Helsevesenet brenner penger og bryter grenser hver sommer

Sykepleiere setter medisinstudenter til oppgaver de ikke har kompetanse til. Slik undergraver vi vår egen profesjon og utsetter pasientene for risiko.
Da har vi lagt bak oss nok en sommer i helsevesenet. Juli er og blir en måned preget av unntakstilstand: oppgaveglidning skjer for fullt, doble og triple vakter blir plutselig akseptable og ingen budsjetter gjelder når vakter må forskyves på kort eller lang varsel, og overtid er uproblematisk. «sommeravtalene» blomstrer.
Som student var sommeren en gullgruve med avtaler som ga 100 prosent tillegg for å ta visse vakter. Denne tradisjonen lever i beste velgående med lukrative ordninger: store kronetillegg eller 100 prosent overtid fra første time på en ekstravakt. Resten av året skal vi spare penger, men om sommeren er alt lov.
Helsevesenet kaster spareplaner om sommeren
Jeg undrer meg stadig over at vi «ikke har råd» til å øke grunnbemanningen for å gjøre hverdagen til sykepleiere og annet helsepersonell mer levelig, mens vi om sommeren brenner pengene i takt med hetebølgen. Jeg valgte å videreutdanne meg til lege, ikke økonom, men likevel: ville det ikke være mer fornuftig å styrke grunnbemanningen hele året? Kanskje ville det også gjøre det lettere for ansatte å avvikle ferie på andre tidspunkt enn akkurat i juli?
Det økonomiske er én ting. Men med sommeren kommer også unntak fra andre normer og regler i helsevesenet. Kravene til hvem som gjør hva, senkes betraktelig. Legeforeningen og Norsk medisinstudentforening kjører kampanjer for å informere medisinstudenter om at de ikke kan jobbe som sykepleier eller bruke sykepleiertittelen. Samtidig fylles norske sykehus og sykehjem opp med studenter som i sommermånedene får ansvarsvakter som sykepleier, står for legemiddelhåndtering og i praksis fungerer som sykepleiere. Ironisk nok er det ofte sykepleiere selv som setter dem i denne rollen.
Sykepleiere gir medisinstudenter ansvar de ikke skal ha
Som både utdannet sykepleier og lege, med begge autorisasjoner stolt hengende på veggen, vet jeg at utdanningene har noe felles, men de erstatter ikke hverandre. En sykepleier er ikke lege, og en lege er ikke sykepleier. På legestudiet hadde jeg for eksempel aldri legemiddelregning eller -håndtering. Likevel har jeg gjennom årene møtt mange medisinstudenter som ble satt i «sykepleierrollen» uten opplæring i nettopp dette. Sykepleien publiserer tradisjonen tro artikler om temaet før sommeren, som for eksempel «Legeforeningen: Medisinstudenter kan ikke jobbe som sykepleiere».
Det som forundrer meg mest, er at det som regel er sykepleiere som ansetter og fordeler disse oppgavene. Avdelingssykepleieren har også det overordnede ansvaret for opplæring. Bidrar vi da selv til å undergrave vår egen utdanning, profesjon og ansvar? Enda mer bekymringsfullt er at velmenende studenter settes i situasjoner de ikke har kompetanse til å håndtere.
Studenter mangler opplæring i akutte situasjoner
Som lege har jeg flere ganger opplevd at jeg i en akutt situasjon – for eksempel på legevakt – har fått bistand av en medisinstudent i «sykepleierrolle» som verken kunne trekke opp medisiner eller regne ut doser ut ifra min forordning. Når jeg har spurt om det, har svaret vært at de «antas» å ha denne kompetansen.
For meg har dette blitt en sommertradisjon: studenter er en bærebjelke i sommerdriften, og de fortjener å bli hyllet for innsatsen. De er et sikkert sommertegn og helt avgjørende for ferieavviklingen. Jobben som gjøres, er stort sett god – og problemet ligger ikke hos studentene, men hos avdelingsledere som ikke sikrer tydelige retningslinjer, tilstrekkelig opplæring og vern om profesjonen. Det burde være i alles interesse å beskytte både pasienter og studenter mot å havne i en problematisk situasjon.
I 2014 skrev jeg kronikken «En skremmende ordning», publisert i både Aftenposten og Sykepleien om bruken av ufaglærte og assistenter i helsevesenet. Sommeren er høysesong for dette, og kronikken kunne like gjerne vært skrevet i dag. Det skremmende er at det ikke har skjedd store endringer siden den gang. Faktisk har det bare blitt verre om sommeren.
6 Kommentarer
Maja
,Dette er noe av det beste jeg har lest!
Enig!
Toril
,Så bra skrevet , og det er akkurat slik det er. Blir ikke bedre i denne bransjrn
Altfor dårlig opplæring og oppfølging av nye vikarer. Det er mangelfull kontroll og oppfølging lederes side.
Beate
,Enig! Det er bra du legger ansvaret der det hører hjemme; ledere som finner dårlige løsninger på umulige problemstillinger der burde rapportert inn om uforsvarlig drift og satt en grense.
Jane
,Sommeren i år har i kommunehelsesektoren gått greit. Nok engang med god hjelp fra ansatte i vikarbyrå, studenter og elever i sommerjobb. Mange yter helsehjelp uten nok kunnskaper om oppgavene de tar på seg. Enten om det er med glede eller hjertet i halsen mange ganger. De fleste utfører oppgaver de tror de kan, og ikke vet at de ikke fullt ut kan. Med velsignelse fra ledelsen. Jeg har stilt samme spørsmål som kjøreskolelæreren brukte å stille, "hva om/hvis". Hva gjør du om dette får alvorlige konsekvenser og pasienten blir syk, skadet eller viser tegn til andre avvik? Jeg vil bare at de skal tenke over det ansvaret de faktisk har tatt på seg, mange ganger får de ikke støtte hos den samme lederen som ga klarsignal. De blir ansvarliggjort fordi de burde visst at dette ikke var greit. Opplæring og øvelse i praksis er ikke det samme som økt forståelse og forutsigbare ved kunnskap ervervet i teori. Alle kan lære å legge en veneflon (praktisk kunnskap), men anatomisk og fysiologisk kunnskap er nødvendig for å forstå avvik når de oppstår i hud og blodårer. Videre kan det ved legging av permanent kateter hos menn oppstå blødninger. Det er håndtering av slike følger når grunnkunnskapen mangler at ansvaret for egne handlinger blir tydelig. Her har ledelsen løpt fra sitt ansvar, det er tydelig når spørsmål stilles til hjelpepleieren eller assistenten og de forblir svarskyldig. Å sette hjelpepersonell i slike situasjoner er ikke omsorg fra ledelsen. Hvor ble det av "riktig person på riktig sted til rett tid"? Og det nye - personer som har videreutdanning skal få mulighet til å jobbe med det det de er utdannet til. Det som skjer i dagens hurtighetskultur resulterer etter min mening i sykemeldinger og kalles "new public management"( økt effektivitet og økonomi). Vi jobber med noe så komplekst som mennesker, ikke ting. Det går greit helt til det plutselig ikke gjør det. En ting er å øke bemanningen, en annen ting er å slite ut folk med å gå fra A til D vakter. Hva med å sondere terrenget for ønske om en uke dagvakter og en uke kveldsvakter??? Går det an å komme mere vekk fra turnus slik vi forstår den i dag? Det finnes sikkert mange gode forslag om personalet blir tatt med i samarbeid, og får føle et eierskap til egen arbeidsplass. Jeg synes forfatteren her har mange gode poeng som bør lyttes til og løftes høyere og mer offentlig, mange takk til han.
Kjetil
,Knallbra tekst :)
Ambulansearbeidere kunne umiddelbart løst mange av de oppgavene som etterspørres, trygt og faglig forsvarlig.
Vi mister ikke kompetansen bare fordi vi går innenfor sykehusets, sykehjemmets eller legevaktens vegger. Vi har solid erfaring i akuttmedisin, selvstendig vurdering og legemiddelhåndtering; dette kan overføres til andre områder - og det kan være som et ledd i å løse et reelt bemanningsproblem samt bruke den kompetansen som allerede finnes i helsetjenesten på en smartere måte.