Unnskyld, mor!

Du, som i hele ditt yrkesliv anstrengte deg for å gi det du kunne til innbyggerne i bygda og barna deres. Du som var læreren deres på barneskolen. Som satt oppe hver eneste kveld, over bøkene, fordi du aldri ville gå til en eneste skoletime uten å være godt forberedt.

Du, som hadde så mye styrke og mot, som alltid la vekt på å være selvstendig. Velstelt. Orientert. Som elsker det vakre og det sanne. Du, som kjempet deg videre i livet da du ble enke for snart 8 år siden. Som holdt stand, klarte deg selv, tross sykdom og savn. Som aldri brukte den trygghetsalarmen du fikk - og betalte for - hos kommunen, men brukte kreftene dine på å trosse sykdom og smerter fordi du var så stolt. Fordi du ikke ville ligge noen til byrde.

Da helsa sviktet deg, fikk du god hjelp! Hjemmehjelp, hjemmesykepleie - de stilte opp, med omsorg og nærhet - selv om vi måtte mase på deg for at du skulle be om den hjelpen du trengte.

Så sviktet kroppen. Litt etter at du hadde fylt nitti. Det gikk bare ikke lenger.

Unnskyld, mor!

Da du var så redd, da du følte slik utrygghet for hva som skulle skje med deg: Da sa vi at du ville bli ivaretatt! At du ikke skulle engste deg! At du ville få den omsorgen du trengte! At du skulle stole på dem!

Den 8. mars var det ingen vei forbi: Du måtte få et korttidsopphold på bo- og helsetunet. Det var en stor sorg for deg å måtte forlate hjemmet ditt - med utsikten over bygda. Furutrærne. Alle minnene, familiebildene, maleriene dine, bøkene, Ipad´en som vi sendte deg hilsener og bilder på. TV´en, dvd-spilleren, de gode filmene. Fuglebrettet med de små, flygende vennene dine. Blomstene dine, de gode naboene som stakk innom daglig.

Men du klarte ikke de daglige gjøremålene selv lenger. Vi sa at det ville bli bra. At du ville bli ivaretatt. Men du var redd.

Unnskyld, mor!

Det var du som hadde rett. Du ble ikke ivaretatt!

Du har vært der i fem uker, på tomannsrom, etter «vedtak om midlertidig opphold». Snart kommer det vel et nytt vedtak? Hvor lenge bestemmer de at du får være der denne gangen? Får du fast plass, som vi søkte om helt i starten? Denne usikkerheten plager deg.

Du har ikke noe privatliv. Om natta får du ikke sove på grunn av lydene fra romkameraten. Hun får ikke sove hun heller. Når det er som verst, må en av dere sove på badet. Der er det ikke frisk luft. Som du alltid har vært avhengig av. I 90 år!

Du sitter. I en stol. På et dobbeltrom. Det er et veldig stygt rom. Det er shabby og ikke oppusset siden 80-tallet. Rørene etter en demontert vask stikker ut av veggen ved den slitne stolen du er plassert i. Over rørene henger det en speilarmatur som gir et grelt lys. Det er det lyset du må ha på hvis du vil lese. Eller strikke labber til oldebarnet ditt.

Så det orker du ikke.

Du har ikke TV på din halvdel av rommet. Romkameraten din har TV som du kan låne av og til, men dere har ikke den samme smaken for TV- programmer. Du vil helst se på NRK 1, men den kanalen er uten signal. Ingen klarer å finne ut hva som er galt.

Hvorfor blir det ikke sørget for at oppegående eldre mennesker kan får se Dagsrevyen kl. 19.00? Slik du har gjort siden vi fikk den første Tandberg-TV-en i 1963? Vi kjøper egen TV til deg. Med hodetelefoner. Da kommer det noen og ordner med signal. Etter nesten 5 uker.

Du har nettopp fått deg Ipad, som du er flink til å bruke: Lese epost, se på bilder av barn og barnebarn. Og en voksende oldebarn-mage.

Men det er ikke trådløst nettverk på det dobbeltrommet der du sitter. Så Ipad´n kan du ikke bruke mer.

Det er ellers slik at i de delene av bygget som HAR trådløst nettverk, der må beboere som vil bruke nettbrett eller PC, betale for 8 timer om gangen. Via en komplisert innloggings- og betalingsprosedyre som er krevende nok for yngre, oppegående mennesker. Det fungerer bedre på ethvert billig hotell i hele verden.

Unnskyld, mor!

Unnskyld at vi var så inni hampen blåøyd at vi trodde det skulle finnes anstendighet innenfor eldreomsorgen. Vi tok feil. Så naive vi var.

Men: Du treffer dem der. De gamle elevene dine. Og alle dem som kjenner deg eller noen i familien din eller noen som du har vært læreren til. De er så fantastiske, de pleierne du møter! Sånn sett er hverdagen din full av varme og omsorg.

Men for deg - som er 100 prosent oppegående i hodet, er det dessverre ikke nok. Du føler deg som i et fengsel. Du ønsker deg mest av alt et eget rom, et sted som er ditt, som vi kan innrede for deg, etter din smak, slik at du kan finne tilbake til deg selv. Ta imot besøk og kunne snakke uforstyrret med mennesker du bryr deg om. Se de programmene du selv vil se på TV. Høre på den musikken du vil. Føle verdighet og integritet igjen. Være den du egentlig er.

Dette er IKKE for mye å ønske når en er syk og svak og når kreftene svinner, etter et strevsomt og tappert liv i samfunnets gode tjeneste.

Vi trodde at noen ville sørge for det.

Unnskyld, mor.