Jeg har en helt vanlig kontorjobb. Min samboer er sykepleier. Jeg sitter på rumpa og svarer på e-post (av og til hever jeg faktisk pulten for å stå litt). Hun redder liv. Likevel er det jeg som har høyest grunnlønn.

Det er nesten komisk. Eller tragikomisk. For mens jeg får betalt for å svare på e-poster, står hun med blod på skoene og ansvar for pasienter som bokstavelig talt kan dø hvis hun gjør en feil. Og hun får knapt et klapp på skulderen.

Hun tørker tårer, tiss, bæsj og gørr. Jeg tørker kaffeflekker fra tastaturet.

Hun har tre års utdanning og spesialisering. Jeg får panikk dersom hev og senk-pulten min henger seg opp.

Og likevel er min lønnsslipp er større enn hennes.

Det er helt absurd

Det er absurd. Hun jobber nattevakter, helger og høytider. Hun håndterer mennesker i krise. Hun får ødelagt ryggen av tunge løft, det er dårlig bemanning og evig høyt tempo. Hun trøster pårørende og står i etiske dilemmaer daglig. Hun har ansvar for liv og død. Jeg har ansvar for innboksen min. I tillegg kommer det nå frem at sykepleiere på Rikshospitalet har fått for lite lønn i åtte år.

Uten min samboer og kollegene hennes stopper helsetjenesten. Likevel er det jeg som får høyest lønn. Ja, ser vi bort fra tilleggene som egentlig skulle vært høyere i åtte år. Da er lønnsslippen vår tilnærmet lik. Til gjengjeld er vi begge godt under det norske gjennomsnittet, men det er bare jeg som fortsatt har energi til å ha et liv når jeg kommer hjem fra jobb. 

Stolthet betaler ikke boliglånet

Vi kaller sykepleiere helter, men betaler dem som om de er dugnadsledere i et borettslag. Vi klappet for dem under pandemien, men vi vender ryggen til når lønnsoppgjøret kommer.

Politikerne vet at sykepleiere ikke kan streike uten at mennesker rammes. De vet også at streikene blir stoppet med tvungen lønnsnemnd gang på gang. Og resultatet er at de som redder liv, må gå ned i stillingsprosent for å ikke bli utbrent. 

Hvis vi virkelig mener at sykepleiere er heltene vi sier de er, må det også vises i kroner og øre. Ikke bare i lønnsslippen, men i budsjettene for bemanning også. Nok applaus. Nok tomme ord om hvor stolte vi er av dem. Stolthet betaler ikke boliglånet.

Og jeg vet ikke hvor pengene skal hentes fra. Jeg er bare en helt vanlig nordmann som blir mer forvirret enn opplyst av politikerne våre. Men jeg vet dette: Når vi sitter på verdens største sparegris, er det direkte flaut at de som redder liv, må nøye seg med gratis kaffe i kantina.