Tåler noen barn mer juling?

Det spørsmålet stiller Redd Barna i en ny rapport. Mye tyder på at minoritetsbarn får et dårligere tilbud fra hjelpeapparatet enn andre barn, er konklusjonen.
Rapporten
"Tåler noen barn mer juling? En kartlegging av
hjelpeapparatets håndtering av vold mot barn i
minoritetsfamilier" er skrevet av Silje Berggrav i Redd
Barna. Hun har sett på hva helsesøstre og barnevernet
gjør ved mistanker om vold i hjemmet hos minoritetsbarn. Studien
bygger på rundt 20 dybdeintervjuer med helsesøstre
og barnevernsansatte.
Melder ikke
Rapporten viser til at helsesøstre sender svært få bekymringsmeldinger til barnevernet generelt, og om vold spesielt. En SSB-oversikt over undersøkelsessaker startet av barnevernet i 2011 viser at bare nær seks prosent av sakene ble meldt av helsestasjon eller skolehelsetjeneste.
27 prosent av disse meldingene gikk på omsorgssvikt, en kategori som favner lagt mer enn vold, heter det i Redd Barnas rapport.
En spørreundersøkelse Sykepleien har gjort blant 566 helsesøstre, viser av 7 av 10 av de som svarte, har unnlatt å stille spørsmål til brukerne, fordi de ikke har tid til å følge opp svaret.
Rapporten fra Redd Barna konkluderer med at helsesøstrene har en unik mulighet til å forebygge, men vegrer seg for å spørre barna og foreldrene.
I Redd Barnas rapport tyder intervjuene på at det å systematisk
stille spørsmål for å avdekke vold, ikke er vanlig blant
helsesøstre. Vaksiner, måling og ernæring tar mesteparten av tiden
og gir lite rom for å snakke om oppdragelse og grensesetting. Andre synes det er vanskelig å stille spørsmål om ømtålige tema
av frykt for å miste kontakten med barnet og foreldrene. De fleste
av de intervjuede helsesøstrene savnet bedre opplæring i
temaet. En av helsesøstrene svarer slik i Redd Barnas rapport: "Vi spør om så masse, fra tannpuss og legging til mat. Hvis vi
skal spørre om alt, spør vi på en måte om ingenting. Det er nok
områder som skal dekkes inn. Blir det seriøst hvis vi bare kaster
ut spørsmålet «Bruker du vold?»" Avdelingsoverlege Jens Grøgård er også intervjuet i
rapporten. - Av de grove voldssakene jeg har vært borti, 50-60 saker, har
kanskje 30-40 vært fra minoritetsfamilier. De sakene kan være
vanskeligere å gå inn i. Man blir så klønete. Vi er så redde for å
gjøre noe gæærnt, for å bli kalt rasist. Min erfaring er at det
ikke er vanskeligere å snakke med disse familiene enn med etnisk
norske. Men motet vårt svikter som helsepersonell, sier han. Men bildet er ikke entydig: - På den andre siden kjenner jeg til saker fra etnisk norske
familier der erfarne kolleger har sendt barnet hjem tross mistanke
om grov vold, fordi moren var så grei å snakke med, sier Grøgård i
rapporten. Blant de åtte helsesøstrene rapportforfatter Silje Berggrav
intervjuet, var det bare en som oppga at hun systematisk og
konsekvent tok opp spørsmål om vold i oppdragelsen med alle barn og
foreldrene hun møtte. En av helsesøstrene sier: "Vi må slutte å være så redd for ikke å være godt
likt. Vi er så redd for å ta feil, redd for å miste relasjonen til
foreldrene, og vi vil ikke tro at det skjer. Christoffer-saken var
grotesk, men det finnes mange forhistorier til den saken over hele
landet. Vi må utfordre foreldrerollen. Å snakke om vold burde være
like naturlig som å snakke om mat."
"Vi spør om så masse"
- Motet svikter
Mest lest
Forskningens ABC
Alt du trenger for å finne, forstå og bruke forskning i sykepleieutdanningen.
0 Kommentarer