ÅLESUND (Sykepleien): 

– Hei og velkommen!

Silje Langnes rekker frem armen og hilser blidt før hun snur og viser veien inn i huset. 

– Her bor vi, da, utsikten er det ikke noe å klage på. 

Hun kan se fjorden og videre over til Ålesund sykehus.

– Det har sine fordeler å bo nært sykehus. Det har det.

Inn i traumet

Et stille sus følger rullestolen som navigerer gjennom stua.

Silje har stoppet ved kortenden av det lange kjøkkenbordet. Fester blikket et sted utenfor vinduet og gjør seg klar til å fortelle.

– Jeg går inn i traumet igjen når jeg forteller denne historien. Det koster noe hver gang.

Men hun vil dele.

Bak henne skimtes en bred trapp som fører opp til andre etasje.

På morgenen 22. november i 2023 gikk hun barbent ned her og satte seg tungt på et av de nederste trinnene.

– Det er viktig at sykepleiere og helsepersonell får vite at det verste faktisk kan skje. At det kan skje hvem som helst.

– Jeg er lege, jeg er gift med en lege, og likevel skjedde dette meg. 

Vondt i halsen, moderat hoste

I dagene før hadde hun vært syk med luftveisinfeksjon. Moderate symptomer, definerer hun det som. 

– Jeg hadde lett forhøyet temperatur, var slapp og sliten, manglet matlyst, hadde litt vondt i halsen og moderat hoste – en blanding av tørrhoste og med sekret. 

Hun hadde hanglet litt, men følte at det gikk bedre, og at det ikke var verre enn at hun kunne dra på Nidaros-kongressen, en fastlegekonferanse i Trondheim. 

Planen var at hun så skulle til Stockholm med en venninne noen dager senere.

– Jeg kom hjem igjen en torsdagskveld. Fra fredag til tirsdag var det et jevnt symptomtrykk.

Fordi hun hostet en del og hadde behov for å hvile seg, sov hun natt til onsdag på et soverom alene.

Kaosnatten

– Den natten har jeg en opplevelse av at jeg ser mannen min og snakker med ham. 

Men er han der eller ikke? Har hun kastet opp? Drøm og virkelighet går inn i hverandre.

– Det er en veldig kaosopplevelse, hele natta.

Som en bryter ble slått på

I elendig form kommer hun seg ut av soverommet på morgenen. Hun forklarer det som om en bryter er slått på i kroppen.

Kortpustet og nærmest desperat sier hun til ektemannen: 

– Jeg må på sykehus. Dette orker jeg ikke lenger.

Så går hun ned trappa.

Bruddstykker

Deretter skjer alt fort. Mannen ringer 113 med en gang. Ambulansen er der etter få minutter. 

– Jeg satt der i trappa og tenkte at jeg skulle gå inn i ambulansen selv. Vi kjenner jo disse ambulansefolkene, og jeg husker at den ene sa til meg «Å Gud, nå er du ikke i form». De la meg på en båre og bar meg ut.

I bilen ble det tatt forskjellige mål, husker hun.

Det er bruddstykker hun kommer på.

– Jeg hadde røde tegn på triagen. Symptomene var betydelige, det var tungt å puste. Jeg skjønte at det var alvor, både i ambulansen og fremme på sykehuset.

Hallusinasjonene tiltok. Hun husker det ble tatt røntgen og flere undersøkelser. På et tidspunkt klarte hun nesten ikke puste lenger.

– Jeg ba om å bli intubert.

Så gikk det i svart.

Blikket til en intensivsykepleier

Da hun våkner opp igjen, er det til et helt annet scenario. 

Blikket til en intensivsykepleier er noe av det første hun ser. 

Det svir i halsen. Slanger. Ledninger. Hendene. De er kullsvarte.

Hun husker at noe av det første sykepleieren sier er: «Nå vet jeg en som blir glad for å se deg!»

– Helge, mannen min kom inn på rommet. Han ga meg en lang og god klem. Jeg var glad for å se ham. Glad for å våkne. Men veldig forvirret. 

En-til-en-overvåkning

Silje er på St. Olavs hospital i Trondheim. Det har gått 11 dager. 

Døden har banket på.

Hun har hatt akutt septisk sjokk og vært i koma hele tiden.

Hun har hatt hjertestans to ganger. Vært så dårlig som en intensivpasient kan være før det ikke går lenger. Fæle mareritt har herjet mens hun var i koma. 

Og den virkeligheten hun våkner til?

– Voldsomt. Det er jo fryktelig traumatisk å våkne med to hender som er helt svarte. Trange. Vonde. Jeg kjenner ikke beina mine lenger. 

Det skal ta flere uker før Silje forstår fullt ut hva som har skjedd. 

Hun får sterke medisiner, sover dårlig, er forvirret. På rommet der hun ligger, er det en-til-en-bemanning med overvåkning hele døgnet.

Samtidig har hun sterkt behov for å få tilbake kontrollen.

Våken under amputasjon

Amputasjonsprosessen av venstre fot hadde startet mens hun lå i koma. Men de måtte ta mer.

Sterke medisiner for å opprettholde blodtrykk og blodsirkulasjon ga sammentrekning av perifere blodårer, forklarer hun. 

Legemsdelene ble «kvalt» og gikk i nekrose.

– I tillegg kan sepsis gi disseminert intravaskulær koagulasjon, DIC, som gir blodpropper i mange av kroppens blodårer, forklarer Silje.

Begge bena blir amputert.

Venstre fot til lårbenet. Høyre fot til kneet.

Hun er våken under mange av operasjonene, og får med seg ti-elleve av inngrepene, sårrevisjoner og ytterligere amputasjoner. 

– Jeg ville absolutt ikke bli lagt i narkose, jeg var livredd for at jeg ikke skulle våkne opp igjen. Så da fikk jeg spinalpunksjon.

Silje ligger derfor våken og hører sagingen når de amputerer bena. 

Hun beskriver det som veldig krevende. Men bedre enn å forsvinne inn i en narkose.

– Jeg tror ikke det er noe jeg kan anbefale ikke-helsepersonell å gjøre. Det var sterk kost. Men jeg var med på den prosessen.

Tung ventetid

Hun får tidlig vite at også hendene må amputeres.

Men det er en stor operasjon hvor hun ikke kan være våken. Kroppen må tåle timene i narkose.

– Hendene er svarte, tunge, kalde. De føles trange og vonde. Og de er harde. 

Silje må leve med de svarte hendene i to og en halv måned. 

Så svikter hjertet igjen. 

– Jeg fikk vite at de mistenkte at det var et stressutløst hjerteinfarkt. 

– Det sier mye. 

Den siste måneden før arm-amputasjonene ligger hun på hjertemedisinsk overvåkning. Hvilepulsen er oppe i 150. Hele Silje er i full alarmberedskap.

Og 11. januar i 2024 skjer det. Hun legges i narkose. Arm-amputasjonene fullføres.

Hun våkner. 

– Da var jeg så glad for at det var over. Det var jo ganske traumatisk å måtte ha de svarte hendene så lenge og gå og vente på operasjonen. 

Flere runder

Oppsummert ble det til sammen tre måneder på intensiv. 

Etter arm-amputasjonene blir det fremdeles mange runder med sykehusinnleggelser, både på St. Olavs hospital og på Ålesund sykehus. Hun får gastroenteritt, en runde med feber og ny lungebetennelse, inn på intensiv igjen. Hun må ha smertepumpe. 

Uforutsette ting skjer, arr må korrigeres. 

Listen er lang før hun kan flytte hjem igjen.

Men, smått om senn kommer ting mer på plass.

Silje 2.0

Nå har det gått to og et halvt år.

Silje 2.0, som hun kaller seg selv, er godt i gang.

Mye tid har blitt brukt på fysikalsk-medisinsk avdeling ved Ålesund sykehus.

Hun har vært på opptrening på Ottestad ved Sykehuset Innlandet for å lære å bruke de fire avanserte protesene.

BPA-ordning er på plass. Ingenting av dette har vært lett, men det går i riktig retning.

En ny normal

Livet begynner å få en ny normal.

Hele kjernefamilien vært på ferietur til Sverige og Danmark. 

– Jeg ville at jentene mine skulle ha en opplevelse av at vi gjør litt som andre familier gjør. Både jeg og mannen min strakk oss langt for å få det til. Men vi klarte det, med god margin. Det var en kjempefin tur, sier hun. 

De har også vært i Budapest, og hun har vært i Malmö. 

Denne sommeren skal de tilbake til Budapest for å feire ti års bryllupsdag med familie og venner. 

– Vi har vært sammen om dette. Mannen min Helge har jo også fått en ny rolle som han ikke har bedt om. Han er en klippe, sier hun.

Tilbake til jobb

Og ikke minst: Hun styrer tilbake mot fastlegejobben igjen. 

– Jeg elsker jo jobben min og skal tilbake til fastlegerollen.

Hun sier at hun vil trenge en assistent, og det er oppgaver hun ikke lenger kan gjøre selv. For eksempel abdomen-undersøkelser og liknende. Hun vet ikke hvordan det vil være før hun har prøvd.

– Jeg har lovet meg selv å prøve. For det er mange av fastlegeoppgavene jeg kan gjøre. Hodet fungerer, og jeg har noe å gi. Heldigvis er det et godt og støttende arbeidsmiljø jeg kommer fra. Jeg ser frem til å finne ut av det i trygge og gode rammer, sier hun.

Siste spørsmål

Til slutt er det ett spørsmål igjen. 

Et spørsmål som også har rullet igjen og igjen gjennom hodet hennes. 

Kunne hun oppdaget at det var sepsis tidligere?

– Det er lett å være etterpåklok. Både jeg og mannen min har mange, mange ganger gått tilbake og tenkt på om det var noe vi burde sett eller gjort annerledes. Jeg har selv sett mange pasienter med sepsis. Det som er saken, er at har du sett en med sepsis, så har du sett en.

Hun konkluderer slik:

– Jeg hadde ikke noen alarmerende symptomer før det plutselig smalt. Vi tenkte begge to at dette var en vanlig og forbigående luftveisinfeksjon, ikke noe som man behøvde antibiotika for. Og vi var jo syke hele gjengen og hadde hanglet omtrent på samme måte.

– Så svaret er at jeg hadde gjort det samme på nytt om jeg visste det jeg gjorde på det tidspunktet.

– Men når det først smalt, og vi skjønte at her var det alvor, handlet mannen min og alle helsepersonell så raskt de bare kunne. 

Det ble raskt konkludert med akutt septisk sjokk, og hun fikk da antibiotika umiddelbart.

To budskap til sykepleiere

Til sykepleiere og helsepersonell generelt har hun to ting hun vil si: 

– Lær så mye du kan om symptomer på sepsis. Når du først får mistanke, så gjelder det å handle lynraskt.

– Det reddet livet mitt.