Sykepleie, sorg og selvrealisering

Dødsannonsene er Hilvi Emilsens debutroman. Emilsen er sykepleier, og i boken skriver hun om Anna – en sykepleier som nylig er blitt alene etter et langt samliv med Hans. Barna har blitt voksne og har flyttet ut, og Anna kjenner på ensomhet. Hun bærer på både savn og sinne. Fra familiehjemmet i Ullevål Hageby har hun nå flyttet til en leilighet på Smestad. Der får hun en ny nabo – den 92 år gamle, tidligere skuespilleren Agnes – som skal komme til å bety mye for henne.

Anna har alltid trivdes i selskap med eldre mennesker, og nå får en fascinasjon for dødsannonser utvikle seg. Hun lar fantasien spinne rundt de avdøde og deres pårørende, og hun opplever en slags lun ro på kirkegårder. Etter hvert begynner hun å dukke opp uinvitert i fremmedes begravelser. En dag reiser hun til Asker for å snikobservere enda en seremoni. En sitrende spenning brer seg i kroppen. Men ikke alle disse besøkene går ubemerket hen.

Romanen følger Annas relasjoner – til venner, til familien – mens hun forsøker å stable et godt liv på beina igjen. Men det er i skildringene fra jobben som nattsykepleier at Emilsen er på sitt beste. Alle som har jobbet nattevakter, vil kjenne seg igjen i flere av scenene. De fleste har vel hatt en kollega som Tor – han som var lat når det gjaldt stell, og som mer enn gjerne lot morgenstellet vente til dagvaktene. «Nattsykepleierne er en særegen rase,» sier Anna.

Flere av skildringene fra Rikshospitalet er gripende og gjenkjennelige for andre sykepleiere. De tar opp viktige temaer som rusmisbruk og det faktum at vi sjelden vet hvordan andre egentlig har det. Det blir en påminnelse – om enn klisjéfarget – om at alle kjemper en kamp du ikke kjenner til. Det minner oss på hvor viktig det er å være oppmerksomme, og at et smilende ansikt kan skjule noe helt annet på innsiden.

Flere scener i boken illustrerer også det enorme ansvaret sykepleiere har – og den omfattende kunnskapen de må ha. Relasjonene mellom legene og Anna som sykepleier er tidvis både gjenkjennelige og fornøyelig beskrevet.

En favorittscene er når Anna skal i selskap hos eksmannen og hans nye, unge og vakre kjæreste. Her er forfatteren skarp – uten at jeg skal røpe hvorfor.

Boken er lettlest, og forfatteren skriver både morsomt og med glimt i øyet. Det er aldri kjedelig, og interessen holder seg gjennom hele fortellingen.

Likevel blir språket tidvis oppramsende, og de mer alvorlige temaene behandles overfladisk. Noen steder føles det nesten som om de like gjerne kunne vært utelatt. Forfatteren haster videre, og både problem, utvikling og løsning kan bli presentert på få linjer. Jeg føler meg litt snytt – her hadde det vært en fordel å ta oss med dypere inn i utviklingen, dvele mer ved den, i stedet for å hoppe rett til løsningen. Da kunne vi kommet tettere på Anna, kjent mer empati og latt oss berøre sterkere.

Vi får for eksempel vite at Anna er nedfor – men vi tror ikke helt på det. Jeg føler det ikke. Her savnes mer show, don’t tell. Flere av karakterene i persongalleriet gjør heller ikke noe særlig for historien, og kunne med fordel vært utelatt.

Jeg får assosiasjoner til Nina Lykkes eminente protagonister når jeg leser boken. Emilsens penn er ikke like skarp og vittig som Lykkes, men det er like fullt et kompliment at denne sammenligningen dukker opp. Begge skriver om kvinner midt i livet, med alt det innebærer av relasjoner og utfordringer. Lykke sine karakterer – som Anna – er både selvstendige og sårbare. Anna er ikke perfekt, men hun er troverdig og menneskelig, og viser hvordan det er å navigere i livets vanskeligheter med en blanding av «svakhet» og styrke. Hun er interessant å følge, ekte og relaterbar – og passe «gæern» (jfr. at hun skamløst tropper opp i fremmedes begravelser). Det holder spenningen oppe. Vi vet aldri helt hva Anna kommer til å finne på.

Jeg leser gjerne en eventuell oppfølger, og håper neste bok byr på enda mer om hennes – kanskje kommende – mannlige relasjoner.

En liten undring til slutt: Anna er sykepleier og bor i Oslo – hvordan har hun stadig råd til nye innkjøp? Det gjorde meg litt nysgjerrig.