Norske sykepleiere i Italia: Tomt i avdelingen
Fredag skal vi på vår første kveldsvakt. Når vi kommer på avdelingen, er det bare to pasienter igjen.
Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.
Han som har vært våken siden vi kom, og som fikk snakke med sin kone via Ipad, er blitt flyttet til medisinsk post med hjemmerespirator!
Det er veldig godt å se noen bli bedre og nærme seg hjemreise.
Jeg tenker på familien som snart får hjem sin ektemann, far og kanskje bestefar.
Noe de absolutt ikke hadde noen garanti for.
Jeg tenker også på alle dem som fikk et tristere utfall og som aldri kom hjem igjen.
Vår pasient er dårligere
«Vår» pasient som vi har hatt ansvaret for de siste dagene er dessverre verre.
Han er vanskelig å ventilere, lungene er veldig stive og produserer mye slim. Han blir bronkoskopert (man går ned med et skop i lungene for å se) og det skylles med bikarbonat.
Ned til intensiv
Etterpå kjører vi ham på CT for å ta bilde av lungene.
Han kjøres deretter til intensivavdelingen og blir på nytt lagt i bukleie.
Nå har vi bare en pasient igjen i avdelingen, så det blir bestemt at også han skal flyttes ned. Igjen går hele følget med seng ned til intensiv.
Plutselig er operasjonsavdelingen tom for pasienter. Vi får beskjed om å gå hjem og at vi skal overføres til hjerteintensiv-avdelingen på neste skift.
Klapper sammen
Christina, som vi har jobbet med siden vi kom hit, blir plutselig veldig lei seg. Hun jobber til vanlig på en annen klinikk, hun har bare hjulpet til her på sykehuset de siste ukene. Hun skal nå tilbake til sin arbeidsplass. Hun gråter og sier hun vil savne oss.
Vi har fått utrolig god kontakt, så hun er nok lei seg fordi vi må ta farvel – det er jo vi også. Men dette handler også om at hun har mobilisert alt hun har og har jobbet intensivt på denne avdelingen i mange uker.
Plutselig er det slutt. Det er nok som om luften går ut av ballongen og endelig kan hun klappe sammen. Jeg holder henne i hånden (vi har begge rene hansker selvfølgelig) og gir den et ekstra trykk.
Jeg forstår.
Jeg føler det samme.
Vi ser på hverandre med tårer i øynene.
Heldig som får reise ut
Igjen sier jeg at jeg kommer tilbake til Bergamo, og at hun må komme til Norge.
Jeg håper og tror det ikke bare blir med tanken.
Igjen kjenner jeg hvor heldig jeg er som får dra ut sånn og treffe så mange fantastiske mennesker.
Grazie per ora Christina, lavora con te é stato fantastico – takk for nå, Christina, det var fantastisk å jobbe med deg!
Anestesisykepleier Janecke Engeberg Sjøvold er med i det norske medisinske innsatsteamet som er i Italia for å bistå i koronakrisen.
Hun skriver reisebrev til Sykepleien. Hun publiserer også disse på sin egen blogg: forfatterwannabe
Les alle Janecke Engeberg Sjøvolds reisebrev her:
Vi lover å komme tilbake når koronamarerittet er historie
Nok en sorgfull familie i Bergamo …
En slags hverdag … med mange inntrykk
Les også blogg fra akuttsykepleier Kaja Flatøy i medisinsk innsatsteam: Mitt møte med Bergamo, Italia