fbpx – Ingen skal måtte dø alene Hopp til hovedinnhold

– Ingen skal måtte dø alene

BEVISST SIN ROLLE: Som sykepleier har jeg makt. Jeg kan stå i fare for å krenke pasientens verdighet. Derfor må jeg hele tiden være bevisst hvordan jeg ivaretar menneskeverdet i møte med døden, skriver Kristina S. Kjølsrud. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Av alle de utfordringene vi står overfor i dag, er jeg spesielt opptatt av hvordan vi som helsepersonell best kan ivareta døende mennesker og deres pårørende ved livets slutt, skriver innleggsforfatteren.

Som så mange andre, er jeg opptatt av koronakrisen. Og som sykepleier ved et bo- og omsorgssenter, vet jeg at det vil komme en dag da jeg blir nødt til foreta en prioritering om én eller flere av våre pasienter blir syke. Jeg har derfor gjort meg noen tanker rundt dette som jeg ønsker å dele.

Den døende skal selv få velge

De aller fleste har opplevd å miste noen som står dem nær. Som sykepleier, har jeg fått erfare hvor viktig det er for pårørende – og hovedpersonen selv – at man får tilbringe de siste dagene, og timene, med dem som står en nærmest. Noen har også et ønske om å dø alene, men det viktigste er at den døende selv får bestemme. 

I disse dager blir mennesker liggende alene uten sine nærmeste når døden er nært forestående.

Jeg mistet selv en venn i sommer, og jeg er veldig glad for at jeg fikk være nær vedkommende i forkant, men også da dødsøyeblikket inntraff. Det er vanskelig å vite hva den døende sanser, men det er utallige eksempler på at mennesker «venter» med å dø til de har fått tatt farvel med mennesker som står dem nær. Da er det nokså nærliggende å tro at den døende oppfatter mer enn det som uttrykkes.

På intensivavdelingene, ved sykehusene, ser man i disse dager at mennesker blir liggende alene uten sine nærmeste når døden er nært forestående.

Pasientens verdighet er viktigst

Som praktiker, har jeg ofte med meg tanker inspirert av den danske filosofen og presten Knud Løgstrup. Han var opptatt av «det grunnleggende og allmenne i tilværelsen», og viser til avhengigheten og sårbarheten som noe fellesmenneskelig og grunnleggende.

Når vi overmannes av informasjon og skrekkscenarioer, og ser bilder fra land som er verre stilt enn oss, er det viktig at vi beholder roen og konsentrerer oss om enkeltmennesket. Det viktigste, både under epidemien og ellers, er å ivareta pasientens verdighet.

Verdighet er ikke noe vi kan ta fra et menneske, men vi kan krenke menneskets verdighet til tross for gode intensjoner. Derfor tenker jeg også at den etiske fordring og Løgstrups tanker er viktig å ta med seg i lys av dagens situasjon. En verdig død er en test på vår humanitet.

Det er en krevende tid for død

Som sykepleier blir jeg ofte utfordret i møte med pasienter i livets siste fase. Lindring av lidelse kan skje på så mange måter fordi mange eksistensielle tanker oppstår. Likedan blir jeg utfordret som profesjonell og som medmenneske også på det relasjonelle og ikke minst det etiske i møte med mennesker i livets siste fase. Respekten må være det grunnleggende. 

Definisjonen på en god død er at den er forventet, forberedt, åpen og lindret.

Sykepleieren Marie Åkre uttalte – i Rådet for sykepleieetikks podkast «En samtale om døden» i 2018 – at definisjonen på en god død er at den er forventet, forberedt, åpen og lindret.

Mennesker som nå dør på sykehjem, i omsorgsboliger, på sykehus og liknende av enten covid-19, eller av andre årsaker, har ikke de samme forutsetningene som man ellers ville ha hatt. Dette er krevende for alle.

Heldigvis, har man nå i mange sykehjem begynt å legge til rette for at pårørende skal få ta del ved livets slutt. Det er veldig fint.

Vi må lage fine rammer

Vi leser også i avisene at pårørende til mennesker på sykehus får slippe inn til den døende med smitteutstyr for å ta et siste farvel. Pårørende følger de samme smittevernreglene som de ansatte. Jeg mener det er bra og riktig å gjøre. Ingen skal måtte dø alene.

Det er mange måter å vise medmenneskelighet på. Da min venn døde i sommer, var kirken full av mennesker. Min avdøde venn fikk en verdig begravelse. I disse dager er det sterke begrensninger på hvor mange mennesker som kan være med i et gravfølge. På nyhetene så jeg nylig bilder fra en begravelse. Det var få mennesker til stede, men de sto langs veien med blomster i hendene for å vise sin medfølelse. Det gjorde inntrykk.

Jeg tror den etiske fordring er viktig å ha med seg i sin arbeidssituasjon da man bør reflektere over pasientens sårbarhet og avhengighet. Som sykepleier har jeg makt. Jeg kan stå i fare for å krenke pasientens verdighet. Derfor må jeg hele tiden være bevisst hvordan jeg ivaretar menneskeverdet i møte med døden.

Døden kommer ikke i reprise, og derfor må vi alltid etterstrebe å lage rammer rundt den. Og vi må lage så fine rammer som overhodet mulig.

Les også:
FHI: – Økt bruk av munnbind kan også ha en negativ effekt Forrige artikkel Norske sykepleiere i Italia: – En slags hverdag …. med mange inntrykk Neste artikkel