Varme hender, snille folk og gode intensjoner er viktig i alle typer relasjonelle forhold, men det er ikke svaret på hvordan vi skal gi helhetlig og faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp til en voksende gruppe eldre i årene som kommer. 

Rådet for sykepleieetikk mener debatten i mediene ofte preges av at det mangler en forståelse generelt i samfunnet for at eldre som opplever sykdom og funksjonssvikt, har behov for profesjonell, kompetent, omsorgsfull og faglig forsvarlig helsehjelp.

Å jobbe med de sykeste gamle har ikke hatt høy status verken for sykepleiere eller leger. Det er utfordringer med å skaffe nok personell med god nok kompetanse til alle tjenestene som primært brukes av eldre i norske kommuner. Tjenestene har derfor en stor andel ufaglærte. 

Undersøkelser NSF har gjort av planlagt versus faktisk bemanning i kommunene over flere år, viser at antallet ufaglærte er høyere enn planlagt nesten overalt på tidspunktet målingene har vært utført. Én av fem sykepleiervakter dekkes av andre med lavere, eller ingen formell kompetanse – eller de dekkes ikke i det hele tatt.

Rekrutterer ufaglærte til oppgaver som krever faglig skjønn

«Som nittenåring manglet jeg både kunnskap og forståelse for ansvaret jeg fikk. Likevel ble jeg satt til oppgaver som krevde faglig innsikt og etisk skjønn.» Dette skriver Kristin Sæbø sykepleier, jusstudent og fast spaltist om sin sommerjobb som pleieassistent i Sykepleien.

SINTEFs lederundersøkelse viser at ledere sliter med å rekruttere nok folk. De må nedbemanne på grunn av dårlig økonomi selv om behovene øker, og de bruker mye tid på å skaffe vikarer og å fylle hull i turnusen. Under halvparten av lederne (44 prosent) har myndighet til å bemanne etter pasientenes behov. 

Sæbø uttrykker i sitt innlegg i Sykepleien.no bekymring for at å rekruttere til tjenesten uten noen kvalifikasjonskrav kan være et uttrykk for at holdningene til dette arbeidet er at det «ikke er så nøye med eldre». Rådet for sykepleieetikk deler denne bekymringen. Vi mener at vi ikke kan gå på akkord med verken kvalitet, kompetanse eller faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp som pasientene våre har lovfestet krav på, selv om vi strever med å skaffe folk til eldreomsorgen. 

Manglende kompetanse utsetter pasientene for alvorlig risiko

Mangel på kompetanse hos personalet medfører en reell fare for at helsehjelpen som blir gitt, ikke er god nok, eller at det ikke blir gitt nødvendig helsehjelp i det hele tatt (missed care). I Ukoms rapport fra november 2024 om svikt i oppfølging fra hjemmetjenesten, ble det vist til at manglende oppfølging fra personale med riktig kompetanse fikk fatale konsekvenser for pasienten. 

De siste 25 årene har kommunale tjenester utviklet seg mot en organisering der tjenesteenheter har overtatt ansvaret for tjenesteutmåling og skjønnsutøvelse fra førstelinjeansatte for å sikre rettferdighet og god ressursbruk i tjenestetildelingen. Vedtakene gis ofte som et sett oppgaver, ofte enkle, som skal utføres hos en pasient. Dette har ført til at mange arbeidslister består av oppgaver som tilsynelatende kan utføres av personer uten helsefaglig utdanning.

Det er selvsagt ikke nødvendig at sykepleier smører brødskivene, setter frem mat, eller trekker på de elastiske strømpene. Men den som skal utføre dette, må både ha kunnskap om hvorfor pasienten trenger hjelp med disse oppgavene, vite hva som skal observeres og hva som må rapporteres videre og følges opp. Det kreves både tid og kompetanse for å vurdere om tiltakene virker som de skal, om pasienten er bedre, som før eller verre – og hva som må gjøres når man ser endringer. Hvis mesteparten av helsehjelpen blir gitt av ufaglærte, kan det fort gå veldig galt. De gjør så godt de kan, men mangler grunnleggende kunnskap om helsehjelp/sykepleie til syke eldre. 

Lederne mister faglig kontroll når tid og skjønn erstattes med oppgavelister

Klinisk vurderingskompetanse innebærer å kommunisere med, se og observere pasienten. Det er helt nødvendig for å danne seg et bilde av pasientens tilstand, hvordan den utvikler seg og for å fange opp symptomer og tilpasse sykepleien deretter. 

Ledere i helsevesenet har en avgjørende rolle i å sikre at kompetansesammensetningen blant personalet ivaretar pasientsikkerheten. Sykepleieledere må derfor ha reell myndighet til å lede sykepleietjenesten. Når oppmerksomheten er rettet mot praktiske oppgaver som skal løses innenfor en stram tidsramme, blir noe borte på veien. Det er ikke en overflødig og udefinert «omsorg» som har forsvunnet fra tjenestene, men derimot den helt grunnleggende faglig forsvarlige og omsorgsfulle hjelpen.

Rådet for sykepleieetikk mener et oppgavefokus som ikke gir tid og rom for kliniske vurderinger og utøvelse av faglig skjønn går på bekostning av faglig forsvarlighet. Dette kan føre til alvorlige konsekvenser for pasientsikkerheten, og undergrave tilliten til helsetjenesten.