fbpx Ny prosedyre for å møte pasientens åndelige og eksistensielle behov Hopp til hovedinnhold

Ny prosedyre for å møte pasientens åndelige og eksistensielle behov

bildet viser Ingrid Vassli Flateby
KORONA-RELEVANT: – Covid-19-pasientene kan være kritisk syke og mange vil ha tanker om livet, døden, håp og fortvilelse, sier Ingrid Vassli Flateby. Hun har vært med og laget den nye prosedyren som hjelper sykepleiere med å kartlegge og møte pasientenes åndelige og eksistensielle behov. (Foto: Privat)

Det er sykepleierne, ikke pårørende eller prester, som er tettest på isolerte covid-19-pasienter. Nå har det kommet en prosedyre som hjelper dem å ivareta pasientenes åndelige og eksistensielle behov.

Sykepleieres yrkesetiske retningslinjer sier at sykepleieren skal understøtte håp, mestring og livsmot hos pasienten. Videre skal sykepleieren ivareta den enkelte pasients behov for helhetlig omsorg.

I dette ligger det også at sykepleiere må møte pasientens åndelige og eksistensielle behov.

– Men vi vet at disse behovene ofte ikke blir kartlagt eller møtt, til tross for at de betyr mye for pasienten, sier Ingrid Vassli Flateby ved seksjon for samhandling og likeverdige tjenester ved Oslo universitetssykehus (OUS).

Derfor laget hun og kolleger en prosedyre som ligger på Helsebiblioteket.

– Særlig aktuell i koronatiden

Poenget er å hjelpe helsepersonell til nettopp å kartlegge og møte disse behovene, som det ofte kan oppleves vanskelig å snakke om. Enten fordi man ikke har tid, eller fordi man kvier seg. Kanskje man ikke vet hvilke ord man kan bruke.

– Det finnes mange barrierer for at helsepersonell ikke møter pasientene på dette området. Meningen er at prosedyren, eller retningslinjen som vi kaller den, kan hjelpe til med kunnskap og gi sykepleierne et språk til å kunne snakke om dette. Håpet mitt er at mange flere sykepleiere får øynene opp for at slike samtaler og kartlegginger er viktige for pasientenes helse, sier Flateby.

Hun mener prosedyren er særlig aktuell nå under koronakrisen, siden sykepleierne er tettest på isolerte pasienter. Pårørende, prester og ressurspersoner fra andre tros- eller livssynssamfunn har mer begrenset tilgang.

– Covid-19-pasientene er kritisk syke, og mange vil ha tanker om livet, døden, håp og fortvilelse. Å ivareta pasientens åndelige og eksistensielle behov og åpne for samtale rundt disse temaene kan være av stor betydning for pasientene som er i denne situasjonen, mener Flateby.

Tilgjengelig for alle

Prosedyren er en såkalt «nivå 1-prosedyre».

– Det betyr at prosedyren gjelder for hele sykehuset og er godkjent av sykehusledelsen, forklarer Flateby.

Og siden den er kunnskapsbasert, ligger den på Helsebiblioteket, tilgjengelig for alle, både i spesialist- og kommunalhelsetjenesten.

– Alt som står der, er relevant også i kommunehelsetjenesten, men den store forskjellen er at tjenestene der ofte skal gå over lang tid. Så da ville jeg kanskje lagt til noe om retten til å få utøve sin tro og sitt livssyn, sier Flateby.

Hun og sosialantropolog Maja Garnaas Kielland har gjort prosedyrearbeidet i samarbeid med prest Øystein Buer ved prestetjenesten og en arbeidsgruppe hvor helsepersonell fra ulike avdelinger ved OUS var med. De startet i 2018 og prosedyren ble publisert i slutten av 2019.

– Det at vi valgte å gjøre den kunnskapsbasert, gjorde at det tok ekstra tid. Vi søkte gjennom alt av relevant nordisk og engelsk litteratur på området først, sier Flateby.

– Handler ikke bare om religion

– Åndelige og eksistensielle behov handler ikke bare om religion, sier Flateby.

I prosedyren skriver de om at tidligere har åndelighet blitt forstått som religiøsitet, men at man i dag har en bredere forståelse hvor religion og troen på, eller søken etter, en høyere makt bare er en av tre dimensjoner ved begrepet. 

Åndelig og eksistensiell:

Det engelske ordet «spirituality» har i Norden blitt oversatt til «åndelig og eksistensiell». Begrepet har tre dimensjoner som kan gripe inn i hverandre:

  • Den eksistensielle dimensjonen dreier seg om spørsmål knyttet til identitet og mening. For eksempel spørsmål om lidelse og død, skyld og skam, frihet og ansvar, glede og livsmot.
  • Den verdimessige dimensjonen dreier seg om hva som er verdifullt og viktig for den enkelte her i livet. Den er ofte knyttet tett opp til relasjonen; til oss selv, til familie, venner, arbeid, naturen, kultur og moralske standarder.
  • Den religiøse dimensjonen handler om troen eller søken etter en høyere makt.

– Dette virker komplisert å komme inn på. Hvordan skal sykepleierne få tid til dette når de allerede klager over dårlig tid til å gi helsehjelp?

– Dette er i aller høyeste grad nødvendig helsehjelp. Det er viktig for håp og mestring, og for det andre gir det sykepleierne en mer meningsfull og spennende jobb, sier Flateby, som selv er sykepleier.

– Det er leit hvis helsepersonell ikke avdekker det dersom uro og angst er av eksistensiell eller åndelig art. Da kunne de ha hjulpet pasientene med årsaken til uroen, legger hun til.

HOPE-verktøyet

– Hva er det aller viktigste spørsmålet å stille pasienten i denne sammenhengen?

– Hva er viktig for deg mens du er her hos oss, svarer Flateby kjapt.

Men hun understreker samtidig at hvis man bare stiller dette ene spørsmålet, vil man kunne få mange generelle svar.

– Derfor vil jeg anbefale å bruke kartleggingsverktøyet HOPE, som vil kunne gi mer utdypende svar. Som sykepleiere er det viktig at vi ser hele mennesket. Her har vi fått verktøyet som hjelper oss med det, sier hun.

De tre bokstavene i HOPE minner helsepersonellet om hva de skal spørre om:

H for håp: Hvor finner du styrke/trøst/mening/kilder til håp?

O for organisert religion/livssyn: Tilhører du et bestemt tros- eller livssynssamfunn?

P for personlig åndelighet og praksis: Hva er viktig for deg når det kommer til tros- eller livssynsutøvelse?

E for effekt på medisinsk behandling og veien videre.

Hvordan man bruker HOPE og ulike underspørsmål til hver bokstav, står nærmere forklart i prosedyren.

– Alltid relevant

– I hvilke situasjoner er prosedyren tenkt for, foruten ved palliativ behandling og terminale pasienter?

– Den vil alltid være relevant, egentlig. Kanskje ikke hvis du skal operere en inngrodd tånegl, men alle situasjoner der pasienter er innlagt av langvarig eller alvorlig art, sier Flateby.

– Er det noe spesielt man må huske på for å sikre at folk fra ulike kulturer blir ivaretatt på dette området?

– Det er å tørre å være nysgjerrig og åpen og å våge å spørre. Det viktigste er ikke å kunne noe om den enkeltes kultur, men å lytte.

Flateby legger til et siste lite råd:

– Får du vite noe som er viktig å dokumentere slik at tilrettelegging kan gjøres, eller at andre kan ta opp igjen tråden på en senere vakt, må du huske å spørre pasienten om tillatelse til å dokumentere. Det gjelder selvfølgelig for alle pasienter, uansett hvor de kommer fra.

Les også:
Covid-19: NEWS2 kan identifisere de svært alvorlig syke Forrige artikkel – Jeg tror jeg ble smittet på jobb, og jeg kan ikke skylde på noen Neste artikkel