På Rikshospitalets fødeavdeling hang kurvene nederst på sengegjerdet. Der sto det enten v eller s. V for viv, s for spuria, latin for uekte.

Sånn var det da Aud Oftestad hadde praksis som sykepleierelev på 1950-tallet. «Uekte» betød at barnet var født utenfor ekteskap. Ofte var det på forhånd avtalt at barnet skulle adopteres bort. De fødte med et frottéhåndkle over ansiktet, så ble barnet båret ut.

Som ung kvinne reagerte Aud Oftestad sterkt på denne praksisen, som hun bar meg seg i alle år etterpå. I 2017 fortalte hun om opplevelsen i et intervju i Sykepleien.

Åtte år gikk.

Så en dag lå det en bok i postkassen.

Forfatter leste intervjuet

Boken var en roman ved navn Spuria. Inni var det en signert hilsen fra forfatteren Johan B. Mjønes med takk for inspirasjon.

Aud Oftestad husker hva som gikk gjennom hodet hennes akkurat da.

– Jeg tenkte endelig.

Gjennom historien om fiktive Kristin var det som en bør ble tatt av skuldrene hennes. For i romanen ble en praksis få kjenner til, løftet ut til et bredt publikum.

Boken er så langt trykket i fire opplag og nominert til Bokhandlerprisen.

En klut over ansiktet

Rammefortellingen i romanen er i nåtid.

87 år gamle Kristin sitter ved sin døde ektemanns leie og ser på at sykepleierne steller ham. I det pleieren legger en våt klut over øyelokkene hans, for å mykne den stive muskulaturen og lukke øynene, åpner et mørke seg inne i henne. Hun er tilbake i den gangen en myk, hvit klut ble lagt over hennes øyne. Da hun som 16-åring fødte et barn hun aldri fikk se.

Et barn hun aldri har fortalt om, verken til han hun senere giftet seg med, til barna sine eller til barnebarna. Men nå vil hun ikke holde inne lenger. Hun bestemmer seg for å fortelle.

Romanen glir mellom Kristins plutselige foretaksomhet som gammel, og minnene om hva som hendte henne som ung.

Et ord og et bilde

Men før Kristin begynte fortellingen med at forfatter Johan B. Mjønes leste om Aud Oftestad. Eller det vil si, han googlet egentlig seg selv for å finne en anmeldelse av en tidligere roman.

– Ikke vet jeg hvordan algoritmene fungerer, men da kom intervjuet med Aud opp, forteller han.

– Der sto det om spuriaer, og det ordet var så tydelig.

Tydelig var også bildet av kluten som ble lagt over ansiktet på den fødende. Og det bildet smeltet sammen med opplevelser han selv hadde hatt som pleieassistent på sykehjem.

– Mens jeg leste intervjuet og fikk dette bildet, skjønte jeg hva boken skulle handle om, forteller han. 

– Den minneovergangen startet det hele.

– Oi, jøss!

Ikke lenge etter at hun fikk boken, tok Aud Oftestad kontakt med forlaget og fikk telefonnummeret til forfatteren. De møttes for en kaffe og har truffet hverandre flere ganger siden.

Hun beskriver det som at de er like i sjelen.

Johan B. Mjønes innrømmer at han ble litt sjokkert da hun tok kontakt. Han husker han tenkte: «Oi, jøss, her ringer hun»

– Men det gikk veldig fort over da jeg skjønte at hun var fornøyd og syntes dette var stas.

Vet lite

I arbeidet med boken lette han etter mer informasjon om spuriaene, men fant lite.

– Det er skrevet lite, og fins nesten ikke forskning. Det er både fascinerende og skremmende, mener han.

Mellom 1950 og 1960 anslås det at 1000 barn ble adoptert bort i Norge. Hvert år.

– Det er fryktelig mange barn, sier Johan B. Mjønes.

Han opplever at boken har åpnet opp for fortellinger og historier. Siden den kom ut har han blitt kontaktet av folk nesten daglig. Etter at de to snakket om boken på tv, traff Aud Oftestad på en dame i heisen.

– Hun begynte å gråte, forteller hun.

– Så sa kvinnen: «Jeg er en lausunge». Og så fortalte hun sin historie.

Vill skam

Aud Oftestad, som er født i 1934, vokste opp i en kultur der det å bli gravid uten å være gift var forbundet med bunnløs skam.

Hun husker hun som 14-15-åring var til middag hos en venninne på Mysen.

– Der var det en hushjelp, med sånt hvitt ermeforkle, forteller hun. 

– Hun kom ned for å servere mat, og da sa venninnen min at jeg ikke måtte spørre henne om noe. Bare sitte helt stille. 

«Hun er her hemmelig. For hun skal ha et barn. Det er ingen som vet det».

Sannsynligvis var hushjelpen billig arbeidskraft fra mødrehjemmet til Magnhild Lunder. Hun var privat jordmor og tok imot gravide, ga dem opphold, fikk dem gjennom svangerskap og fødsel og ordnet adopsjon. Bjørn Steinar Meyer skildrer praksisen i boken Mødre uten barn.

Johan B. Mjønes har brukt denne boken som research, og beskriver det som kommer frem som ekstremt brutalt.

– Jordmoren fremstilles ikke hjerteløs i arbeidet frem til barna skal gis bort, sier han.

– Men hvis de angret seg, så var det helt stengt. I det øyeblikket barnet var født og tatt fra mor, så var transaksjonen over. Da var det noen andres barn.

Det fins hjerteskjærende historier om kvinner som kom tilbake etter fødselen, som gråtende banket på og ville se eller ha barnet sitt.

– Men da var det nei. 

«Du har hatt ni måneder på deg til å tenke gjennom dette, nå er det noen andre sitt.»

Kvinnene var heller ikke bare unge.

– Jeg har hørt om en på 37 år som ble tvunget til å gi bort barnet fordi foreldrene ikke anerkjente barnefar. Skammen rundt dette var helt vill, sier Johan B. Mjønes.

Den snille stemmen

I romanen velger 87 år gamle Kristin å betro seg om fortiden til barnebarnet Birger. Gjennom tilbakeblikk antydes det hvordan det som skjedde med Kristin da hun var 15–16 år påvirker forholdet til barna hun senere fikk som gift, og hele livet hennes etterpå.

Hun ble sendt av gårde til det som ble kalt «usjenert opphold». Alene på bussen til et fremmed sted, med kjærlighetssorg og gravid med et barn hun måtte gi fra seg.

Men når hun føder, er det en stemme der som er snill. Som forsøker å trøste. Den stemmen, sier Mjønes, har han tenkt er Aud.

For på Rikshospitalet ga hun og de andre elevene omsorg til spuriaene. De holdt dem i hånden under forløsningen og gjorde det de kunne for at de skulle føle at noen var glade i dem.

Etter fødselen tok elevene seg av barna, som lå alene på barnerommet og ble matet med flaske.

«Det var våre unger», fortalte hun i intervjuet med Sykepleien i 2017.

«Vi tok dem opp og koste med dem. Det kom helt instinktivt.»

Tok dem opp og vugget dem

Dette har hun også fortalt om når hun og Johan B. Mjønes har blitt intervjuet i forbindelse med boken.

– Og dette er kanskje en digresjon, men jeg synes det er veldig sterkt, sier Mjønes.

– Når jeg har møtt barn som er blitt adoptert bort, så blir de veldig rørt av dette. For dem har den første perioden i livet, før de kom på barnehjem eller til adoptivfamilie, vært som et hull.

Han vender seg mot Aud.

– Da du fortalte hvordan dere løftet opp barna og vugget dem, så jeg at flere var på gråten, sier han til henne.

– De skjønte at de ikke bare hadde ligget i en seng og grått og ventet på neste måltid. 

Det var noen som hadde gitt dem kjærlighet og oppmerksomhet i den perioden de ikke selv visste noe om. 

– Og det var ikke bare jeg som gjorde det, understreker Aud Oftestad.

– Alle vi sykepleierelevene hadde en spesiell kjærlighet for disse barna og deres mødre. Vi var unge kvinner og tenkte at vi kunne vært i deres situasjon.

Kan legge dem fra seg

Da Johan B. Mjønes begynte å skrive romanen, hadde han ingen tanker om at den skulle komme til å bety så mye for Aud Oftestad. 

– Jeg tenkte det var en forferdelig interessant og dramatisk historie, sier han.

– Uten å reflektere over at det var kvinnehistorie eller at det skulle ligge noe større bak det. 

Underveis skjønte han hvor underkommunisert og viktig tematikken var.

Han ser på Oftestad og smiler.

– Men jeg hadde ingen anelse om hvor personlig dette var for deg. 

Aud Oftestad føler at hun endelig kan legge spuriaene fra seg.

– Det er noe med å bli sett, forklarer hun.

– Og nå er jeg blitt både sett og hørt. Det er et privilegium.