fbpx Vi er en del av en helhet Hopp til hovedinnhold

Vi er en del av en helhet

Covid-19 har vist oss med all tydelighet at vi ikke lever bare for oss selv og er uavhengige. Hverdagen har endret seg. Den individualistiske tenkningen om et «jeg» som uavhengig er ikke så åpenbar lenger.

Denne kronikken ble skrevet i februar etter en merkelig vinter her sør med regn og mørke. Våren var etterlengtet. Mange brukte mørketiden til å planlegge påske- og sommerferie, og noen av oss så frem til sportssendinger på tv – den viktige fotballandskampen Norge-Serbia, lokalidretten for unge og eldre, danseforestillinger, en god film på kino, eller et teaterstykke.

Etter hvert så vi sjokkerende bilder fra Kina om et farlig virus, men vi var ikke der at vi fryktet at landet vårt ville bli «lukket ned».

Min generasjon har vært heldige. Vi er trolig den eneste generasjon som aldri har opplevd krig eller pandemier. Vi har derimot vokst opp med en velferdsstat bygget, gradvis, opp etter krigen. Vi har en velferdsstat som har sørget vel for oss, men også en stat hvor vi de siste tiårene har sett at forskjellene mellom mennesker har økt både økonomisk og sosialt.

Tematikken jeg bestemte meg for å skrive om midt i februar har aktualisert seg enda mer i ukene som nå er gått, og jeg har derfor utvidet teksten også med eksempler fra dagens situasjon.

Vi er en del av en helhet

John Donnes (1572–1631) skrev for mange hundre år tilbake et dikt som synes svært aktuelt nå: «No man is an Island». Tolkningen er at ethvert menneske er en del av en helhet, og ethvert menneskes død reduserer meg selv fordi jeg er en del av helheten. Jeg kom på dette diktet da jeg så tv-programmet «Sånn er Norge» tidligere i vinter. Budskapet her, i et av programmene, er at det norske folk føler seg som de mest uavhengige menneskene i verden; og dette er den mest typisk norske verdien sammenliknet med andre land, ifølge sosiolog Harald Eia.

Flere forskere har analysert funnene, og noen tilskriver funnet med at nordmenn har en forestilling om at det er små forskjeller, og at alle har like muligheter. En annen tolkning, som er blitt pekt på, er at nordmenn er svært narsissistiske og så forelsket i seg selv at de blåser i hva andre mennesker sier om dem. «Resten av verden misunner oss», sier Eia, og får blant annet profilerte politikere til å hylle verdien «uavhengighet».

Når selvhjulpenhet blir sett på som et ideal som blir hyllet og som en styrke i samfunnet, kan motsatsen, altså avhengighet, ses på som en svakhet.

Vi angår andre

Nei, skriver den danske filosof og teolog Knud E. Løgstrup (1905-1981). Han hevder at grunnfenomenene i menneskelivet er avhengighet, sårbarhet og interdependens. Det siste betyr «å ha den andres liv i sine hender», noe som igjen innebærer at vi alle har makt og ansvar i møter med alle andre mennesker. Å være avhengig er forbundet med det å være et menneske. Vi lever med andre ord ikke bare for oss selv. Vi angår hverandre.

Nå er vi alle med i en maratondugnad i omsorg for både individ og samfunn.

En ny verdi er også blitt lansert i mediene med budskap fra våre styresmakter de siste ukene. Vi blir anmodet på det sterkest om å ta vare på hverandre og bli med på en nasjonal dugnad. Ordet solidaritet kommer fra alle kanter og er blitt vårt nye hedersord. Hyllesten til uavhengighet har stilnet. Uavhengigheten og sårbarheten i samfunnet er blitt åpenbar og udiskutabel. Nå er vi alle med i en maratondugnad i omsorg for både individ og samfunn. Det angår deg og meg, og det er viktig å ta hensyn.

Uavhengigheten som ble hyllet som verdi er heller ikke en statisk størrelse verken før eller etter covid-19. Den er høyst varierende. På individnivå vet vi at barn ikke er uavhengige. De er avhengige av gode omsorgspersoner i oppveksten. I barnehagen er de avhengige at det gode blikk fra en klok omsorgsperson. På skolen er de avhengige av å bli sett og forstått av læreren sammen med mestring av oppgaver som forventes. På fritiden og i idrettslag eller andre aktiviteter er de avhengige av kloke ledere for å utvikle seg på en sunn og god måte. I hjemmet er det viktig med gode omsorgspersoner som både ser og hører barnet.

Vi er avhengig av hverandre

Som syke er vi avhengige av en klok lege, sykepleier og et sykehusvesen som tar vare på oss. Hvordan vi blir møtt, både med god diagnostisering, men også på det medmenneskelig plan, har betydning for hvordan vår helbred vil bli. Legen har makt og ansvar til å skape gode møter, ja, legen «holder våre liv i sine hender», slik Løgstrup ser det.

På sykehuset har helsepersonell det samme ansvaret. En pasient med lungekreft fortalte meg en gang at en sykepleier reddet livet hans ved å sette seg ned og ta en samtale. Han ble sett og følte seg verdsatt og bestemte seg der og da for å kjempe videre. Det finnes mange slike historier. Når vi blir riktig gamle, vil noen av oss slite med et sammensatt sykdomsbilde, og vi vil være avhengige av gode hjelpere; det være seg helsevesen, familie, naboer, venner eller frivillighet i kommunen. Likedan er det med mennesker med psykisk sykdom, selvmordstanker og ensomhet. De har også en sårbarhet som må anerkjennes.

Et vennlig ord holdt meg varm en hel vinter.

Mark Twain, som er blitt kalt den amerikanske litteraturens far og kjent for romanene om Hukleberry Finn og Tom Sawyer, strevde i perioder med tunge tanker. Han fortalte at det ofte ikke skulle mye til for å hjelpe ham videre, noe han illustrerte med sitatet at «et vennlig ord holdt meg varm en hel vinter».

Vår hverdag er endret

En bekjent av meg fortalte at han 1. nyttårsdag for et par år tilbake fikk et uventet smil og en hilsen med «godt nyttår» fra en forbipasserende. Han hadde akkurat fått en kreftdiagnose, men denne uventede hilsenen gjorde ham både glad og optimistisk.

Jeg er også blitt fortalt en annen historie: En eldre mann som gikk sin daglige tur, ble stoppet av en forbipasserende hvor de begge tok seg tid til å prate med hverandre selv om de ikke kjente hverandre. Neste gang de møttes sa den eldre mannen; «Jeg har tenkt i mange dager på at du ville ta deg tid til å snakke med en gammel skrøpelig mann som meg. Tusen takk». Dette er eksempler på hvordan sårbarheten hos oss alle gir seg utslag og viser betydningen av hvor avhengige vi er av hverandre og hvordan vi møter hverandre.

I dag blir vi alle anmodet om å gi et smil til en forbipasserende, og gjerne komme med et vennlig ord. På samfunnsnivå har vi i løpet av de siste ukene også erfart hvor sårbart landet vårt er og hvor avhengige vi er av andre land i kampen mot viruset. Blant annet mangler vi smittevernutstyr som andre land kan hjelpe til med.

Før de siste ukers hendelser viste en studie at nordmenn har en forestilling om at det er små forskjeller, og at alle har like muligheter i vårt land. Derfor er vi de mest uavhengige menneskene i verden, var konklusjonen i tv-programmet «Sånn er Norge».

Covid-19 har vist oss med all tydelighet at vi ikke lever bare for oss selv og er uavhengige. Hverdagen har endret seg. Den individualistiske tenkningen om et «jeg» som uavhengig er ikke så åpenbar lenger. Den tenkningen er byttet ut med solidaritet og en «vi»-tenkning hvor vi alle forstår at vi er en del av helheten, og at vi er sårbare og avhengige mennesker.

«No man is an Island».

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse