsmål fra vår side. Vi gikk, og vi lyttet. Vi fant en slags rytme med ungdommen. Den var felles, og den var beroligende.

Det er lengden på turen som bestemmer lengden på samtalen.

Når man går tur, går pusten friere i takt med bevegelsene. Og rytmen gir en roligere atmosfære. Pausene blir mer naturlig, og en kan kommentere det man ser. Og man kan sette seg ned på en trestubbe om man vil. Det er lengden på turen som bestemmer lengden på samtalen.

Balansert maktforhold

Det er ingen som har besøk eller kommer på besøk når man går tur, så maktforholdet i samtalen blir mer balansert. Noe vi kan høre i samtaler, er at ungdommen kjenner på ydmykhet for om det de har av problemer er store nok og verdt å bruke vår tid på. Det er et element som ikke er så påtrengende i slike «walk and talk»-samtaler. Vi er jo begge med på en opplevelse – turen – og vi er dermed mer likestilt.

Vi savnet å kunne triangulere tekst og tegninger med de hjelpemidlene vi har til rådighet. Som kompensasjon fikk vi en samtale som var mer preget av empowerment der den subjektive makten til ungdommen ble brukt.

Harlene Andersson har definert terapi som produkter av en skapende prosess og en sosial diskurs og kan best beskrives som en målrettet samtale hvis hensikt er å skape et miljø som støtter en prosess. Hun skriver følgende i «Samtale, språk og terapi (2003): «hvilken terapeuten og klienten felles skaper en konstruksjon av betydning som leder til ny fortelling og dermed ny organiser av tingenes tilstand.»

Nærmere gjennom «walk and talk»

Vi opplever at vi får en nærere samtale gjennom turene selv om vi nå har mye mindre blikk-kontakt. Vi merker godt når eleven er utenfor sitt «toleransevindu» fordi vi lytter mer, sanser mer og er mer til stede. Og ingen forstyrrer oss. Vi opplever mer ro, tålererer stillhet i mye større grad, og vi kan vente lengre før vi får svar. Vi undrer oss mer, og vi har flere oppklarende spørsmål. Vi oppsummerer litt mindre fordi vi er mer til stede og således får med oss mer av det som fortelles.

Vi håper fortellingene vi skapte sammen på disse turene kunne hjelpe ungdommene i å konstruere nye fortellinger om seg selv – som kan være hjelpsomme når de skal leve livene sine. Basert på våre erfaringer, bør vi gå og snakke med ungdommene ute i det fri fra tid til annen som en avveksling fra kontoret.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse