Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning og meninger.

Helse og omsorg er blant verstingene i sykefraværsstatistikken. Men hvorfor er sykefraværet blant helsepersonell så høyt? 

Det er mange meninger på hvorfor det er sånn og hvordan man kan redusere fraværet. Men om det er noe vi vet virker, så er det å jobbe med arbeidsmiljøet. 

En rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), som oppsummerer forskning rundt arbeidshelse, viser at blant annet høy jobbkontroll og et støttende sosialt klima kan redusere risikoen for muskel-/skjelettlidelser, psykiske lidelser og utbrenthet. 

Hvordan jobbe med arbeidsmiljøet?

Arbeidsmiljø handler om arbeidet, altså selve jobben man er satt til å gjøre. Julebord, jobbfrukt og trening i arbeidstiden er velferdsgoder som er kjekt å ha, men det er ikke det som virkelig betyr noe for arbeidsplassen. 

Det å jobbe med arbeidsmiljøet, handler om å få folkene dine til å bry seg om arbeidsplassen, sine kolleger/leder og kvaliteten på tjenesten. Det å være i jobb skal være helsefremmende. Det betyr at du skal ha bedre helse når du er ferdig på jobb, enn når du startet. 

Når jeg sier det på kursene mine, er det mange sykepleiere som humrer litt og sier: «Skal man ikke få lov til å være sliten heller nå?» Jo, selvfølgelig skal man føle at man har gjort et godt arbeid og kjenne på den deilige følelsen av å avslutte en vaktuke og ha noen dager fri. Det er når slitenheten blir til utbrenthet, at en arbeidsplass blir helseskadelig. 

STAMI har et fantastisk verktøy som kan hjelpe virksomheter til å sette arbeidsmiljø på agendaen. «En bra dag på jobb» er forskningsbasert og tilpasset den bransjen man jobber i. Den er også fleksibel nok til at man kan ta ut eller legge til andre risikofaktorer man identifiserer seg mer med. Er du usikker på hvordan verktøyet skal brukes, kan bedriftshelsetjenesten være en god fasilitator, da de fleste av dem har god kunnskap om «En bra dag på jobb». 

Alt henger sammen med alt

Når arbeidsmiljø blir tema på neste personalmøte, er det noen viktige punkter som bør diskuteres. Om det ikke blir tid til å snakke om alt på et møte, så kan det være greit å dele dem opp i flere møter. Som leder er det særlig viktig å inkludere alle vaktlag, også de som jobber på natt og helger. Arbeidstaker skal medvirke ved utforming, gjennomføring og oppfølging av virksomhetens systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, men arbeidsgiver må legge til rette for at dette kan skje. 

Her er noen punkter jeg mener man bør diskutere på neste personalmøte:

• Hvordan løser vi arbeidsoppgavene hos oss? Er det noen som har flere oppgaver enn andre og er det mulig å fordele dem sånn at vi har mest mulig lik belastning på alle?
• Hva fungerer bra i dag og hva bør vi forbedre?
• Hvilke risikofaktorer har vi hos oss? Hva kan gjøre oss syke eller skade oss, og hvordan forebygger vi dette?
• Hvordan er partssamarbeidet hos oss? Får de ansatte muligheten til å medvirke i organiseringen, planleggingen og gjennomføringen av arbeidet?
• Hva er våre muligheter for tilrettelegging på arbeidsplassen når man ikke kan jobbe hundre prosent?
• Har vi en lokal sykefraværsrutine som sier noe om hvem man skal ringe når man er syk, hvem som skal fordele arbeidsoppgavene til den syke og hvordan sykmeldte skal bli møtt av kolleger/leder?
• Har vi en rutine for konflikthåndtering?
• Har vi satt av tid til å reflektere over etiske og/eller faglige dilemmaer? 

Fiks jobben, ikke folka

Alle mennesker og arbeidsmiljø er forskjellige og vi har forskjellige behov. 

Vi bruker altfor mye tid til å følge opp sykmeldte, og det er både lovpålagt og viktig. 

Men det er kartleggingen av arbeidsplassen, våre arbeidsoppgaver, mulighet for utvikling og mestring som virkelig gjør noe med sykefraværet og trivsel. Ledere, tillitsvalgte og verneombud i helsetjenesten har et særskilt ansvar for å sette dette temaet på agendaen, men vi som ansatte har også en plikt til å medvirke. 

Derfor er det viktig for ledere og ansatte der ute å spørre seg selv: «Hvordan kan min arbeidsplass bli mer helsefremmende?».