#sykepleierhelse – stress Akutt behov for å kople av

Sykepleier Øyvind Moksness

Det er ikke alltid lett å «skru av» etter jobb på psykiatrisk akuttmottak. Å dykke ned i en bok eller ut i skogen hjelper Øyvind Moksness.

Navn: Øyvind Moksness (46)

Arbeidssted: Psykiatrisk akuttmottak, Sykehuset Østfold Kalnes

For meg finnes det både positivt og negativt stress. Det positive stresset er det jeg klarer å kontrollere i en travel hverdag. Det har de fleste som jobber på sykehus. Det negative stresset oppstår derimot når noe er utenfor min kontroll. Det kan være trusler, krenkelser, vold eller mangel på ressurser. Når man jobber på psykiatrisk akuttmottak, kan dette skje ofte.

Deaktivering

På avdelingen bruker vi begrepet «aktivert». Det betyr at alle sanser er i beredskap til enhver tid. Dette gjør oss gode, men det er også ganske tappende. Jeg blir sliten av det, og det er ikke noe jeg bare kan skru av eller på. Det tar tid å samle seg etter en sånn vakt. 

Personlig bruker jeg mye tid på å lese. Da flyttes fokuset inn i en annen historie. Jeg leser alt fra biografier til science fiction, ­faglitteratur og krim. Favorittboken min er «Red Storm Rising» av Tom ­Clancy. Kanskje litt barnslig, siden den handler om en tredje verdenskrig og dommedag, men den har jeg altså lest åtte–ti ganger. 

Tur i skog og mark hjelper også for å kople av. Aller helst skulle jeg ha løpt, men knærne tillater det ikke lenger. Likevel får jeg sortert litt når jeg går tur. Det varierer mellom åpne jorder, skog og lysløype. Det er jo ikke alltid jeg får gjort det som er best for meg etter en vakt. Hverdag er hverdag.

Å få hente seg inn

Kollegastøtte er også viktig. Vi er flinke til å prate om det vi ­opplever. Blir man utsatt for trusler, vold og den slags, bruker vi hverandre i etterkant. Det kan være ferske hendelser eller ting som sitter igjen fra tidligere. Vi er også pålagt å møte med en veileder i grupper innimellom. Dette hjelper veldig. 

Før kunne vi også ta permisjon med lønn etter større hendelser. Rett og slett for å ta en timeout og komme seg litt. Det kan vi ikke nå lenger, dessverre. Når vi har lengre perioder med krevende pasienter, kunne vi med fordel ha muligheten til å hente seg inn litt. Jeg vet at når vi går med ­skuldrene hevet over lengre tid, har vi generelt en tendens til å overreagere på stimuli, og det blir høyere risiko for at vi tyr til tvang. Man går inn i forsvarsmodus i stedet for å deeskalere og gjøre opplevelsene trygge.

Reagerer mindre på trusler

På trusler reagerer jeg mindre og mindre. Man kan si jeg har blitt litt avstumpet på dette området etter å ha jobbet så lenge med dette. 
Jeg må så klart tenke over det. Blant annet har jeg instruert barna mine i at de må søke vekk hvis jeg skulle bli stoppet på gaten av en tidligere pasient. Dette har heldigvis aldri skjedd meg. Samtidig skal det sies at de fleste pasientene ikke er farlige. Det er et dårlig utgangspunkt å jobbe med en gruppe pasienter jeg er redd for. De er syke, og trenger vår hjelp.