fbpx Jeg vet omtrent hvor mange respiratorer vi har på Drammen sykehus Hopp til hovedinnhold

Gi oss tid. Vi har færre respiratorer enn du tror

Pasient som ligger i respirator

Av og til sjekker jeg dem flere ganger. Jeg lurer på når den plutselige stigningen kommer. Når treffer vi den loddrette delen av kurven? Er det i dag? Er det i morgen? Neste uke? Jeg vet ikke hvor mange respiratorer vi har i Norge, men jeg vet omtrent hvor mange vi har på Drammen sykehus. Det er færre enn du tror.

I Italia sitter svigerforeldrene mine i en bitte liten leilighet. De nærmer seg 70 og er ikke så spreke. De går bare ut for å skaffe mat. Det er naturligvis mannen som gjør det, og da med vernebriller og maske. Svigermor er bare inne. Jeg har studert medisin i Italia. En gang satt jeg i venterommet på Milanos største sykehus, Niguarda. Da var det jeg som var pasient. Jeg husker Niguarda som monumentalt og majestetisk. Inngangspartiet så ut som et slott, med store buer og uthuggede statuer. Det var moderne og effektivt, utstyrt for å ta seg av en stor mengde syke. Massimo Puoti, sjefen deres for infeksjonsmedisin, sier at det han opplever nå, er som å være i krig. Hva trenger dere, dr. Puoti? «Vi trenger tid», sier han.

Luft i lungene

I Bergamo, omtrent 60 kilometer fra Milano, gikk jeg rundt i gamlebyen med studievenninnene mine som kom på besøk fra Norge. Her kunne jeg godt ha bodd, tenkte jeg da. Nå får sykehuset i Bergamo besøk av reportere fra Sky News. «Hvilken avdeling er jeg på?» spør reporteren. Rundt ham er gangene fulle av mennesker som sliter med det mest elementære for å opprettholde liv: å få luft i lungene. «Dette er ikke en avdeling, egentlig», sier hun som viser ham rundt. «Det er venterommet.»

Kister i Cremona

I Cremona kikket  jeg inn i felemakernes vinduer sammen med ham som kjøpte giftering til meg noen år senere. Vi så ingen Stradivarius, men jeg tenkte på bestefar, som også var felemaker. Nå hoper kistene seg opp i Cremona. Familiene får ikke tatt avskjed. De kan ikke forlate husene sine. «Alle dør alene», sier helsearbeiderne i Cremona. De er profesjonelle, de skal ikke gråte. Hva kunne vi gitt dem? Hva er det de trenger? De trenger tid.

Den loddrette kurven

Jeg sjekker tallene igjen. Vi er der akkurat nå. Vi kan gi tid. Den loddrette delen av kurven ligger fremdeles foran oss. Hvordan gjør vi det? Det høres så vanskelig ut. Det er ikke vanskelig, og du har hørt det hundre ganger allerede: Hold deg hjemme, så mye som mulig. Du tenker kanskje at du tar sjansen likevel. Du vil ut. Det kan være det samme. Det du måtte ha valgt bort, er viktigere. Alle vet om lungekreft, men mange røyker likevel. Men denne gangen er det annerledes. Det er ikke ditt eget liv du risikerer. Du risikerer min mors. Du risikerer det immunsupprimerte barnet. Hun er hjemme sammen med foreldrene sine nå. De er livredde. På ekte.

Smitter du to eller ti?

Hold avstand, gi  oss tid. Hvis du har dette viruset i deg uten å vite det, kan du utgjøre en enorm forskjell. Smitter du en, eller to eller ti? Og så videre. Regn selv. Sitter du på kafé ved siden av en som smitter, gjelder det plutselig deg også. Så kommer vi kanskje til det punktet at for mange ikke kan puste selv. Hvem velger vi da?

Alle er klare

På sykehuset går mine kolleger allerede tolv timers skift. Det betyr at de neppe ser barna sine den dagen. Akuttmottaket er bygget om på rekordtid. Hele sykehuset dirrer. Alle er klare. «Sett meg opp dobbelt», sier legene. «Jeg tar både lørdag og søndag.» Hvis ikke alle kommer på en gang, klarer vi det. Ingenting av det du hadde planlagt, blir noe av akkurat nå. Vær så snill, gi oss tid. Hold avstand. Flat ut kurven. Hvis det viser seg at alt sammen gikk bra til slutt, da er det ingen som har overdrevet. Da er det ingen som har ropt «ulv, ulv». Da har vi lyktes.

Innlegget ble først publisert i Drammens Tidende

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse