fbpx Hva skiller godkjente praksisstudier fra arbeidstrening under koronaepidemien? Hopp til hovedinnhold

Hva skiller godkjente praksisstudier fra arbeidstrening under koronaepidemien?

Studenter i praksis.
ETTER KORONA: En utydelig, utflytende grense for hva som kan godkjennes som bestått praksis, vil være krevende å justere etter epidemien, skriver ledelsen ved Lovisenberg diakonale høgskole. Arkivfoto: Erik M. Sundt

Usikkerhet om konsekvensene av korona-epidemien forsterker behovet for å konkretisere minimumskrav til praksisstudier. Det skal ikke hefte stigma ved vitnemål utstedt i 2020.

Korona-epidemien setter utdanningssektorens evne til omstilling på prøve. Oppdraget fra Kunnskapsdepartementet er klart formulert: Oppretthold studieprogresjon og kvalitet så langt det lar seg gjøre. Klarer utdanningsinstitusjonene å håndtere større frihet under krisen med utdanningsfaglig integritet? Hvilke minimumskriterier må være innfridd for at arbeidserfaring i ansettelsesforhold under korona-mobiliseringen kan godkjennes som praksisstudier?

Hvor går grensen for kvalitet?

Regjeringen vil holde utdanningstakten oppe. Det vil ha store konsekvenser for samfunn og studenter dersom uteksaminering av sykepleiere og spesialsykepleiere stopper opp under korona-epidemien. Men hvor går grensen for kvalitet? Ansvaret for godkjenning av praksisstudier ligger på utdanningsinstitusjonene. Deres interne system for kvalitetssikring skal omfatte alle forhold som har betydning for utdanningskvalitet – også praksisstudier (Nokut, 2018).

Handlingsrom

Kunnskapsdepartementet har nå bedt universiteter og høyskoler om å sørge for at studieprogresjonen opprettholdes så langt det er mulig, uten å redusere faglige krav i utdanningene (brev av 13.03.2020). Utdanningssektoren er nylig sikret et formelt handlingsrom gjennom midlertidig forskrift om gjennomføring av utdanninger med rammeplan. Dette gjelder blant annet bachelorutdanningen for sykepleiere. Økt frihet og en viss krisestemning stiller krav til å holde hodet kaldt for å balansere løsningsvalg og prinsipper.

Lokal pragmatisme

Det er positivt at institusjonenes handlingsrom er sikret. Samtidig er det en risiko for utilsiktet variasjon i kvalitet mellom institusjonene. Det vil være uheldig dersom lokal pragmatisme går i motsatt retning av det utdanningspolitiske målet om standardisering av krav til minstekompetanse. En utydelig, utflytende grense for hva som kan godkjennes som bestått praksis, vil være krevende å justere etter epidemien. UH-sektoren vil raskt kunne møte sine egne motargumenter med hensyn til læringskvalitet.

Minstekriterier

Ved Lovisenberg diakonale høgskole drøftet vi den aktuelle situasjonen og kom 15. mars frem til et sett minstekriterier. Det normale og foretrukne er gjennomføring av praksis med en vanlig praksisplass etter utdanningsløpets sekvens og innhold. Med en ny særavtale om praksisstudier har vi gitt en fleksibel ramme til arbeidsforhold slik at minstekrav til læringsprosess er satt, og økt læringskvalitet ut over minimum er mulig etter en vurdering av lokale ressurser og situasjonen for øvrig. Pasientbehandlingen har første prioritet, og det må også sikres ettervekst av helsepersonell.

Vi har konkretisert to områder for godkjenningskriterier ved unntakstilstanden;

  • Godkjenning av praksisstedet
  • Godkjenning av praksisperioden (godkjent/bestått praksis)

Godkjenning av praksissted

Godkjenning av praksissted i den aktuelle situasjonen tar utgangspunkt i å utvide et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold til å kunne omfatte praksisstudier. I vårt arbeid har det å ivareta studentenes rettigheter gjennom regulerte arbeidsforhold også vært et viktig hensyn. Men uten et systematisk utdanningsfaglig element endres praksisstudier til å bli arbeidstrening og mer tilfeldig læring. Arbeidstrening har en betydelig egenverdi, men det er vanskelig å sette merkelappen praksisstudier på arbeidserfaring uten å komme i konflikt med utdanningsprogrammets integritet og forutsetninger for akkreditering.

Samspill

Rapporten fra det nasjonale Praksisprosjektet (UHR, 2016) ville stimulere samspillet mellom utdanningsinstitusjon og praksissted gjennom samarbeid mellom partene om læringsutbyttebeskrivelser for praksisstudiene. Stortingsmeldingen Kultur for kvalitet i høyere utdanning er blitt en milepæl i arbeidet for å vektlegge studentene som en aktør med et viktig og selvstendig perspektiv på læring og situasjonsforståelse. Kombinasjonen av kritisk tenkning og kreativitet, helt sentralt for å utvikle «21st century skills», er kompetanser som veiledet praksis kan fremme. Derimot kan ren arbeidstrening virke utilsiktet konserverende på dagens praksis, og dermed forsinke den omstillingen og framvekst av nye løsninger som morgendagens helsetjeneste har behov for.

Godkjenning av praksisperioden

Godkjenning av praksisperioden bygger nå på at studenter og høyskolens praksislærere i samarbeid sikrer at praksisstudiene opprettholder refleksjon over læring. Studentenes hovedrolle i å konkretisere læringsaktiviteter kan beskytte mot tap av kvalitet i læringsprosessen under unntakstilstanden. Når helsetjenesten må stille praksisveiledningen på sparebluss, kan praksislærer fra utdanningsinstitusjonen kompensere sammen med studentene. UH-sektorens dugnadsinnsats under korona-epidemien blir derfor å øke aktivitetene inn mot student og praksissted, og bruke kjente strukturer for å styrke integrasjon av teori og praksis gjennom forventningssamtale, midtvurdering og sluttvurdering. Forventningssamtalen dreier seg om studentens egne mål og læringsaktiviteter på det aktuelle praksissted. Denne tredelte samtalerekken inngår som minstekriterier for å bruke begrepet praksisstudier, også under epidemiforhold.

Nødvendige forutsetninger

Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning angir et annet viktig formål med veiledet praksis: å vurdere om studenten har de nødvendige forutsetningene for å kunne utøve yrket. Utdanningsinstitusjonene har ansvar for løpende skikkethetsvurdering gjennom studieforløpet, i praksisstudier vurderes studentens egnethet og skikkethet i samarbeid med praksisstedet. Redusert oppmerksomhet på den løpende skikkethetsvurdering, for eksempel ved å la arbeidserfaring være tilstrekkelig for å oppnå godkjent eller bestått praksis, øker risiko for at studenter som ikke er skikket for yrket blir autorisert. Praksisstudiene er en trygghetsfaktor for kvalitet og pasientsikkerhet.

Prinsipper for praksis

LDH har med dette begrunnet følgende prinsipper:

  1. Det normale og foretrukne er gjennomføring av praksis med en vanlig praksisplass etter utdanningsløpets sekvens og innhold.

  2. Der hvor praksisplass er falt bort, kan alternativ praksis i et arbeidsforhold med eventuelt senere kompletterende studier vurderes. Vi påskynder prosessen med overgang fra innholdsstyring til styring mot sluttkompetanse. Det å nå læringsutbyttene blir høyere prioritert enn hvilket praksissted hvor læringsutbyttene oppnås.

  3. UH-institusjonen skal på forhånd godkjenne praksissted/arbeidssted før praksis er tellende. Minstekrav til godkjenning av praksissted omfatter :

    a. At studenten har en arbeidsavtale for perioden som skal godkjennes. HMS-ansvaret skal være entydig plassert og studenten er først og fremst helsepersonell, dernest student i denne situasjonen.

    b. At praksisstedet (enhet/post) har en identifisert kontakt som skal medsignere sluttvurderingen og den løpende skikkethetsvurderingen.
    Dette er realistisk å oppnå, også under unntakstilstanden, da ingen arbeidsgivere ansetter uten at nærmeste overordnet er navngitt og med et ansvar for opplæring.
     
  4. Praksis skal godkjennes. Minstekriterier omfatter :

a. Studenten utformer en individuell arbeidsplan ut fra det aktuelle emnets læringsutbytter og beskriver hvordan læringsutbytter kan oppnås ved dette praksisstedet, og hvordan studenten vil arbeide for å nå læringsutbyttene.

b. Praksislærer og student gjennomfører forventningssamtale, midtvurdering, og sluttvurdering. Her må også praksisstedet signere for vurderingen og for at den løpende skikkethetsvurderingen er ivaretatt.

c. Spesielt under krav til forebygging av smittespredning må praksislærer og student kunne gjennomføre veiledning digitalt og med sporbar dokumentasjon.

Når kvalitet settes på strekk, er det behov for å varde en sti slik at det ikke hersker tvil om utdanningenes integritet, og slik at det ikke skal hefte stigma ved vitnemål utstedt i 2020. Usikkerhet og engstelse ved konsekvensene av korona-epidemien forsterker behovet for å konkretisere minimumskrav til praksisstudier, slik at nye sykepleiere får sin autorisasjon på forsvarlig grunnlag.

Klapping er fint, men vi trenger mer enn et «takk»

Mange har de siste dagene går ut på balkongene sine i Oslo for å gi applaus til helsevesenet, som en oppmuntring i kampen mot korona-viruset. Men det har en bismak, mener artikkelforfatteren. Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix Foto: Scanpix

Hva får sykepleiere igjen for den innsatsen de gjør i dagens krise? spør Elise Fiske.

Helsepersonell landet rundt syns klappingen på kveldstid er en fin greie. Det er fint å bli anerkjent for innsatsen nå. Mange av oss går allerede på reservetanken hva gjelder krefter, men møter likevel på jobb med et smil og rak rygg. Det skulle bare mangle, og vi skal selvfølgelig fortsette med det.

Lagt på is

Men hva er det som egentlig skjer? Mens mannen i gata fikk klare råd om å ikke forlate landet, ble det for helsepersonell ulovlig. Sykepleiernes overtidsbestemmelser blir nå utvidet. 16-timersdager og langvakter kan bli helt nødvendige. Lønnsforhandlingene til sykepleiere er lagt på is. Bytte av vakt eller avspasering er for mange av oss helt uaktuelt. Ferie har vi allerede fått beskjed om at sannsynligvis blir uaktuelt. Og smitte, det har mange av oss fått beskjed om at er noe vi vil bli utsatt for.

Mangedoblet belastning

Så hva får vi igjen for alt dette? Lønnsnivået er det samme. Tilleggene er de samme. Belastningen er mangedoblet. De fleste av oss har ikke engang risikotillegg. Risikoen for smitte er ikke lengre en risiko, men nærmest et faktum. Ikke engang får vi smusstillegg, til tross for iherdig vasking og håndtering av utstyr som bærer smitte.

Uten kompensasjon?

Samtidig jobber mange sykepleiere ufrivillig deltid, og har en stilling på kanskje 50 prosent til tross for ekstravakter som tilsvarer 100 prosent og vel så det. Hva har det å si for våre rettigheter dersom sykdom skulle ramme oss? Hva om vi blir smittet og får et komplisert forløp? Er det riktig at det forventes at vi skal gå situasjonen i møte uten å faktisk få kompensert for det? 

Det må være samsvar

Vi skal fortsette å jobbe på, tvil ikke på det. Og klapping er fint. Men når innbyggerne klapper for helsepersonell, hva gjør myndighetene, helseforetakene, kommunene og hva gjør NSF? Vi trenger mer enn et «takk» fra talerstolen. Vi trenger lønn som står i samsvar med jobben vi gjør.