– Nok en sorgfull familie i Bergamo …
En fridag, og to pasienter er borte når vi kommer tilbake. Vi er ikke overrasket. De var svært syke. Det var forventet. Vi blir likevel triste.
Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.
Dette er mennesker som for bare noen uker siden var friske, hjemme med familiene sine og hadde det bra.
Nå har de ligget alene her på sykehuset i dage- og ukevis. Kun med personell kledd i fullt verneutstyr rundt seg.
Familiene har sittet hjemme, uten mulighet for å kunne besøke dem, hele tiden med håp om å få se sine kjære igjen.
Slik gikk det ikke.
De dør uten sine kjære rundt seg, og selv etter at de er døde, får ikke familien komme og ta et siste farvel.
Det tas bilde av kisten, og så kjøres den til krematoriet.
Tilbake sitter nok en sorgfull familie i Bergamo.
Tar vare på hverandre
Det er tøft å være sykepleier i dette, men vi støtter hverandre og er et team som vet å ta vare på hverandre.
Bare litt over en uke har vi vært sammen, likevel er det en nærhet og støtte i teamet som er vanskelig å sette ord på.
Jeg tenker tilbake på dagene før vi kom hit. Om alle spørsmålene vi satt med.
Usikkerheten.
En egen head nurse
Teamet møttes mandag for over en uke siden på Starum leir på Toten. Noen hadde vi truffet før, andre var nye.
Vi var spent.
Spent på oppdraget.
Spent på hverandre.
Og spent på egne reaksjoner og kapasitet i det vi nå skulle ut i.
Vi hadde en runde i plenum hvor vi alle skulle fortelle om oss selv og deretter si noe om forventninger til oppdraget og til hverandre.
Mange sa mye av det jeg tenkte og følte …
Mange så mye riktige og smarte ting jeg ikke hadde tenkt på …
Og mange sa ting som bandt oss sterkere sammen som gruppe.
En, spesielt, gjorde et viktig inntrykk på meg. Hun som hadde fått stillingen som «head nurse».
Spør hvordan vi har det
Jeg visste ikke at den stillingen eksisterte før denne dagen, og den var visstnok nyopprettet og først tatt i bruk ved oppdraget på Samoa i fjor. Der var det et meslingutbrudd, hvor medisinsk innsatsteam også bidro.
Det hun sa, var at den eneste forventningen hun hadde til teammedlemmene var at vi kom til henne om det var noe som ikke var «greit» for oss.
Det ga meg en veldig trygghet og følelsen av å ha en «mor» med på oppdraget (selv om aldersforskjellen ikke er så stor).
Sånn har det også vært etter at vi kom hit. Vi kan alltid gå til Sigrun og prate om vi trenger det, og hun ser hver og en av oss.
«Hvordan går det, har du hatt det greit i dag» spør hun alltid etter endt arbeidsdag.
I tillegg har hun møter med ledelsen på sykehuset sammen med senior medical officer (SMO). Hun planlegger turnus for oss og temaer oss sammen på best mulig måte. En særdeles viktig funksjon i teamet!
Gir sykepleie
Vi går inn til pasienten vi skal ta oss av i dag.
Cathrine og jeg tar morgenstellet sammen.
Det er masse ledninger og tuben å holde styr på, så vi må minst være to.
Vi tar oss god tid. Det er fint å kunne gi god sykepleie til en så syk pasient.
Jeg hadde sett for meg en mer kaotisk arbeidshverdag, hvor kun det helt nødvendige kunne ivaretas. Men det er litt mindre press nå, og ting har roet seg noe.
Masserer og smører
Vi kan dermed ta oss tid til å stelle denne mannen med kjærlig omsorg.
Jeg kjenner at det er fint å være i pasientstell igjen, etter mange år som anestesisykepleier med helt andre oppgaver.
Gamle kunster er ikke glemt.
Vi masserer de ødematøse hendene hans til ødemene minsker og sirkulasjonen til fingrene bedres.
Vi smører og masserer alle trykkpunkt og endrer på stilling slik at trykksår hindres i å oppstå.
Holder hans hånd i min
Jeg stryker ham lenge over panne og kinn, holder hånden hans i min og tenker at jeg hadde satt pris på om noen hadde gjort dette for mine kjære, om jeg selv hadde vært forhindret fra det.
Landegrenser, språkvansker og kulturforskjeller betyr ingenting, nå som verden er i krise.
Medmenneskelighet, omsorg og kjærlighet kjenner ingen sånne begrensninger.
Det er sterkt og tøft, men også utrolig godt å oppleve nettopp dette.
Alle takker og roser oss for den innsatsen vi gjør, sannheten er at jeg føler meg ekstremt privilegert som får være med å bidra.
Anestesisykepleier Janecke Engeberg Sjøvold er med i det norske medisinske innsatsteamet som er i Italia for å bistå i koronakrisen.
Hun skriver reisebrev til Sykepleien. Hun publiserer også disse på sin egen blogg: forfatterwannabe
Les alle Janecke Engeberg Sjøvolds reisebrev her:
Vi lover å komme tilbake når koronamarerittet er historie
Nok en sorgfull familie i Bergamo …
En slags hverdag … med mange inntrykk
Les også blogg fra akuttsykepleier Kaja Flatøy i medisinsk innsatsteam: Mitt møte med Bergamo, Italia