fbpx – Det er ingen nærhet med hansker Hopp til hovedinnhold

– Det er ingen nærhet med hansker

Det er mars og en ny dag på sykehjemmet. På denne avdelingen bor 24 personer med demens. Bak lukkede dører sitter de, helt uvitende om hvilken samfunnssituasjon vi befinner oss i.

Det er nylig innført besøksforbud på avdelingen, og det gjelder naturligvis for alle beboerne. Personalet vet med sikkerhet at de er de eneste som får tilbringe tid med de gamle fremover. Det er skummelt, sårbart, men også svært viktig.

En risiko for eldre

Koronapandemien er blitt en realitet, og personalet får daglig undervisning i smittevern; på- og avkledning av smitteutstyr og rutiner for håndvask. I månedene som kommer blir personalets arbeidsplass og beboernes hjem en kompleks arena. En arbeidsplass for personalet – en smitterisiko for de eldre.

Regelen for de ansatte blir enkel: Arbeid og fritid må sees på som ett. Arbeidet holdes til den enkelte avdeling, og fritiden holdes til hjemmet.

Andre forstår ikke hvorfor de skal holdes inne og borte fra beboere de er knyttet til.

Symptomene på korona er klare, og personer med mistanke må testes. De må plasseres i isolat på rommene sine til testsvarene kommer. Enkelte beboere trives på rommene sine og ser ikke problemet med å oppholde seg der. Andre forstår ikke hvorfor de skal holdes inne og borte fra beboere de er knyttet til, som de spiser frokost sammen med, eller slår av en prat med i korridoren.

«Har du hørt om korona?», «Kan du fortelle meg hva det er?», «Er det farlig?», hører jeg dem si.

Sorg kommer, og sorg går

Tiden går, og dagene flyter over i hverandre. Det opprettes testsenter for korona, og personalet drilles daglig i smittevern. Ingen av beboerne har blitt smittet, men rundt omkring i verden fortsetter smittetallene å stige. Sorg kommer, og sorg går. Og de gamle tar til takke med bare det vi forstår.

Vakten nærmer seg slutt, men nederst i korridoren ringer en klokke. Én klokke til rekker jeg før vaktskiftet. Jeg jogger lett ned korridoren og finner frem til rommet. En gul trekant kommer til syne. Bak døren hører jeg gråt, så jeg kjapper meg. På med munnbind, deretter sprit, så visir, deretter sprit. Jeg fortsetter med stellefrakk og spriter hendene litt raskere. Så er det hanskene. Jeg tar på et dobbelt lag for å være sikker.

Mennesker trenger mennesker

På sengekanten, nærmest mot vinduet, sitter en eldre dame med hendene i fanget. Jeg kjenner henne godt og vet at hun må være på rommet i påvente av testsvaret. Forsiktig spør jeg hva som er i veien og om hun vil prate.

Den eldre damen hører meg ikke. Hun kjenner meg heller ikke igjen, og når jeg endelig, bak munnbind og visir, får blikkontakt, ser jeg tårene i øynene hennes. Jeg tørker dem forsiktig med hanskene. Jeg forsøker å være til stede, men det jeg egentlig tenker mest på er om alt dette kan forsvinne. Når skal denne pandemien ende? 

Koronapandemien er splittende.

For koronapandemien er splittende. Den skiller personer fra hverandre, personer som ikke forstår. Personer med demens trenger nærhet, og de trenger omsorg. Ikke hold avstand til dem. Mennesker trenger mennesker, og spesielt i tiden som kommer.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse