fbpx Som sykepleier stusser jeg på hvorfor jeg er på jobb Hopp til hovedinnhold

Som sykepleier stusser jeg på hvorfor jeg er på jobb

Ruth Marie Donovan

Når sykepleiere brukes som vaktmestre i stedet for helsepersonell, mister pasientene den hjelpen de trenger mest.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning og meninger.

Jeg jobber som spesialsykepleier på gulvet i kommunale psykiske helsetjenester. For meg er dette en midlertidig stilling, men like fullt et ansvar jeg ikke tar lett på.

Da jeg fikk min offentlige godkjenning som sykepleier i 1996, ble jeg inkludert i en fagprofesjon som både er beskyttet, men også rammet inn av en rekke lovverk og av våre sykepleiefaglige etiske retningslinjer. Det gir meg et ansvar, men også en plikt til å stå opp om urett, om faglig forfall og være en stemme for de som ikke blir hørt.

Det er særskilt viktig å få løftet frem disse menneskenes behov og rettigheter, spesielt med tanke på at de har en dramatisk forkortet levetid sammenliknet med resten av befolkningen. 

Vi må ikke forveksle helsehjelp med omsorg

Jeg spør meg ofte hvorfor vi sykepleiere egentlig jobber i tjenester for personer med alvorlige psykiske lidelser. I praksis og i lovverket er vernepleiere og sykepleiere likestilt og sidestilt. Svært mange som jobber i disse tjenestene, er ufaglærte. Min erfaring er at det i praksis er liten forskjell mellom rollen til en ufaglært og en fagutdannet. Realiteten er nærmest absurd, og det er på høy tid det utløses en reell debatt og endring i et fagfelt på ville veier. 

Jeg tror mye handler om hvorvidt vi definerer tjenestene vi yter, som omsorg eller helsehjelp. Helsehjelp defineres som «handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, og som utføres av helsepersonell», jamfør pasient- og brukerrettighetsloven paragraf 1–3. Eksempler her er legetjenester, sykepleie, medisinering, sårstell og kliniske vurderinger. 

Helsehjelp krever dokumentasjon og journalføring og er underlagt lovverk om samtykke og krav til kvalitet og forsvarlighet. Omsorg er i prinsippet noe alle kan gi og motta. Vi snakker gjerne om profesjonell omsorg når omsorgen er betalt og satt i et system. Men omsorg ses gjerne som tjenester som ikke regnes som helsehjelp, men som ytes for å dekke grunnleggende behov, som trygghet, sosial kontakt, praktisk bistand og tilrettelegging. Eksempler her er praktisk hjelp i hjemmet som rengjøring, matlaging og hjelp til innkjøp. Det betyr ikke at helsehjelp ikke er omsorg – skillene er bare ofte vage, overlappende og uklare.

Lar vi ufaglærte overta helsehjelpen, svikter vi de mest sårbare

For hvem skal gjøre hva? Og hvordan fordeles oppgaver etter fag, kompetanse og pasientens behov? Det må derfor være et ufravikelig prinsipp at når behovet endrer seg fra et omsorgsbehov til et behov for helsehjelp, skal det kreve en faglig vurdering. Det handler også om hvordan vi som samfunn og som fagpersoner mener personer med psykiske lidelser bør behandles – og hvordan vi mener at deres rett til overlevelse og helsehjelp skal ivaretas.

Det er fortsatt mye stigma, og det er fortsatt en del holdninger i fagmiljøene som må jobbes med. Stigma og holdninger kan tåkelegge den høye overdødeligheten for denne pasientgruppen. Dødeligheten av hjerte- og karsykdommer er to til tre ganger høyere hos personer med schizofreni og bipolar lidelse enn i resten av befolkningen.

I min hverdag blandes omsorg og helsehjelp sammen på en måte som gjør det uklart hvem som faktisk skal yte hva. Eksempler på dette er at ufaglærte får medisinansvar (deler ut bredden av medikamenter, inkludert A og B preparater), har ansvarsvakt og gjør vurderinger av mennesker med alvorlige tilstander, psykisk og somatisk. Dette mens sykepleiere vasker gulv og tørker støv, fordi det defineres og kamufleres under fanen «miljørettet/terapeutisk arbeid».

Bruker kommunen sykepleiere feil, går det ut over pasientenes helse

Hvordan kan vi forsvare dette misbruket av kompetanse mens vi samtidig står i en krise når det gjelder å rekruttere og beholde sykepleiere? Det er et paradoks og en praksis som har kjørt seg helt fast. Ironisk nok betaler kommunen meg for min spisskompetanse, som i dagens struktur ikke kommer pasientene til gode. Og det farlige i dette? Vi mister oversikten over det som ofte går under radaren blant denne pasientgruppen. Beboere som fallerer, som går ned i vekt, som har en infeksjon, som ikke klarer å uttrykke smerter, eller som heller ikke klarer å kommunisere symptomer på alvorlig sykdom. 

Så hva kan gjøres for å endre dette? For det første må kommunen spørre seg selv hvorfor de ansetter sykepleiere i disse tjenestene og begynne å bruke kompetansen målrettet og systematisk. Det må bli tydelige ansvars- og rolleavklaringer, og det må være forsvarlig oppgavedeling. Flat struktur kan virke fint og koselig, men den pulveriserer raskt ansvar, kvalitet og faglighet.

Den opprinnelige hensikten med flat struktur var å fremme nytenkning og likeverd, men den hensikten ødelegges i kaoset av manglende visjon, mål og ledelse. Når alle har lik innflytelse, kan det bli uklart hvem som har ansvar for beslutninger, oppfølging og faglig kvalitet. Ta vaskebøtten og støvkluten bort fra sykepleierne, og bruk kompetansen riktig. Det vil bety økt livskvalitet og flere gode leveår for pasientene. 

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse

Quiz

Annonse
Annonse