fbpx Dagbok fra intensiven: – Ingenting er vanlig lenger Hopp til hovedinnhold

Dagbok fra intensiven: – Ingenting er vanlig lenger

Sykepleier med verneutstyr.
COVID-19-HVERDAG: Det blir fort tett under masken. På og av med verneutstyr, slusene ... I denne teksten skildrer intensivsykepleier Berit Liland en vakt på intensivavdelingene i slutten av mars. (NB: Personen på bildet er ikke Berit Liland.) Illustrasjonsfoto: Erik M. Sundt

Jeg går ut døra 13.55. Lurer på om jeg rekker å henge ut litt mer peanøtter til fuglene? Nei, Espen gjør det sikkert, han sa han skulle gjøre det.

Starter bilen, passerer over brua over Vorma, tenker at jeg må ringe faren min, som er på korttidsopphold på sykehjem etter en RS-lungebetennelse. Rekker ikke det på jobb.

Begynner å lete etter mobiltelefonen, ligger den ikke i veska? Nei, den ligger hjemme på kommoden. Eller? Jo, den lå der til ladning.

Snur oppe ved kirka, kjører retning hjem og tenker at nå kommer jeg for seint, igjen. Roter litt rundt i alt som ligger i passasjersetet – og der, under skulderveska, ligger mobilen. Vrenger bilen rundt igjen, i retning jobb.

På med øreproppene, ringer faren min.

– Hallo, Berit! svarer han, glad for å få et avbrekk i de lange dagene. Han elsker å prate i telefonen, surrer litt i dag igjen. Han tror han er på jobb, og dagligstua har blitt resepsjonen på hans gamle arbeidsplass.

Jeg avklarer: Stine, som jeg hører i bakgrunnen («Ja, jeg skal hente en Paracet til deg»), er sykepleier, ikke en kollega av ham.

– Ja ja, sier han trøtt, det er det samme hvor jeg er, bare jeg trives.


Fullt i parkeringshuset, må helt opp i øverste etasje. Jeg haster opp gangstien til sykehuset, finner nøkkelkort, går mot garderoben. Har jeg ikke litt vondt i halsen? Nei da, det var likedan i går. Litt tett i nesen? Nei da, ikke tull.

Har jeg ikke litt vondt i halsen? Nei da, det var likedan i går.

Telefonen ringer, fire minutter på tre. Det er Mildrid fra Rådet som ringer, hun lurer på om jeg har fem minutter. Det har jeg ikke.

Vrenger av kåpe, klær, tar på hvite klær og sko, flyr gjennom de lange korridorene og tar heisen opp til tredje etasje. Rekker det; klokka er bare to minutter over tre.

Et kort øyeblikk føler jeg meg som en stjerne – hvitkledde kolleger i rekker på hver sin side i korridoren. Jeg kunne spasert opp til vaktrommet, og det var bare champagneglasset og den røde løperen som manglet.

Jeg gjør ikke det. Jeg stiller meg nederst på rekken, i god avstand fra min kollega. Står med skulderen mot veggen og hører på informasjon fra sykepleiere fra smittevern og nøktern informasjon fra lederen min.

Nå har vi fått nye masker av typen P2. De skal visstnok gnage litt over neseryggen og kinnbena. Bruk Duoderm som beskyttelse. Ok.


Finner et ledig skap til håndveska, ingen nøkkel til å låse skapet. Nei vel, da får det være ulåst, det er ingen som kommer hit til koronaavdelingen likevel.

Jeg skal ha med meg Hilde, en anestesisykepleier som har sin andre opplæringsvakt. Vi finner rommet vi skal inn på. Korridoren er delt i ren og uren sone med tape.

– Hvor skal vi sette de rene skoene når vi går inn på rommet? lurer Hilde på.

– Der, peker jeg, utenfor døra til rommet. (Det viser seg å være feil, de står i veien for røntgenfolkene, så skoene skal inn i slusa.)

Det er ingenting som er så enkelt her. Hvor er de urene skoene mine, forresten? I slusa på rom 29, der jeg satte dem i går, pent på plass på uren side, innsatt med desinfeksjonsmiddel. Jeg må ha mine egne urene sko, ellers klarer ikke føttene mine belastningen av så mange timer i konstant bevegelse.

Det er ingenting som er så enkelt her. Hvor er de urene skoene mine, forresten?

Tilbake til korridoren til rom 32, der Hilde får på seg maske, hette, frakk og hansker. Ja, så var det den Duodermen som skulle beskytte mot gnagsår fra masken. Går inn på lageret, finner Duoderm. Må ha en saks for å dele den i to striper som kan ligge akkurat der det tar mest.

– Har du saks, Hilde? Nei? Ok, da driter vi i det. (Vi er nordlendinger begge to, føler meg trygg på at vi forstår hverandre.)

Klokka er kvart over tre, vi må komme oss inn på rommet, sånn at Solveig kan få gitt oss rapport.


Én pasient på en tomannsstue, det kan bli en ok vakt.

Ikke helt stabil denne pasienten, forklarer Solveig. Han har ligget i mageleie, har vært dypt sedert, redusert litt på sedasjonen nå nettopp. Kan begynne å puste litt mer selv.

Ustabil i blodtrykk, febril, blodkultur er tatt. Vanskelig å finne riktig innstilling på respiratoren. Og så videre, og så videre.

Hvis dette hadde vært en vanlig vakt, ville jeg sagt at det hadde vært ok om vi hadde vært to intensivsykepleiere her, siden jeg også skal ha med meg en sykepleier på opplæring. Ingenting er vanlig lenger, alt er forandret. Eller?


Solveig og jeg tar den vanlige overlappingskontrollen med utstyr og medikamenter. Vi ønsker hverandre god fri og god vakt.

Det føles allerede tett under masken, men jeg vet at det er verst de første minuttene, det går over.

Jeg sjekker pasienten: sedasjonsdybde, pupiller, lytter på lunger, sjekker kapillærfylning. Det ser ok ut.

Jeg sjekker at bag og sug fungerer, sjekker at det er nok medikamenter i alle sprøytepumpene.

Vi starter litt pent ut, Hilde og jeg. Vi snakker om respiratorinnstillinger, knotter litt.

Så kommer legen som har vakt i ettermiddag. Han knotter enda mer på respiratoren, finner en annen modus som kan fungere. Må bare lette enda litt til på sedasjonen.

Ansvarshavende sykepleier ringer meg: – Det er meldt ny pasient, kan du sjekke plassen ved siden av?

Vel … Jeg kan ta en rask titt, men grundig sjekk får jeg ikke tid til. Jeg vasser rundt i en litt for stor gul engangsfrakk, masken begynner å klø, og jeg angrer på at jeg ikke tok meg tid til den Duodermen.

Det er varmt, ettermiddagssola kommer inn de store vinduene. Faen, det er varmt, altså.


Jeg bestemmer meg for å snu pasienten min nå, før den nye ankommer. Da blir det garantert ikke tid. Passer også bra om vi gjør det nå som legen er til stede, siden pasienten har vært så ustabil.

Det går greit; pasienten ligger i godt sideleie. Legen gir meg de siste anbefalingene om væske før han går ut av rommet.

Det tar ikke lang tid før det blir trøbbel, tidalvolumene går ned, oksygenmetningen går ned. Må ringe legen, og gjør dette akkurat idet den nye pasienten trilles inn døra.

Anestesilege og anestesisykepleier fra mottak kommer inn med en intubert pasient. Hilde som er på opplæring, blir med for å ta imot, sammen med to andre intensivsykepleiere.

Hører man ikke litt dårligere også med de maskene på?

Alarmer går ustanselig, beskjeder gis. Forsøker å konsentrere meg om samtalen jeg har med legen på telefonen. Hører man ikke litt dårligere også med de maskene på?

Jeg står med telefonen mot øret, knotter på respiratoren, gjør som legen sier.

– Går det bra? spør han.

Et øyeblikk trodde jeg han mente om det gikk bra med meg, og kjente meg ivaretatt. Det var pasienten han mente. Men jeg er glad likevel, for knottingen virker.

Nå ser det ut til å gå bedre, jeg snur meg rundt og vasser bort for å hjelpe til med mottak. Bytter hansker, tar på enda et plagg: et plastforkle utenpå den gule frakken, siden jeg skal over til en annen pasient.


Hvor er de brettene som vi bruker for å flytte fra båre til seng? Telefon ut til den løse sykepleieren som skal bistå oss. Kan du hente SVK-bakken? Urinkateter? Ventrikkelsonde?

Pasienten er dårlig. Blodtrykket er lavt, oksygenmetningen er lav, han har privattøy på. Gullringen må av.

Det er hektisk, men ganske lavmælt. Må være på grunn av maskene. Vi står tett, uvanlig i disse tider. Det dugger på beskyttelsesbrillene til anestesilegen, det er de nye maskene som gjør det. Hun må ut og få på seg en annen maske før hun legger SVK.

Hilde går ut for å spise. Jeg og sykepleieren som skal ha ansvaret for den nye pasienten, ordner opp i det som gjenstår. Han har fått SVK, arteriekran. Anestesilegen er dyktig, effektiv. Hun har fått god trening med koronapasienter.

Han er ustabil. Trykket er lavt, trenger han væske? Noradrenalin og adrenalin går i gode doser. Min sykepleierkollega snakker med legen, øker og reduserer, og jeg vet ikke hva.

Må heldigvis ikke tisse, det er da noe.

Jeg rydder bort brukt utstyr, alt må settes inn i desinfeksjonsmiddel. Varm i den helvetes ettermiddagssola, det klør under P2-maska. Tørr i munnen. Må heldigvis ikke tisse, det er da noe.

Jeg har hele tiden et blikk på pasienten min, det er heldigvis stabilt. Må bare justere på noradrenalin innimellom.

Hilde kommer tilbake. Vi tar en rask titt på pasienten vår, det er stabilt. Jeg går ut i slusa. Min tur til å ha pause. Tar av hanskene, sprit, frakken, sprit, hetta, mer sprit, masken til slutt.

Bytter sko, og går ut av slusa. Går på do, vasker hendene i rennende vann – gud, det er godt å vaske hendene i rennende vann!


Finner en flaske Bris i kjøleskapet, pølsegryte fra kjøkkenet (vi får mat fra kjøkkenet fordi vi har forbud mot å gå i kantina). Ut på vaktrommet, hiver pølsegryta i mikroen. Den er litt lunken, men den går ned.

Jeg snakker litt med legen som har gått visitt hos pasienten min, vi ser på tavla med pasientnavn. To pasienter er ekstubert. Jøss! Får gåsehud. Vi må vel kunne si at vi er ganske dyktige her på avdelingen vår?

Jeg kjenner dobbel glede: Glad for at unge folk blir friske, og glad for at jeg kjenner denne gleden.

Vi må vel kunne si at vi er ganske dyktige her på avdelingen vår?

Inn på rommet igjen. På med ny maske. Så var det den Duodermen, ja. Nei, nå er det for seint, trykkmerkene er godt synlige allerede.

Det er tid for å snu pasienten min igjen. Diaré, ja. Vasker, bytter laken, bytter hansker, passer på tube og respiratorslanger.

Vi har øyne i nakken og blekksprutarmer. Vi legger ham godt til rette på den andre siden. Sjekker at alt er ok. Så over for å hjelpe til med den nyankomne pasienten igjen. På med nytt plastforkle.


Ettermiddagsvakt, mandag 30. mars, 2020. Jeg gir rapport til påtroppende intensivsykepleier, hun kjenner heldigvis pasienten fra helga. Går i garderoben ti minutter på elleve. Sender melding til Espen: «Er på vei i dusjen. Hjemme ved midnatt.»

Prøver å være rask. Går omsider mot parkeringshuset. Øverste etasje. Det virker uoverkommelig. Når siste trappetrinn, bak meg kommer en dame i friske klyv, to og to trinn.

Jeg holder døra for henne. Hun spør hvor jeg jobber.

– Intensiv, svarer jeg.

– Godt jobba, sier hun idet hun svinger bort mot bilen sin. Hm … Hvorfor spurte hun om det?

Jeg setter meg i bilen, fikler frem mobiltelefonen. Har fått melding fra min svigerinne: «Vi tenker ofte på deg i denne tøffe tiden. Håper du har det bra!»

Ser meg i speilet idet jeg sjekker om det er noen bak meg. Dype, rødlige furer på hvert kinn etter maska.

Jeg blir så rørt, kjenner klumpen i halsen. Men kan ikke gråte nå, skal jo kjøre bil. Rygger ut, ser meg i speilet idet jeg sjekker om det er noen bak meg. Dype, rødlige furer på hvert kinn etter maska. Så det var derfor hun spurte …

Klokka 00.08. Bilen er parkert. Espen står i kjøkkenvinduet, veiver med armene – smiler.

Det er kveldsmat, for katter og for oss to. Tente stearinlys på kjøkkenet. Jeg unner meg en flaske øl. Vi prater over kjøkkenbordet. Dette har vært en helt vanlig dag.

Men den er også helt uvanlig, og jeg har bestemt meg: Jeg skal for alltid huske mandag 30. mars, 2020.

Sju av ti har fått økt respekt for helsevesenet i koronakrisen Forrige artikkel – Ja til flere smittevernsnerder! Neste artikkel