Debatt Publisert 25.03.2020

Hva skiller godkjente praksisstudier fra arbeidstrening under koronaepidemien?

Studenter i praksis. — ETTER KORONA: En utydelig, utflytende grense for hva som kan godkjennes som bestått praksis, vil være krevende å justere etter epidemien, skriver ledelsen ved Lovisenberg diakonale høgskole. *Arkivfoto: Erik M. Sundt*

Usikkerhet om konsekvensene av korona-epidemien forsterker behovet for å konkretisere minimumskrav til praksisstudier. Det skal ikke hefte stigma ved vitnemål utstedt i 2020.

Korona-epidemien setter utdanningssektorens evne til omstilling på prøve. Oppdraget fra Kunnskapsdepartementet er klart formulert: Oppretthold studieprogresjon og kvalitet så langt det lar seg gjøre. Klarer utdanningsinstitusjonene å håndtere større frihet under krisen med utdanningsfaglig integritet? Hvilke minimumskriterier må være innfridd for at arbeidserfaring i ansettelsesforhold under korona-mobiliseringen kan godkjennes som praksisstudier?

Hvor går grensen for kvalitet?

Regjeringen vil holde utdanningstakten oppe. Det vil ha store konsekvenser for samfunn og studenter dersom uteksaminering av sykepleiere og spesialsykepleiere stopper opp under korona-epidemien. Men hvor går grensen for kvalitet? Ansvaret for godkjenning av praksisstudier ligger på utdanningsinstitusjonene. Deres interne system for kvalitetssikring skal omfatte alle forhold som har betydning for utdanningskvalitet – også praksisstudier (Nokut, 2018).

Handlingsrom

Kunnskapsdepartementet har nå bedt universiteter og høyskoler om å sørge for at studieprogresjonen opprettholdes så langt det er mulig, uten å redusere faglige krav i utdanningene (brev av 13.03.2020). Utdanningssektoren er nylig sikret et formelt handlingsrom gjennom midlertidig forskrift om gjennomføring av utdanninger med rammeplan. Dette gjelder blant annet bachelorutdanningen for sykepleiere. Økt frihet og en viss krisestemning stiller krav til å holde hodet kaldt for å balansere løsningsvalg og prinsipper.

Lokal pragmatisme

Det er positivt at institusjonenes handlingsrom er sikret. Samtidig er det en risiko for utilsiktet variasjon i kvalitet mellom institusjonene. Det vil være uheldig dersom lokal pragmatisme går i motsatt retning av det utdanningspolitiske målet om standardisering av krav til minstekompetanse. En utydelig, utflytende grense for hva som kan godkjennes som bestått praksis, vil være krevende å justere etter epidemien. UH-sektoren vil raskt kunne møte sine egne motargumenter med hensyn til læringskvalitet.

Minstekriterier

Ved Lovisenberg diakonale høgskole drøftet vi den aktuelle situasjonen og kom 15. mars frem til et sett minstekriterier. Det normale og foretrukne er gjennomføring av praksis med en vanlig praksisplass etter utdanningsløpets sekvens og innhold. Med en ny særavtale om praksisstudier har vi gitt en fleksibel ramme til arbeidsforhold slik at minstekrav til læringsprosess er satt, og økt læringskvalitet ut over minimum er mulig etter en vurdering av lokale ressurser og situasjonen for øvrig. Pasientbehandlingen har første prioritet, og det må også sikres ettervekst av helsepersonell.

Vi har konkretisert to områder for godkjenningskriterier ved unntakstilstanden;

Godkjenning av praksisstedet
Godkjenning av praksisperioden (godkjent/bestått praksis)

Godkjenning av praksissted

Godkjenning av praksissted i den aktuelle situasjonen tar utgangspunkt i å utvide et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold til å kunne omfatte praksisstudier. I vårt arbeid har det å ivareta studentenes rettigheter gjennom regulerte arbeidsforhold også vært et viktig hensyn. Men uten et systematisk utdanningsfaglig element endres praksisstudier til å bli arbeidstrening og mer tilfeldig læring. Arbeidstrening har en betydelig egenverdi, men det er vanskelig å sette merkelappen praksisstudier på arbeidserfaring uten å komme i konflikt med utdanningsprogrammets integritet og forutsetninger for akkreditering.

Samspill

Rapporten fra det nasjonale Praksisprosjektet (UHR, 2016) ville stimulere samspillet mellom utdanningsinstitusjon og praksissted gjennom samarbeid mellom partene om læringsutbyttebeskrivelser for praksisstudiene. Stortingsmeldingen Kultur for kvalitet i høyere utdanning er blitt en milepæl i arbeidet for å vektlegge studentene som en aktør med et viktig og selvstendig perspektiv på læring og situasjonsforståelse. Kombinasjonen av kritisk tenkning og kreativitet, helt sentralt for å utvikle «21st century skills», er kompetanser som veiledet praksis kan fremme. Derimot kan ren arbeidstrening virke utilsiktet konserverende på dagens praksis, og dermed forsinke den omstillingen og framvekst av nye løsninger som morgendagens helsetjeneste har behov for.

Godkjenning av praksisperioden

Godkjenning av praksisperioden bygger nå på at studenter og høyskolens praksislærere i samarbeid sikrer at praksisstudiene opprettholder refleksjon over læring. Studentenes hovedrolle i å konkretisere læringsaktiviteter kan beskytte mot tap av kvalitet i læringsprosessen under unntakstilstanden. Når helsetjenesten må stille praksisveiledningen på sparebluss, kan praksislærer fra utdanningsinstitusjonen kompensere sammen med studentene. UH-sektorens dugnadsinnsats under korona-epidemien blir derfor å øke aktivitetene inn mot student og praksissted, og bruke kjente strukturer for å styrke integrasjon av teori og praksis gjennom forventningssamtale, midtvurdering og sluttvurdering. Forventningssamtalen dreier seg om studentens egne mål og læringsaktiviteter på det aktuelle praksissted. Denne tredelte samtalerekken inngår som minstekriterier for å bruke begrepet praksisstudier, også under epidemiforhold.

Nødvendige forutsetninger

Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning angir et annet viktig formål med veiledet praksis: å vurdere om studenten har de nødvendige forutsetningene for å kunne utøve yrket. Utdanningsinstitusjonene har ansvar for løpende skikkethetsvurdering gjennom studieforløpet, i praksisstudier vurderes studentens egnethet og skikkethet i samarbeid med praksisstedet. Redusert oppmerksomhet på den løpende skikkethetsvurdering, for eksempel ved å la arbeidserfaring være tilstrekkelig for å oppnå godkjent eller bestått praksis, øker risiko for at studenter som ikke er skikket for yrket blir autorisert. Praksisstudiene er en trygghetsfaktor for kvalitet og pasientsikkerhet.

Prinsipper for praksis

LDH har med dette begrunnet følgende prinsipper:

Det normale og foretrukne er gjennomføring av praksis med en vanlig praksisplass etter utdanningsløpets sekvens og innhold.
Der hvor praksisplass er falt bort, kan alternativ praksis i et arbeidsforhold med eventuelt senere kompletterende studier vurderes. Vi påskynder prosessen med overgang fra innholdsstyring til styring mot sluttkompetanse. Det å nå læringsutbyttene blir høyere prioritert enn hvilket praksissted hvor læringsutbyttene oppnås.
UH-institusjonen skal på forhånd godkjenne praksissted/arbeidssted før praksis er tellende. Minstekrav til godkjenning av praksissted omfatter :

a. At studenten har en arbeidsavtale for perioden som skal godkjennes. HMS-ansvaret skal være entydig plassert og studenten er først og fremst helsepersonell, dernest student i denne situasjonen.
b. At praksisstedet (enhet/post) har en identifisert kontakt som skal medsignere sluttvurderingen og den løpende skikkethetsvurderingen.
Dette er realistisk å oppnå, også under unntakstilstanden, da ingen arbeidsgivere ansetter uten at nærmeste overordnet er navngitt og med et ansvar for opplæring.
Praksis skal godkjennes. Minstekriterier omfatter :

a. Studenten utformer en individuell arbeidsplan ut fra det aktuelle emnets læringsutbytter og beskriver hvordan læringsutbytter kan oppnås ved dette praksisstedet, og hvordan studenten vil arbeide for å nå læringsutbyttene.

b. Praksislærer og student gjennomfører forventningssamtale, midtvurdering, og sluttvurdering. Her må også praksisstedet signere for vurderingen og for at den løpende skikkethetsvurderingen er ivaretatt.

c. Spesielt under krav til forebygging av smittespredning må praksislærer og student kunne gjennomføre veiledning digitalt og med sporbar dokumentasjon.

Når kvalitet settes på strekk, er det behov for å varde en sti slik at det ikke hersker tvil om utdanningenes integritet, og slik at det ikke skal hefte stigma ved vitnemål utstedt i 2020. Usikkerhet og engstelse ved konsekvensene av korona-epidemien forsterker behovet for å konkretisere minimumskrav til praksisstudier, slik at nye sykepleiere får sin autorisasjon på forsvarlig grunnlag.