En eldre mann ble innlagt på sykehuset. Hans sønn ringte for å høre hvordan det gikk, og far fortalte at det ikke var som å være hjemme i sin egen stue. På morgenen fikk han hjelp av «ei fra Filippinene», og på kvelden kom det «en neger». Sønnen ble overrasket over denne rapporten og forklarte for sin far at dette er et ord man ikke bruker lenger. 

Reaksjonen var undring: «Hva er galt med å si det?» Barnebarnet overhørte samtalen og var nysgjerrig på hva den litt opphetede samtalen hadde handlet om? Hun gispet da hun fikk høre hvilket ord som hadde blitt brukt. For henne var dette n-ordet. Hun kunne ikke tenke seg å ta benevnelsen i sin munn. Farfar brukte ordet som beskrivelse. For henne var det et skjellsord. 

Generasjonen møter et nytt Norge

Babyboomen fra 1946 fyller 80 i år. Denne generasjonen har vokst opp på 50- og 60-tallet, der både kolonitiden og apartheid foregikk ute i den store verden. Her hjemme i potetlandet Norge hadde man knapt sett en mørkhudet, og n-ordet var et nøytralt og vanlig begrep til langt ut på 70-tallet.

I 2026 er Norge et multikulturelt land, og særlig helsevesenet er mangfoldig. Samfunnet har endret seg raskt. Hvordan skal denne hvite bølgen møte en multikulturell strand uten å støte mot rasismens skjær? Spørsmålet er ikke retorisk. Statistikk viser at dette forekommer. Ofte. 

Antirasistisk Senter publiserte i 2025 en rapport om rasisme i helsevesenet. Her poengteres Norsk Sykepleierforbunds medlemsundersøkelse, som viser at 25 prosent av respondentene hadde blitt utsatt for, eller vært vitne, til rasisme. En mørkhudet sykepleier ble kalt for «slave». En annen ble sendt ut av pasientrommet med beskjed om å hente «en norsk». Men hvem skal han hente når han selv er født og oppvokst i Norge? 

Holdninger kommer til uttrykk i hverdagen

Ytre kjennetegn som hudfarge, språk, påkledning og religiøse symboler er blitt en hverdagslig del av møte med sykehus. Slik har det vært en stund. Dette kjennes likevel fremmed for mange – og særlig eldre pasienter. 

Av og til kan rasisme komme som en innpakket bemerkning som avslører bakenforliggende holdninger og antakelser. For eksempel kan en mørkhudet sykepleier som er født og oppvokst i Norge, få høre at han er «så god i norsk». En annen kommentar kan være «du er en av de gode». Den ansatte kan sitte igjen med en vond følelse i magen etter det som kan være et slags kompliment, men samtidig løftes spørsmålet om hvem er i så fall «de andre», og hvilke andre egenskaper tenker pasienten at de har? 

I disse eksemplene har man tillagt en person egenskaper ut ifra hudfarge. Dette kan skje begge veier mellom pasient og ansatt. Å tenke at en person har egenskaper fordi vedkommende er mørk eller lys i huden har foregått i århundrer, men fortsatt er det feil. Det er en løgn som har fått overleve mange generasjoner. Kan en leder utrydde den? Kanskje ikke, men hun kan bidra. Hver gang en situasjon oppstår.

Lederen må sette grenser i praksis

Norges lover forbyr diskriminering og rasisme. Sykehusene har også mangfoldserklæring som skal understøtte dette arbeidet. Reglene og retningslinjene finnes der, men de må følges opp i praksis. Fine ord på en nettside hjelper lite om det ikke speiles i dagliglivet på sykehuset. Her har lederen en sentral rolle. Hen må være tydelig og tålmodig. 

Hvordan hendelsen omtales, og hvordan både ansatte og pasienter følges opp i slike situasjoner, representerer ikke bare lederen, men også sykehuset som institusjon i samfunnet. Sykehusene har en viktig rolle i å være vise inkludering i praksis. Sykehuset er ikke en nøytral arena. Det er ingen lett oppgave å ivareta både pasienten, ansatte og sykehusets omdømme i samme tiltak. Dersom dette ikke tas tak i, kan en uønsket sjargong og kultur vokse frem.

Måten leder snakker om rasisme på arbeidsplassen, former hvordan organisasjonen arbeider med slike utfordringer. Leder er en rollemodell som kan påvirke arbeidsgruppen til å gå i den retningen lovene og retningslinjene peker. Både pasient og pleier behøver anerkjennelse og følelse av likeverd. Alle mennesker har også et behov for trygghet og gjenkjennelse. Pasientene har rett på helsehjelp, men ikke rett til å bestemme hvem som utfører den. 

Sykehuset må ta tydelig stilling

Rasisme fra eldre pasienter er ikke bare et arbeidsmiljøproblem eller et spørsmål om enkeltpersoners holdninger. Det handler også om hvordan samfunnets institusjoner håndterer grenser, verdier og verdighet i praksis. Når rasisme oppstår, settes ledelsen på prøve: Hvor går grensen mellom å gi omsorg og å beskytte ansatte? 

Sykehus er en av samfunnets mest tillitsbærende institusjoner og kan ikke være nøytrale i møte med rasisme. Derfor må ledere være tydelige på hvilke verdier som gjelder, og markere grenser når de brytes.

Hvordan vi håndterer rasisme fra pasienter, handler til syvende og sist om mer enn enkeltsituasjoner. Det handler om hvilke normer som skal gjelde i en av velferdsstatens viktigste institusjoner – i et stadig mer mangfoldig samfunn.