Likelønnsfloppen
Dette året er det moderasjon på menyen. Over hele fjøla har
alle som har noe med lønna vår å gjøre, utropt 2015 til det året vi
ikke skal be om mer penger fra arbeidsgiverne. Vi skal ikke ha råd
til det. Amen.
Det er et visst hierarki i slike besvergelser. Først var det
sentralbanksjefen som skildret et scenario for landet som ingen
har lyst til å oppleve. Oljetørke, tap av arbeidsplasser,
boligprissmell. Så var det statsministerens tur å be om
edruelighet, tett fulgt av arbeidsgiverorganisasjonene. Snart
fulgte hovedfeltet av eksperter som alle var gripende opptatt av
dramatikken i fallende oljepriser og et generelt for høyt
lønnsnivå sammenliknet med land vi konkurrerer med. Dette var ikke
tiden for enda et fett år med lønnsøkninger, måtte vi vite. Nå var
det alvor.
Bånn gass
Så langt var alt som det skulle være. Den dagen Kristin Skogen Lund i NHO og Anne-Kari Bratten i Spekter sier noe annet, for eksempel bånn gass, er det virkelig grunn til engstelse. Men den massive jammerkonserten fra landets ledende profesjonelle lønnspessimister hadde snart også en bedøvende effekt på arbeidstakerorganisasjonene.
Fremst i køen med sine bønn om å sette bremsene på i år, et såkalt mellomår i lønnsforhandlingene, sto LO-leder Gerd Kristiansen. Hun feide alle lønnsforventningene som fortsatt måtte finnes hos noen med utdanning over videregående skole, til side og slo fast at det ikke var noe å hente i år. Bortsett fra noen slanter til de som er aller lavest lønnet. For alle andre måtte det holde at det såkalte «overhenget» fra 2014 uansett gjør at de fleste vil opprettholde kjøpekraften.
Til korset
Det varte ikke lenge før også Anders Folkestad, leder for Unio,
måtte krype til korset. I januar i år mente han ennå at lærerne og
sykepleierne ikke skulle la være å stille lønnskrav ved årets
oppgjør, selv om det nå butter imot i norsk økonomi. «Å stille krav
er også å ta ansvar», sa Folkestad optimistisk da han ved årets
start talte til de 12 forbundene som utgjør Unio.
Tre måneder senere har pipen fått en annen låt. Borte er
tydeligvis håpet om at Unio skal få lønnsnivået til de med tre års
høyskoleutdanning på den politiske agendaen. Folkestad har
kapitulert. Nå kan vi bare glemme 2015. Unio-lederen erkjenner
nederlaget ved å skyve forventningene til neste år, som er et
hovedtariffår. «Da må det tas et krafttak for å rekruttere
utdanningsgrupper, og lønn er det viktigste virkemiddelet».
To strategier
Nå vil jeg ikke påstå at ikke Unio og Sykepleierforbundet har
gjort alt de kunne for å sette manglende uttelling for
høyskoleutdanning i det offentlige høyere på dagsorden. Grovt sett
har kampen for bedre lønnsuttelling de siste årene gått langs to
linjer:
På den ene siden har man forsøkt å få politisk gehør for et
særskilt lønnsløft for kvinnedominerte utdanningsgrupper ut fra
rettferdighetshensyn. Med likelønnskommisjonen i ryggen kjempet man
for at Stortinget skulle innfri sykepleiernes lønnsønsker.
Når ikke det har lyktes, har forbundet de siste årene lagt om
til en strategi som fokuserer mer på uttelling for kompetanse. Å
synliggjøre og snakke opp sykepleiernes ferdigheter og kunnskap
skal myke opp arbeidsgiverne, ikke først og fremst på grunn av
rettferdighetsgrunner, men fordi samfunnet sårt vil trenge disse
kunnskapene i årene som kommer.
Stiller opp likevel
Faktum er at ingen av disse to strategiene foreløpig har brakt
sykepleierne nærmere målet. Sykepleierne henger fortsatt kraftig
etter sammenliknet med kolleger med like lang utdanning i privat
virksomhet, men også sammenliknet med kolleger i offentlige
tekniske etater. Forskjellen i årslønn mellom kvinner og menn er
fortsatt på 73 000 kroner, og enda mer er det for dem som har
inntil fire års høyere utdanning.
Det skrikende behovet for høyskoleutdannet arbeidskraft som vil
møte helsetjenesten om få år, har ikke gjort større inntrykk på
beslutningstakerne enn at de nøyer seg med helt uforpliktende
løfter. Helseminister Bent Høie og hans to
sykepleierstatssekretærer kan fort enes med Sykepleierforbundet om
at kompetanse vil bli en nøkkelfaktor i helsetilbudet til vår
aldrende befolkning. Men det medfører ikke automatisk at
arbeidsgiverne i større grad bruker lønn som lokkemiddel, slik det
ofte er i andre sektorer. Arbeidsgiverne regner tydeligvis med at
sykepleierne kommer rekende likevel.
Alligatorkamp
Nå står ikke jeg i Anders Folkestad eller Eli Gunnhild Bys sko,
og det kan hende at verden ser annerledes ut derfra. Jeg er ansatt
som redaktør i et tidsskrift som skal se kritisk på sykepleiernes
verden, på godt og vondt. Sett derfra kan jeg ha problemer med å
applaudere Unios passive moderasjonsmodus i år. Jeg har nemlig
aldri skjønt at et likelønnsløft skal være lettere å oppnå i såkalt
«fete» år, mens forbundene som kjemper for løftet, ydmykt bøyer
sine hoder for sentralbanksjefen i såkalt magre år. I «fete» år,
når Norge går så det suser, utløser lønnsoppgjøret som regel en
brutal kappestrid blant de mest muskuløse forhandlingsgrupper med
sikte på å få med seg mest mulig. Det er som å kaste kjøttbiter i
en dam med alligatorer: De største beistene vil alltid stikke av
med de beste godbitene.
Annerledes er det i «dårlige» tider. Når arbeidsplassene i
privat sektor er truet, vil viljen til å komme med ublyge krav
være beskjeden hos de aktørene som tradisjonelt liker å flekke med
tennene sine.
Alle skjønner at vi ikke må prise oss selv ut av
eksportmarkedet. Men å øke lønnsnivået hos offentlig ansatte, for
eksempel i helsesektoren, vil ikke forverre Norges konkurranseevne
vesentlig. Et slikt løft vil riktignok gjøre vondt i
finansdepartementet, men ikke verre enn for eksempel
infrastruktur-tiltak som veier og tog. I magre år er det også
større rom for å se et lønnsoppgjør i et politisk perspektiv der
man kan justere skjevheter i lønnsdannelsen uten at det behøver å
utløse et ragnarok av andre krav.
Bøyer nakken
Det som nå har skjedd er at LO og NHO, nesten uten motstand, har forhandlet fram et løft for de lavtlønte, mens Unio og Sykepleierforbundet bøyer nakken og begynner å tenke på neste år.
Det er et tankekors når vi vet hvem helsesektoren trenger mest i
framtiden: De ufaglærte, som vi skal ha færre av, får mer av kaken,
mens de som har de ferdighetene som vi trenger mest, ikke får noe
av årets penger. De må bare nøye seg med drømmen om at alt skal bli
bedre en gang.
0 Kommentarer