Taper kampen mot voldtekt ved å tie

Dagen jeg bestemte meg var en tirsdagskveld i begynnelsen av mars. Jeg var på vei ut av t-banen på Majorstua i Oslo da jeg så en av vennene hans, og frøs til av skrekk. Det var ikke første gang, i løpet av det siste året hadde jeg blitt grepet av en intens panikk hver eneste gang det var noe som minnet om han; favorittchipsen hans på en butikkhylle, lukten av parfymen hans på en annen mann, en sang på radioen, eller noen med lik hårfasong eller samme høyde. Hver gang det skjedde stoppet verden opp. Jeg kunne ikke puste eller tenke, alt jeg så var enda et nytt bilde i hodet, et nytt fortrengt minne, som senere ville hjemsøke meg i drømmene, og som jeg gjorde alt jeg kunne for å slippe vekk fra.

Jeg var sjuk, sjukere enn det jeg liker å innrømme, og det føltes ikke som om noe hjalp. For selv om flashbackene ustanselig strømmet på, selv om jeg hadde mareritt hver natt og skrek i søvne, så hørte jeg stemmen hans i hodet mitt hver eneste dag. Den sa at han ikke var en overgriper, og at dette var noe jeg hadde diktet opp. Men denne kvelden var annerledes. Innen jeg hadde kommet frem til leiligheten hadde jeg bestemt meg, nå var jeg nødt til å anmelde.

Han hadde vært kjæresten min

Etter det gikk alt så fort. Under to uker senere satt jeg på Krisesenteret i Oslo med en av Norges fremste bistandsadvokater. Jeg var uten forventninger, jeg visste at sjansen for at han kunne bli dømt var minimal, om en slik sjanse i det hele tatt eksisterte. Han hadde vært kjæresten min, og det fantes ikke et eneste bevis.

Derfor kom bistandsadvokatens reaksjon som et sjokk. Jeg husker hvordan varmen spredde seg i hele kroppen da hun sa at det han hadde gjort ikke var min feil, og at det var ekte voldtekter. Jeg husker overraskelsen over at hun trodde han ville få en fengselsstraff. For selv om det ikke fantes fysisk bevismateriale mente hun at min psykiske tilstand og journalene mine var bevis nok; det går ikke an å forfalske kompleks posttraumatisk stresslidelse.

Neste uke satt jeg i avhør i fire timer, tegnet skisser og gjenfortalte alt jeg husket inn til minste detalj. Tre måneder senere kom svaret; henlagt på bevisets stilling. Men det var ikke det verste. Det verste var at politiet hadde gjort avhøret over telefon.

Psykiske skader er også skader

Jeg mener det er en skam at politiet bruker så lite ressurser på å etterforske voldtekt. Og jeg mener at psykiske skader skal telle på lik linje med fysiske skader. For det går an å forfalske et blåmerke, men det går ikke an å forfalske en alvorlig psykiatrisk diagnose.

Jeg deler ikke denne historien for å skremme, jeg deler ikke denne historien for å advare mot å anmelde voldtekt. Tvert imot, å anmelde voldtektene er noe av det smarteste jeg har gjort. For meg var det å få en bekreftelse fra en jurist med sin spesialitet innen for dette feltet et essensielt steg på vegen mot å bli frisk.

Det tok ett år før jeg fortalte det til noen, to år før jeg anmeldte, og enda lengre tid etter anmeldelsen før jeg var i stand til å si og tro på det bistandsadvokaten hadde sagt; at det ikke var min feil, og at det han hadde gjort var ekte voldtekter.

Jeg gjorde det rette

Det er ikke alle som blir sjuke av å oppleve voldtekt, og jeg vil ikke legge føringer på hva andre skal gjøre. For noen tar det flere år før svaret kommer, og jeg kan forestille meg hvilken påkjenning det må være. Det jeg har prøvd å få frem i denne teksten er egenverdien av det å anmelde. Jeg mener at debatten om anmeldelse av voldtekt er for ensidig. Å anmelde voldtekt handler ikke bare om å få en domfellelse. Det handler om å bli trodd på av noen som vet hva de snakker om, det handler om legge lokk på noe, og om å gi et signal om at forbrytelsen denne personen har begått er utilgivelig.

Jeg er redd for at den pågående debatten om anmeldelse av voldtekt kan virke avskrekkende på personer som vurderer å anmelde, og som kan ha mye å vinne på å anmelde. Vi vinner ikke kampen mot volden ved å tie. Kampen mot volden vinner vi gjennom politiske tiltak; bedre seksualundervisning, øremerkede midler til politiet, og tryggere gater.

Selv om anmeldelsen min ble henlagt, så forsvinner den ikke fra systemet. Selv om min voldtektsmann ikke ble dømt, er sjansen stor for at han blir det dersom han prøver seg igjen.