fbpx Mannen med det tunge hjertet Hopp til hovedinnhold

Mannen med det tunge hjertet

Jostein Sandsmark mistet sin datter da hun ble påkjørt av en bil på Bjørkelangen. Nå roser han sykepleierne.  Foto: Privat
«Jostein!» sukker sykepleieren og gir meg en klem. Det er det eneste som kan hjelpe meg, mens datteren min ligger og dør.

Natten til 12. januar 2014 kastes jeg og mine ut i en type­ helsehjelp som vi aldri har trodd vi skulle måtte­ oppleve. Der det står om barns liv. Barns død. Vårt eget barns død.

Lørdag 11. januar ble vår Sara (13) og hennes venninne ­Tiril (11) påkjørt ved Bjørkelangen i Akershus. Under en tur med ponni og vogn ble jentene truffet bakfra av en bil. Dagen etter døde de begge­ på Ullevål sykehus.

At norske leger og sykepleiere kan sin jobb, har jeg aldri vært i tvil om. At Sara og Tiril fikk den optimale behandling og pleie på Ullevål, var det mange som fortalte meg det dramatiske døgnet. Det direkte støtet mot bakhodet til jentene var bare altfor hardt.

«I realiteten begynte de å dø allerede på ulykkesstedet», skal legen si noen måneder senere, under debrifingen. «Det hadde ikke engang hjulpet om vi hadde stått klar der med alt det beste av operasjonsutstyr.»

Hjelpeløs

11.–12. januar i fjor føler jeg meg som en totalt hjelpeløs pappa.­ Hva kan helsepersonellet gjøre for meg da? Det de gjør disse­ timene på Ullevål: Ta vare på Sara på alle mulige vis. ­Bekrefte at jeg ikke er gal der jeg finner situasjonen forrykt. Beholde roen, ivareta pleien, men likevel vise at de lever med i min hjelpeløshet. Være raus med klemmer, dele tårer og slik fortelle at mannen med det knuste farshjertet har all grunn til å lengte etter fysisk støtte og medfølende gråt.

«Jostein!» sukker en av pleierne midt på natten, slår ut med hendene og gir meg en klem. Slik hører jeg henne snufse fortvilt.
 
Gråte og bable

«Jeg har nok sett tårene hos dere, ja!» forteller jeg i boken jeg har skrevet om det som traff oss, «Pass på liten og på stor». «De stryker meg på ryggen og prøver å trøste. ‘Hold hardt rundt meg!’ har jeg lyst til å skrike når det også vanker en klem.»

Flere tårer ser jeg hos hjelperne idet respiratoren blir slått av.

«Regner dere det som uprofesjonelt å gråte på jobb?» spør jeg under debrifingen. «Nei!» svarer en av sykepleierne.
En klem vanker det også da jeg, etter mye frem og tilbake, endelig får komme til støttesamtaler hos en av kommunens psykiatriske sykepleiere. At veien dit har vært så kronglete, bør uroe dem som administrerer den slags hjelp. En pappa som har fått liv og trygghet knust, er slett ikke stand til å finne frem i helsevesenets labyrint. Selv kunne jeg ha gått meg vill – ja, tatt min død av det – i sammensuriet av tilbakeholdne administratorer, uklare tekstmeldinger og forvirrende skjemaer.

Men fremme hos sykepleieren får jeg omsider synke sammen, gråte ut og begynne på en babling uten ende. Mannen med det tunge hjertet kjenner at trykket letner gram for gram.

Sykepleierens grep er fri for store fakter og vidløftige påfunn. Hun snakker rett inn dit jeg har det som vondest: skyldfølelsen min. Hvordan kunne jeg la jentene få holde på med ponni og hest? Hvordan kunne jeg la dem kjøre de to–tre hundre meterne på fylkesveien?

Være nær og lytte

«Det er en helt vanlig tanke hos oss foreldre – at vi vil holde rundt ungene våre og beskytte dem mot alt vondt», sier sykepleieren langsomt og tydelig til meg. «Men det går jo ikke, det, Jostein. Vi må slippe barna våre løs. Vi må la dem holde på med det de liker, la dem utfolde seg, utvikle seg.»

Jeg rister på hodet, men suger realitetsorienteringen til meg. Trøst! Jeg trenger slik enkel trøst! Sykepleieren lytter til min videre ordstrøm. Viser at hun hører det jeg sier. Reagerer og svarer der jeg trenger respons.

Kontrasten blir stor til det jeg etter hvert skal oppleve i den tyngre krisepsykiatrien. Der får jeg færre tilbakemeldinger enn fra brannmuren på kjøkkenet hjemmet. Det jeg sier i én terapitime, synes glemt i den neste. Til slutt må jeg repetere mine gjentatte bønner om mer hjelp – og stave bønnene med store bokstaver. Amen.

Helt annerledes er det hos den kommuneansatte pleieren, hun som ikke engang vil kalle det terapi, bare støttesamtaler. Gjennom hver eneste time er hun helt på. Tydelig nærværende. Hun husker mine utsagn fra gang til gang. Hun er ikke redd for å være tydelig og konkret, akkurat det den sønderknuste pappaen trenger midt i sitt kaos.

«Du må spise, Jostein.»

«Får du sovet nok, da?»

«Har du trent siden sist? Du vet det gjør godt for deg å trene.»

Tegne og skrive

Da hun skjønner at jeg er av den visuelle typen, tar sykepleieren frem papir og penn, og tegner viktige sider av smerten min. Sorgens sirkel og hverdagens sirkel . I den siste vil det etter hvert gå fremover, lysne litt. Sorgen kan derimot komme til å bli stående ganske stille. Den sørgende faren går inn og ut av disse to sirklene. Det er en tegnet beskrivelse som viser seg å passe godt på mine lange, smertefulle måneder.

En annen tegning illustrerer hva som tapper meg for energi,­ og hva som gir meg nye krefter. Igjen nikker jeg og forstår. Dette­ gir mening.

Enkelt – jordnært – uten fiksfakserier – dét er visst det eneste­ som kan redde meg gjennom mørket. Tilværelsen er da sannelig blitt komplisert nok om ikke terapien, eller støtten, skal gjøre den enda mer innviklet.

Da hun forstår at jeg får hjelp og lindring av å skrive, begynner sykepleieren å oppmuntre meg til å forme tanker og følelser, minner og opplevelser, på pc og papir.

«Har du skrevet om dette også?» blir et nytt spørsmål som møter meg i støttetimene.

«Ja.»

«Bra», sier hun som ennå ikke vet at det skal bli bok av ­notatene mine.
 
Fortelle og forstå

Etter en kort ferietur sier hun: «Se her, Jostein, ta denne.» Hun gir meg en liten, glatt stein som hun har plukket med seg fra turen. På ny dette jordnære. Håndfast.

Da setter jeg i å gråte, enda en gang. Må forklare: «Sara samlet på sånne steiner. Kunne bruke dem som bekymringssteiner hun la fra seg ved et eller annet veikors i Spania. Nå hender det at venner av henne legger slike steiner på og ved steinkorset på graven hennes.»

«Det visste jeg ikke», sier sykepleieren stille. Så må det være nærværet og intuisjonen som har fortalt henne noe om småsteiner.

Steiner! Skyldfølelse! dundrer det på ny gjennom meg. Tankene går til mitt første besøk på ulykkesstedet, tre måneder etter at jentene ble påkjørt: «Da kommer det, med solen over slettene, en forunderlig innsikt sigende – den trenger seg på – den presser seg inn i mørket mitt», har jeg skrevet inn i bokmanuset som er i ferd med å ta form, «jeg ser for meg skylden som en bøtte småstein og tenker på hvor steinene skal tømmes: Med all skyld ett sted er det ingen skyld til overs for andre.»

Jeg gjenforteller bøttelignelsen for sykepleieren. Hun nikker. Også dette forstår hun. Hun skjønner hvor skoen trykker, og da hjelper hun meg, som den naturligste ting, med å få lettet på også dét trykket. 

Hvordan kunne jeg la dem kjøre på fylkesveien?

Les også: