Hvordan påvirkes sykepleien i et samfunn der omsorgsarbeid er uten verdi?

I et forsøk på å imitere naturvitenskapen har økonomifaget bygget modeller som kan gi beregninger og forutsi fremtiden. Målet har vært å lage en vitenskap for politikk og samfunnsutvikling. Men for å klare det må de ha tall. Tall i økonomien settes gjennom at ting har en verdi – en pris. 

Det som blir gitt gratis, som omsorg, har ingen pris. Da blir det ikke regnet med. Det hadde kanskje ikke vært så farlig, hadde det ikke vært nettopp for økonomiens rolle som en politisk vitenskap, som utgjør grunnlaget for valgene våre politikere og embetsverk tar når de bygger og utvikler samfunnet vårt. 

Men som hun påpeker; det som får alt det andre til å fungere, er jo nettopp det ulønnede omsorgsarbeidet. Om ingen føder barn, oppdrar dem, underviser dem og sørger for at de har mat i magen, kommer ingen mennesker til å kunne fylle kontorstolene og fabrikkgulvene. Og uten et helsevesen ville arbeidsstokken fort bli tynnet ut. 

Likevel fremstår velferdsarbeidet som blir gjort i offentlig sektor, som en ren utgiftspost, og alt omsorgsarbeidet som skjer mellom mennesker i familier og nærmiljø, å være uten verdi. 

For en sykepleier som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av helsepolitikk og sykehusfinansiering, er denne boken en rik kilde til aha-opplevelser. Usynliggjøringen av omsorg er perfekt gjennomført i modellen vi i Norge har for finansiering av våre sykehus. 

Gjennom Innsatsstyrt finansiering blir sykehusene betalt for tellbare prosedyrer og behandlinger, men omsorgsarbeidet ikke er prissatt på noen måte. Det har fått underlige utslag som at det for sykehuset er en ukomplisert fødsel et tapsprosjekt, mens blødninger og keisersnitt gir penger i kassa. Forebygging og tilstedeværelse har ingen verdi. 

Omsorgsarbeidet som foregår i sykehusene, er ikke målbart. Da er det der man kan kutte uten at det får noen synlige konsekvenser i planleggingen av tjenestene. Da kan sykehusstyrene gjøre paradoksale valg, som å kutte i bemanningen og samtidig kreve økt aktivitet. 

Samtidig blir vi stadig pålagt å rapportere på indirekte verdier av arbeidet vi gjør, gjennom såkalte kvalitetsindikatorer. Når bare det som kan måles, teller, ender vi opp med å fokusere på målingene fremfor det som egentlig betyr noe for dem vi er her for å hjelpe.

At ikke det ulønnede arbeidet blir gitt noen verdi, gjør også at det får lav status, påpeker Holten. Veien til selvrealisering går gjennom lønnet arbeid, ikke gjennom å hjelpe andre. Å yte omsorg blir sett på som selvoppofrelse. For oss sykepleiere er det lett å se hvordan dette speiler seg i statusene i vårt eget yrke. 

Den bestående økonomiske tenkningen ha fått uheldige utslag. Vi er kanskje mer velstående enn noensinne, men samfunnet vårt lider av et «omsorgsunderskudd». 

«Folk har alltid sagt at ting ikke kan være annerledes. Det har alltid vært feil», skiver Holten. Det er nemlig mulig skape et samfunn der omsorg og reproduktivt arbeid blir gitt verdi. 

Noen oppskrift på hvordan vi kommer dit, gir hun oss ikke. Men å lese boken er likevel en vekker som kan gi oss noen verktøy og argumenter når vi kjemper for bedre kår for omsorgsarbeidet, både på jobb i helsevesenet og som foreldre og pårørende på fritiden. 

Og ikke minst stille spørsmålet; hvordan hadde hverdagen på jobb i helsevesenet sett ut om verdien av omsorgsarbeidet vi gjør, var anerkjent og regnet med?