fbpx Vi behøver et verdiskifte Hopp til hovedinnhold

Vi behøver et verdiskifte

Bildet viser en tegning av en sykepleier i sykehuskorridoren
ET SPØRSMÅL OM ETIKK: Det gir oss som sykepleiere en dårlig følelse å ønske pasienten velkommen med et tilbud om korridorplass, skriver Haugrønning Søndbø. Illustrasjon: Victoria Husby

Sykepleiere har et personlig ansvar for at egen praksis er faglig, etisk og juridisk forsvarlig, skriver innleggsforfatteren.

Med nytt år, ny sykehustale og endringer i det politiske landskapet er det betimelig å tenke litt høyt rundt verdier. Men først – hva er egentlig en verdi?

Enkelt forklart kan vi si at det som betyr mye for deg eller meg er en verdi. Når virksomheter meisler ut nye mål, strategier og handlingsplaner er det derfor viktig å være enige om de verdiene som skal prege organisasjonen. Ikke minst bør man tenke på de etiske retningslinjene som et moralskt kompass.

Etikk vs. økonomi

I september 2019 skrev Dagens Medisin at det ble registrert over 16 000 korridorpasienter på norske sykehus de tre første månedene i 2019. Det gir oss som sykepleiere en dårlig følelse å ønske pasienten velkommen med et tilbud om korridorplass. For økonomer og logistikere kan det virke som om det bare er tall blant mange andre tall.

Ifølge et innlegg i Dagsavisen i juli 2019 har antall somatiske senger i Norge blitt sterkt redusert de siste årene og er nå betydelig lavere i Norge (3,3 senger per 1000 innbygger) enn gjennomsnittet i OECD-land (4,9 senger per 1000 innbygger). I sykehus teller man antall senger på korridor klokken 07.00 på morgenen. I realiteten er antall korridorpasienter langt høyere. Om tellingen hadde blitt gjennomført klokken 14.00 hver dag, hadde statistikken vært enda mer dyster.

Hyppige lovbrudd

Enhver virksomhet må løse sine lovpålagte oppgaver, ellers blir det som regel kroken på døra. På de avdelinger som har korridorpasienter er det sannsynligvis hyppige lovbrudd. Det kan synes som om problemet rommer en vesentlig dissonans mellom øverste ledelse, deres forslag og hva fagfolk med skoene på måtte mene. Sykehus er en spesialistorganisasjon, og da er det en håpløs strategi å plassere pasienter hvor som helst. 

Styrene følger ikke opp utfordringene systematisk.

Styrene for sykehusene ble sett i kortene i 2018. Da ble det foretatt en undersøkelse rundt kvalitet og pasientsikkerhet i sykehusene. Funnene var nedslående. Det viste seg at styrene ikke fulgte opp utfordringene systematisk, og de ivaretok ikke godt nok sitt ansvar med å påse at styringssystemene fungerte. Det virker til at økonomi og rapporter troner øverst.

Har et personlig ansvar

I flere år har helseministeren hatt en nullvisjon angående korridorpasienter. Likevel får det ingen konsekvenser når dette ikke følges. Det er sykehusets øverste ledelse som bærer ansvaret for organiseringen. Det er ikke en god løsningen å skrive ut pasientene tidligere til kommunehelsetjenesten om man ikke har nok sengeplasser. 

I kapittel 1.3 i Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere vises det til at sykepleieren har et personlig ansvar for at egen praksis er faglig, etisk og juridisk forsvarlig. Det er viktig å huske dette når pasienter må få bekken på korridor, når legevisitt blir gjennomført og ikke minst når pasientene skal sove med lysarmaturer som aldri tar kvelden.

Trenger et verdiskifte

Et verdiskifte vil innebære et bytte av autoritet. Hvilke argumenter skal veie tyngst? Det er helt innlysende at økonomer og statistikere er uunnværlige for driften av helsetjenestene, men de må plasseres litt bak i båten.

Ledere som har det etiske og faglige blikket for god kvalitet i pasientbehandlingen, verdsetter kompetanse, krever etisk refleksjon i medarbeidergruppene og fremmer god medvirkning må sitte ved roret. Dette er komponenter som bør vinne frem i en ledelsesstruktur. Helsetjenestene lider om ikke dette preger organisasjonen.

Sykepleiere bør makte å stå i jobben til de når pensjonsalder.

Sykepleiere bør makte å stå i jobben til de når pensjonsalder, og det må være en god balanse mellom oppgaver og ressurser. Med andre ord må dem med skoene på lyttes til på ordentlig. Om vi ser på de medarbeiderundersøkelsene som er gjennomført de siste årene, Arbeidstilsynets ulike tilsyn og Sintef sin undersøkelse angående sammenhengen mellom sykefravær og arbeidsforhold blant sykepleiere, er det ufattelig mye å ta tak i. 

Vi behøver klokskap

Vi behøver klokskap og ledere som ser i riktig retning. Kjære ledere; det er ikke illojalt å stå på de svakes side. Helsevesenet er til for pasientene – og de må ivaretas. Framover er det varslet en krise med snart 6000 ubesatte sykepleierstillinger.

God og trygg pasientbehandling er avhengig av kompetanse og kontinuitet. Bent Høie meddelte noen kloke tanker i sin sykehustale 14. januar. Han tok utgangspunkt i medarbeiderundersøkelsen ForBedring. Det er oppløftende om vi kan ha forventninger til ham som helseminister også når det gjelder arbeidsforhold i helsetjenestene. 

Jeg har ikke oversikt over forbedringsresultatene på de ulike sykehusene for 2019, men det er lett å sjekke ut om korridorpasienter gjør noe med arbeidsbelastningen og stabiliteten i de seksjoner dette er et problem. Det er å håpe at ledere på alle nivå er interessert nok.  

Les også:

Tar vi vare på faglig og etisk kompetanse?

BEGRENSET UTBYTTE: Kunnskapen øker, men mange opplever å ikke få brukt den i en travel arbeidshverdag. Illustrasjon: Kathrine Kristiansen

Det er stor forskjell på god sykepleie og sykepleie som er «god nok», skriver Terje Årsvoll Olsen i Rådet for sykepleieetikk. 

Iveren blant sykepleiere til å øke sin kompetanse har kanskje aldri vært høyere enn den er i dag. Og tilbudene på universiteter og høyskoler med videreutdanninger, masterprogram og ph.d. har aldri vært mer innholdsrike og allsidige. Som sykepleier kan du ta både fagspesifikke og tverrprofesjonelle utdanninger og kurs, og med det heve både din faglige og etiske kompetanse. Men hvor står økt kunnskap, sterkere faglighet og etikk i relasjon til institusjonenes praksis og prioriteringer?

Kompetanseheving koster

Både ansatte og helsetjenesten investerer i kompetanseheving. Det brukes store summer på å legge til rette for at ansatte skal kunne øke sin kompetanse. Det gis fri med og uten lønn, det deles ut stipend, og mange bruker av egne midler for å sikre seg en videreutdanning eller en master.

Da kravet om master kom for fullt, også kalt «mastersyken», resulterte det i et kor av klager, men dette har stilnet nå. Ikke alle deler av spesialisthelsetjenesten er heller så opptatt av at kandidatene i intensiv-, anestesi- eller operasjonssykepleie skal fullføre hele masteren. Vi ser likevel at det ansettes stadig flere med mastergrader eller ph.d. i helsetjenesten.

Det kan virke som om helsetjenestene er blitt mer villige til å betale for denne kompetansen. Men hvordan står det til med den kunnskapsbaserte praksisen? Vi arbeider nemlig innenfor en statlig regulert kunnskapsbasert praksis. Jeg er helt sikker på at det finnes mange steder der de ansatte både har tid og rom til å jobbe kunnskapsbasert. Mange steder holdes denne fanen høyt. Men dessverre ser vi i Rådet for sykepleieetikk at det en del steder ikke fungerer så godt.

Pasientsikkerhet under press?

Pasientsikkerhet er et satsingsområde både i helsetjenesten og i utdanningen. Likevel leser vi tidvis i avisene om unødvendige dødsfall på grunn av høyt arbeidspress og for lite bemanning.

En mann døde på akuttmottaket, fordi helsepersonell ikke hadde tid til å følge ham opp. Sykepleierne hadde over lang tid levert 100 avviksmeldinger knyttet til bemanningssituasjonen og pasientsikkerheten uten at det førte til noe (1). Det er dyktige medarbeidere som jobber i et akuttmottak, men det hjelper altså ikke når det ikke er nok av dem.

I enhetsledelsen har sykepleien, som er den egentlige grunnen til innleggelse, ofte tapt.

Forsker Terje Mesel (2) viser til tall fra Helse- og omsorgsdepartementet om at cirka 16 prosent av alle innleggelser i 2010 var forbundet med skade. 0,7 prosent av disse døde. Det vil si 4700 dødsfall per år. Vi fikk en nedgang etter innføringen av pasientsikkerhetsprogrammet i 2010–2012. Tallene for 2017 viser pasientskader i 13,7 prosent av pasientoppholdene. Antall skader som fører til forlenget innleggelse, har økt i perioden 2012–2017. Antall skader som krevde livreddende behandling, eller som førte til død, har sunket svakt i samme periode (3).

Årsaksforholdene er sammensatte: menneskelig svikt, systemsvikt, eller det kan være en organisering som ikke fungerer optimalt.

Vi vet at det er uunngåelig at feil skjer når mennesker er involvert. Samtidig vet vi at høyt press, høyt tempo, ventende pasienter og underbemanning svekker pasientsikkerheten. Slike forhold kan medføre at kompetent helsepersonell velger bort det å jobbe direkte pasientrelatert (2). Yrkesetiske retningslinjer (YER) punkt 1.3 sier at sykepleieren har et personlig ansvar for at egen praksis er faglig, etisk og juridisk forsvarlig. Om lag 18 000 sykepleiere jobber ikke lenger som sykepleiere, og mange av disse oppgir at de ikke orket følelsen av å ikke strekke til, frykten for gjøre feil og opplevelsen av å være alene med ansvaret.

Faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp i skvis?

Faggruppene melder til oss at omsorgsfullhet taper mot økonomien. Særlig barn er svært sårbare. Drivkraften for mange som vil bli sykepleiere, er ønsket om å utgjøre en forskjell og om å hjelpe folk som har det vondt og vanskelig. Pasienter dør fortsatt ofte alene. Det er stor forskjell på god sykepleie og sykepleie som er «god nok». Flere faggrupper melder at rapporterte avvik ikke blir tatt på alvor før alvorlige hendelser inntrer.

Bortkastet å gå på kurs?

Mange av oss har opplevd frustrasjon over å ha vært på kurs og fått ny innsikt og ny inspirasjon, bare for å komme tilbake på jobb og oppleve at det ikke er tid til å nyttiggjøre seg av det. Eller enda verre, ingen spør hva du har lært. Dette er både et lederansvar og et kollegaansvar. YER punkt 1.1 understreker at sykepleie skal bygge på forskning, erfaringsbasert kompetanse og brukerkunnskap. Hvis det ikke settes av tid til fagutvikling eller kompetanseheving, får man lite igjen for investeringen.

Hvor blir det av personsentrert sykepleie?

Personsentrert sykepleie er et mål, men ressursene strekker ikke til. Helseministeren og regjeringen snakker om pasientens helsetjenester, men fortsatt opplever sykepleiere at det er diagnosen som bestemmer og ikke en helhetlig pasientvurdering. Dette har med økonomi og refusjonsordninger fra folketrygden å gjøre. Etikken kommer i andre rekke.

Studenter har rapportert at pasienter blir sendt mellom avdelinger med ut- og innprosedyrer for at DRG (diagnoserelaterte grupper) skal bli registrert. Det fører til for tidlige utskrivninger og retur i neste runde. Totalt er det 16 prosent reinnleggelser før det er gått 30 dager for pasienter over 67 år i Norge. (4). Sykepleiere er ofte ikke enige når legen sier at pasienten er ferdigbehandlet. Men det er ingen DRG for sykepleie og dermed ikke økonomisk incentiv for sykepleie.

Min påstand er at den eneste grunnen til at pasienter trenger å bli innlagt på sykehus, er at de trenger sykepleie – uten det kunne behandlingen foregått som dagkirurgi eller på poliklinikk. Har vi mot til å stå for dette? Har vi en tydelig stemme på pasientens vegne, eller er vi nikkedukker for systemet? Når sykepleieren i spesialisthelsetjenesten får beskjed fra legen om at pasienten er ferdigbehandlet, gjør hun da en sykepleiefaglig vurdering av om hun som sykepleier er ferdig med ham? I gamle dager var oversykepleierne en garantist for kvalitet. I enhetsledelsen har sykepleien, som er den egentlige grunnen til innleggelse, ofte tapt.

Kvalitet på sykepleietjenesten

Hvis kvaliteten i sykepleietjenesten skal styrkes og kompetanseutviklingen komme pasientene til gode, bør sykepleiere gis større tillit, og faget må avgjøre rett sykepleie- og omsorgsnivå, ikke økonomi eller DRG. Bemanningen må være slik at både etisk og faglig refleksjon får en plass. Underbemanning er selvforsterkende (5). Sykepleiere og annet helsepersonell må være profesjonelle pådrivere for faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp. Det må det være full åpenhet om og refleksjon rundt kvalitet, også innenfor sykepleietjenesten. Pasientmedvirkningen må bli reell, men ikke en sovepute. Vi må spille på lag med pasienter og pårørende, og service må være fundamentet, ikke lønnsomhet (6). Slik ivaretar vi faglig og etisk refleksjon og kompetanse.

Referanser

1.    Otterlei SS. Sykepleierne varslet over hundre ganger om underbemanning før Daniel (43) døde. NRK.no. 19. desember 2018; kl. 05:48

2.    Mesel T. Når noe går galt. Fortelling om skam, skyld og ansvar i helsetjenesten. Oslo: Cappelen Damm; 2014.

3.    Helsedirektoratet. Pasientskader i Norge i 2017 Målt med Global Trigger Tool. Oslo: Helsedirektoratet; 2017. Rapport IS-2757.

4.    Helsedirektoratet. Reinnleggelse blant eldre 30 dager etter utskrivning per kommune. Oslo: Helsedirektoratet; 07.03.2019. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/statistikk/statistikk/kvalitetsindikatorer/kommunale-helse-og-omsorgstjenester/reinnleggelse-blant-eldre-30-dager-etter-utskrivning-per-kommune (nedlastet 15.04.2019).

5.    Gautun H, Øien H, Bratt C. Underbemanning er selvforsterkende – Konsekvenser av mangel på sykepleiere i hjemmesykepleien og sykehjem. Oslo: NOVA; 2016. Rapport 6/16.

6.    Støstad JE. En tredje vei for velferden. På sporet av framtidas helse, omsorg og skole. Oslo: Gyldendal Arbeidsliv; 2015.