Ja, det er vanskelig

Dette er en kommentar til artikkelen « – Tøft å se at asylbarn blir sendt hjem» som ble publisert på sykepleien.no 8.april.

Jeg er sykepleier som har jobbet i engasjement ved et statlig asylmottak, som informasjons- og returansvarlig. Det som er viktig å vite er hvorfor foreldra får avslag, og mange av dem som får førstegangs avslag sliter med å forstå at det er faktaopplysninger som gjelder. Hvis de ikke klarer å skaffe nok og riktig informasjon, får de avslag. Ved andre avslag har de 14 dager til å velge frivillig retur, etter det må de da i utgangspunktet vente på å bli transportert ut av landet.

Et annet perspektiv er de som ble registrert som første gang i et annet land. Det er en internasjonal avtale som gjør at disse må tilbake til dette landet, og få sin asylsak tatt opp der. Norge har ikke plikt til å motta disse. Derfor har disse også status at de oppholder seg ulovlig i Norge og skal transporteres ut.

Som ansatt ved asylmottak har du ofte både rollen som informasjonsansvarlig og å gi informasjon om obligatoriske emner, i tillegg til å være den som skal ha retursamtalene. Dette kan være belastende. Dette fordi du er den som gir faktaopplysninger om ulike tema som de skal kjenne til. Denne informasjonen gis samtidig med at de snarest må delta på 250 timer obligatorisk undervisning ved vertskommunens tilbud for innvandrere. De som har barn skal også følge samme opplegg. Barna skal også få liknende informasjon som de voksne mottar, også om retur. Dette får de av barneansvarlig ved mottaket eller ved skole/barnehage.

Det er viktig at ansatte ved skoler og foreldra vet hvorfor foreldra ikke har fått oppholdstillatelse. Det er foreldrenes status som avgjør barnas skjebne.

Det er viktig at befolkninga også forstår myndighetenes mandat. Det er viktig å forstå at det fins foreldre som har gitt feil informasjon om identitet ved ankomst. Dette kan påvirke prosessen ved andregangsavslag. Det er slik at kjentfolk i UNE sjekker om opplysningene som er oppgitt ved ankomst stemmer med informasjon de har. Dette er lokalkunnskap om hvor de tidligere har vært bosatt, nabolag, skole og arbeidserfaring. I tillegg så kan det være land hvor det er vanskelig å få til utlevering, noe som forlenger prosessen.

De fleste som velger å reise frivillig får tett oppfølging av myndighetene og skal være sikret en bolig første tiden. Et annet perspektiv er status til flyktningen på sitt hjemsted, om det viser seg at han ikke har lykkes å få permanent oppholdstillatelse i Norge eller et annet land. Det kan da ofte være bedre å komme et annet sted i sitt hjemland og starte på nytt der.

Gjennom informasjonsprogrammet får de nyttig informasjon om at de mentalt må forberede seg på en plan B, dersom plan A ikke blir oppfylt. Mitt mål var å lære flyktningene å planlegge til tross for at de ikke vet hva deres fremtid i Norge vil bli. Samtidig var det viktig å informere dem som har fått opphold, om konsekvenser av lovbrudd, og faren for å bli påvirka til lovbrudd i den fasen. Første opphold gjelder for to år. Det er ikke sikkert at de får fortsatt opphold om livssituasjonen for dem i hjemlandet blir bedre.

Dette er viktig å informere om, slik at en også får innblikk i myndighetenes og flyktningenes hverdag og status.