Norske sykepleiere i Italia: – Bare reiselystne nordmenn?
«Det dør flere folk globalt av sykdommer vi har vaksiner for» kommenterer noen. «Det sulter langt flere barn i verden enn det dør folk av covid-19.» «Krig dreper enda flere …»
Det er helt sant.
Det er mange som trenger hjelp, mange som lider, selv når det ikke er en pandemi.
Men akkurat nå er vi her, fordi Italia har bedt om hjelp, og Norge svarte med å sende oss.
Solidaritet i praksis.
Norge ble spurt om å hjelpe
Men hjelpen til Italia kom veldig sent, og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen kom med en uforbeholden unnskyldning for dette 16. april.
Norge sendte et team i løpet av en uke etter at forespørselen kom fra EU.
Medisinsk innsatsteam skal kunne bistå i alle type kriser. Hvor som helst i verden.
Dette er et samarbeid med EU-landene.
Når et land (det vil si alle land i verden) ber EU eller WHO om bistand, skal de ulike land ta stilling til om de kan sende sine team.
Norge skal også kunne be om bistand i en eventuell krise.
Det er likevel viktig å presisere at dette teamet består av enkeltindivider som har pakket sekken og dratt ut til utallige kriser før. Også med andre organisasjoner.
Meslinger på Samoa
Senest i desember i fjor var medisinsk innsatsteam på øysamfunnet Samoa i Stillehavet i godt og vel en måned.
Et voldsomt meslingutbrudd krevde bistand fra mange nasjoner. Rundt 20 i poolen til innsatsteamet tilbrakte julen på sykehuset der, mens de jobbet med svært alvorlig syke og døende pasienter. De fleste barn.
Mange har vært ute før
I gruppen som er her i Bergamo, er det mye utenlandserfaring. Seks av teammedlemmene som er her, var også på Samoa. En anestesilege har vært ti turer til Afghanistan.
En paramedic har vært fire ganger i Kongo og en gang i Uganda i forbindelse med ebolautbruddet. Han var også i Nepal og hjalp til etter et jordskjelv der.
En av våre anestesisykepleiere var åtte uker i Bangladesh for å bistå Norwegian support team (WPF) i deres arbeid med Rohingya-flyktningene.
En brannmann var i Tacloban på Filippinene i forbindelse med tsunamien i 2013. Han var også med å sette opp flyktningleiren Råde i Romania.
En operasjonssykepleier har vært i Botswana og holdt kurs, hun var også på Haiti etter jordskjelvet der. I tillegg har hun vært fem ganger i Sierra Leone gjennom CapaCare, og i Bangladesh og Syria med Norges Røde Kors eller International Committee of the Red Cross (ICRC).
En jordmor har jobbet med Leger uten grenser i Sierra Leone og på grensen mellom Afghanistan og Pakistan. Der jobbet hun i ni måneder og bodde under svært spartanske forhold. Hun var også med i den norske ebola-responsen via Helse Bergen og Helsedirektoratet i 2015.
En anestesilege har jobbet to måneder i et helseteam i en palestinsk flyktningleir i Libanon og hatt en rekke, kortere opphold i forbindelse med ulike prosjekter i Botswana, Zanzibar, Malawi og Sør-Afrika.
Ingen heisatur
Selv var jeg på Zanzibar i november 2014 i forbindelse med et prosjekt for å lære dem å bruke ketamin til smertefulle prosedyrer, spesielt til barn. Og i desember 2019 var jeg i Sør-Afrika, på et offentlig sykehus som betjente to slumområder i nærheten.
Dette er bare noen utdrag av den utenlandserfaringen som teamet sitter inne med.
Jeg ble fortalt at noen hadde kommentert i forbindelse med en reportasje om oss i VG at vi bare var reiselystne nordmenn som reiser ut på statens regning.
Det er for så vidt sant.
Jeg må likevel presisere at det ikke er noen heisatur vi er på.
På Samoa jobbet teamet tolvtimersvakter i ukevis og gjorde det som sto i deres makt for å bistå i arbeidet med å redde så mange som mulig.
De så mange små barn dø.
De ofret julen og samvær med egen familie for å bistå dette lille øysamfunnet på andre siden av jordkloden. Takknemligheten fra samoanerne var enorm.
Vasker selv og har portforbud
Nå har vi reist inn i et område som helt sikkert er et vakkert feriemål når verden er som den burde være. Men akkurat nå er det portforbud her, og de eneste gangene vi ser mer av byen, er fra bussvinduet til og fra jobb.
Vi utsetter oss daglig for en stor smitterisiko og jobber i nye og uvante omgivelser. Språkvansker og andre rutiner er også utfordringer vi møter på.
Betjeningen på hotellet er flotte og tar godt vare på oss, men dette er ikke et femstjernershotell med basseng og solstoler.
Vi vasker rommene selv for å minimere smitterisiko og må gå med munnbind alle andre steder enn på rommet vårt.
Når vi har fri, er det heldigvis en liten hage hvor vi kan trene og sitte og sole oss i. Men utover det kan vi ikke gå noe sted.
Teamet har også en egen telt-camp og skal kunne være helt selvforsynt på de oppdrag hvor det er nødvendig. Da er det frysetørket mat og feltsenger som gjelder.
Som gruppe har vi det til felles at vi ønsker å dra ut i verden for å hjelpe der det trengs.
Vi er nok eventyrlystne, og jeg kan bare snakke for meg selv når jeg sier at jeg liker å være der «det skjer».
Mennesker i krise trenger hjelp
Jeg liker å bli utfordret
Satt ut av komfortsonen.
Da føler jeg at jeg utvikler meg.
Vi har alle en sterk solidaritetsfølelse med mennesker i krise, og vi måler ikke ulike katastrofer opp mot hverandre.
Vi reiser der vi blir bedt om å dra og konsentrerer oss 100 prosent om det oppdraget som er gjeldende der og da.
Mennesker i krise trenger hjelp uansett hvor i verden de er.
Akkurat nå er vi her. I Seriate, Bergamo og de som bor og jobber her, er evig takknemlig for det.
Anestesisykepleier Janecke Engeberg Sjøvold er med i det norske medisinske innsatsteamet som er i Italia for å bistå i koronakrisen.
Hun skriver reisebrev til Sykepleien. Hun publiserer også disse på sin egen blogg: forfatterwannabe
Les alle Janecke Engeberg Sjøvolds reisebrev her:
Vi lover å komme tilbake når koronamarerittet er historie
Nok en sorgfull familie i Bergamo …
En slags hverdag … med mange inntrykk
Les også blogg fra akuttsykepleier Kaja Flatøy i medisinsk innsatsteam: Mitt møte med Bergamo, Italia
0 Kommentarer