Likelønns­floppen

Dette året er det moderasjon på menyen. Over hele fjøla­ har alle som har noe med lønna vår å gjøre, utropt 2015 til det året vi ikke skal be om mer penger fra arbeidsgiverne. Vi skal ikke ha råd til det. Amen.

Det er et visst hierarki i slike besvergelser. Først var det sentral­banksjefen som skildret et scenario for landet som ingen­ har lyst til å oppleve. Oljetørke, tap av arbeidsplasser, boligprissmell. Så var det statsministerens tur å be om edrue­lighet, tett fulgt av arbeidsgiverorganisasjonene. Snart fulgte hovedfeltet­ av eksperter som alle var gripende opptatt av ­dramatikken i fallende oljepriser og et generelt for høyt lønnsnivå sammenliknet med land vi konkurrerer med. Dette var ikke tiden for enda et fett år med lønnsøkninger, måtte vi ­vite. Nå var det alvor. 
 
Bånn gass

Så langt var alt som det skulle være. Den dagen Kristin Skogen Lund i NHO og Anne-Kari Bratten i Spekter sier noe annet, for eksempel bånn gass, er det virkelig grunn til engstelse. Men den massive jammerkonserten fra landets ledende profesjonelle lønnspessimister hadde snart også en be­døvende effekt på arbeidstakerorganisasjonene.

Fremst i køen med sine bønn om å sette bremsene på i år, et såkalt mellomår i lønnsforhandlingene, sto LO-leder Gerd Kristiansen. Hun feide­ alle lønnsforventningene som fortsatt måtte finnes hos noen med utdanning over videregående skole, til side og slo fast at det ikke var noe å hente i år. Bortsett fra noen slanter til de som er aller lavest lønnet. For alle andre måtte det holde at det såkalte «overhenget» fra 2014 uansett gjør at de fleste vil opprettholde kjøpekraften.

Til korset

Det varte ikke lenge før også Anders Folkestad, leder for Unio, måtte krype til korset. I januar i år mente han ennå at lærerne og sykepleierne ikke skulle la være å stille lønnskrav ved årets oppgjør, selv om det nå butter imot i norsk økonomi. «Å stille krav er også å ta ansvar», sa Folkestad optimistisk da han ved årets start talte til de 12 forbundene som utgjør Unio. 

Tre måneder senere har pipen fått en annen låt. Borte er tydeligvis håpet om at Unio skal få lønnsnivået til de med tre års høyskoleutdanning på den politiske agendaen. Folkestad har kapitulert. Nå kan vi bare glemme 2015. Unio-lederen erkjenner nederlaget ved å skyve forventningene til neste år, som er et hovedtariffår. «Da må det tas et krafttak for å rekruttere utdanningsgrupper, og lønn er det viktigste virkemiddelet».

To strategier

Nå vil jeg ikke påstå at ikke Unio og Sykepleierforbundet har gjort alt de kunne for å sette manglende uttelling for høyskole­utdanning i det offentlige høyere på dagsorden. Grovt sett har kampen for bedre lønnsuttelling de siste årene gått langs to linjer:­

På den ene siden har man forsøkt å få politisk gehør for et særskilt lønnsløft for kvinnedominerte utdanningsgrupper ut fra rettferdighetshensyn. Med likelønnskommisjonen i ryggen kjempet man for at Stortinget skulle innfri syke­pleiernes lønnsønsker.

Når ikke det har lyktes, har forbundet de siste­ årene lagt om til en strategi som fokuserer mer på uttelling for kompetanse. Å synliggjøre og snakke opp sykepleiernes ferdigheter og kunnskap skal myke opp arbeids­giverne, ikke først og fremst på grunn av rettferdighetsgrunner, men fordi­ samfunnet sårt vil trenge disse kunnskapene i årene som kommer. 
 
Stiller opp likevel 

Faktum er at ingen av disse to strategiene foreløpig har brakt sykepleierne nærmere målet. Sykepleierne henger fortsatt kraftig etter sammenliknet med ­kolleger med like lang utdanning i privat virksomhet, men også­ sammenliknet med kolleger i offentlige tekniske etater. Forskjellen i årslønn mellom kvinner og menn er fortsatt på 73 000 kroner, og enda mer er det for dem som har inntil fire års høyere utdanning.

Det skrikende behovet for høyskoleutdannet arbeidskraft som vil møte helsetjenesten om få år, har ikke gjort større inntrykk på beslutningstakerne enn at de nøyer seg med helt uforpliktende løfter. Helseminister Bent Høie og hans to sykepleier­statssekretærer kan fort enes med Sykepleierforbundet om at kompetanse vil bli en nøkkelfaktor i helsetilbudet til vår ­aldrende befolkning. Men det medfører ikke automatisk at arbeidsgiverne i større grad bruker lønn som lokkemiddel, slik det ofte er i andre sektorer. Arbeidsgiverne regner tydeligvis med at sykepleierne kommer rekende likevel. 
 
Alligatorkamp

Nå står ikke jeg i Anders Folkestad eller Eli Gunnhild Bys sko, og det kan hende at verden ser annerledes ut derfra. Jeg er ansatt som redaktør i et tidsskrift som skal se kritisk på sykepleiernes verden, på godt og vondt. Sett derfra kan jeg ha problemer med å applaudere Unios passive moderasjonsmodus i år. Jeg har nemlig aldri skjønt at et likelønnsløft skal være lettere å oppnå i såkalt «fete» år, mens forbundene som kjemper for løftet, ydmykt bøyer sine hoder for sentralbanksjefen i såkalt magre år. I «fete» år, når Norge går så det suser, utløser lønnsoppgjøret som regel en brutal kappestrid blant de mest muskuløse forhandlingsgrupper med sikte på å få med seg mest mulig. Det er som å kaste kjøttbiter i en dam med alligatorer: De største beistene vil alltid stikke av med de beste godbitene. 

Annerledes er det i «dårlige» tider. Når arbeidsplassene i privat­ sektor er truet, vil viljen til å komme med ublyge krav være beskjeden hos de aktørene som tradisjonelt liker å flekke­ med tennene sine.

Alle skjønner at vi ikke må prise oss selv ut av eksportmarkedet. Men å øke lønnsnivået hos offentlig ansatte,­ for eksempel i helsesektoren, vil ikke forverre Norges konkurranseevne vesentlig. Et slikt løft vil riktignok gjøre vondt i finansdepartementet, men ikke verre enn for eksempel infrastruktur-tiltak som veier og tog. I magre år er det også større rom for å se et lønnsoppgjør i et politisk perspektiv der man kan justere skjevheter i lønnsdannelsen uten at det behøver å utløse et ragnarok av andre krav. 
 
Bøyer nakken

Det som nå har skjedd er at LO og NHO, ­nesten uten motstand, har forhandlet fram et løft for de lavtlønte, mens Unio og Sykepleierforbundet bøyer nakken og begynner å tenke på neste år.

Det er et tankekors når vi vet hvem helsesektoren trenger mest i framtiden: De ufaglærte, som vi skal ha færre av, får mer av kaken, mens de som har de ferdighetene som vi trenger­ mest, ikke får noe av årets penger. De må bare nøye seg med drømmen om at alt skal bli bedre en gang.