Forberedt på det verste

Klokken 08:15, 5. august 2011, ringer telefonen på Longyearbyen sykehus på Svalbard. Nattevakten­ tar den. Sekunder etter ringer det hjemme hos anestesisykepleier Marit Solberg (52):

"Isbjørnulykke. Kom med en gang!"

Skoletur

Marit haster til sykehuset. Legen og anestesisykepleieren som er på vakt har allerede rykket ut til åstedet med helikopter. Teltcampen, som ligger ved Van Post-breen, 40 km utenfor Longyearbyen, ser rasert ut fra luften. De 13 britiske­ ungdommene er på skoletur på Svalbard i regi av British Schools Exploration Society (BSES), en organisasjon som årlig arrangerer ekspedisjoner for skoleungdom.

Hannbjørn på isen

Tidligere samme morgen, mens alle sover i teltene sine, går en 250 kilo tung hannbjørn inn i leiren. De har verken isbjørnvakt eller hunder, og snubleblusset de har satt opp går ikke av.

I det første teltet bjørnen river opp ligger ­Horatio Chapple (17), Patrick Flinders (16) og Scott Bennet-Smith (16).

Bjørnen angriper først Horatio. De andre guttene trenger seg sammen i den andre enden av teltet. Bjørnen trekker seg ut og Horatio, som går på den anerkjente Windsor Eton skolen utenfor London, blir liggende helt stille.

Så kommer bjørnen tilbake inn i teltet og biter til rundt armen til Patrick. Senere sier han til avisen Daily Mail: «Den slapp armen min og tok i stedet tak rundt hodet mitt. Jeg kunne føle at den knuste skallen min. Jeg hørte at den knakk.»

Beredskapssykehus 

Ute har det begynt å mørkne, og det blå magiske skumringslyset treffer korridorene hvor avdelingsleder og oversykepleier John Aksel Bilicz slår av en prat med anestesisykepleier Marit Solberg.

– Før var dette et spesialsykehus, men i dag er vi en avdeling under Universitetssykehuset Nord-Norge, UNN Tromsø, sier Bilicz.

Han mener­ det er en bra ordning fordi man er mer knyttet opp mot et større sykehus. 

– Vi må jo sende ned folk som ellers ikke ville­ blitt lagt inn på et større sykehus. Vi har ikke undersøkelsesutstyr til avanserte ting, så her blir folk flyttet over til UNN Tromsø på et lavere nivå­ enn man er vant med, forklarer Bilicz.

Angrepet i kajak

Biliczhar jobbet på Svalbard siden 2004. Det var han som i 2010 hentet to gutter fra Fredrikstad og Sarpsborg, som padlet og ble angrepet av isbjørn på Nordaustlandet nordøst på Svalbard. Han husker at han tok telefonen, akkurat klokka 12.

– Vi hadde en vikar i resepsjonen, og da jeg så at det var et iridiumnummer (satellittelefon), tenkte jeg at det var fra en båt, så det var like greit at jeg tok den beskjeden. 

Han oppfattet ikke med en gang at det var isbjørn.

Skutt på stranden

– Han som ringte oppga posisjon og jeg fikk høre om kameraten som var skadd, så jeg fikk gitt ham gode råd om det. Da jeg spurte hvordan skaden var skjedd, sa han at det var isbjørnangrep. Han hadde bandasjert kameraten før han ringte. Da dro legen og jeg med Sysselmannen.

Redningsmannen var først borte hos den skadde gutten.

- Bjørnen lå skutt på stranden. Gutten lå inni et telt de hadde satt litt opp igjen etter at bjørnen hadde revet det i stykker. Han som skjøt reddet livet til kompisen. Før denne episoden hadde det ikke vært isbjørnangrep på mange år, men nå har det skjedd to angrep på relativt kort tid, sier Bilicz og legger til:

– Vi er et av få sykehus i verden med ­våpenskap og våpen til utlån til vikarer! 

Forelsket

Mandag morgen fylles venteværelset på Longyearbyen sykehus opp med pasienter. Flere turister kommer med små frostskader, en har mistanke om nyrestein, en mann har hatt en fallulykke i Sveagruven og andre har influensasymptomer. 

– Det meste av det vi gjør er rent allmennmedisinsk arbeid, sier Marit Solberg. 

Hun begynte med en sommerjobb i tre måneder på sykehuset. Etter en tur til Svalbard for å besøke en venninne var hun blitt bitt av «Svalbardbasillen». Hun ville opp igjen og søkte først alle­ mulige jobber. I 2013 fikk hun fast jobb på sykehuset.

– Jeg er helt forelsket i Svalbard, sier hun.

Å være sykepleier på Svalbard er annerledes­ enn på fastlandet. Det er mye vær og det er ­isbjørnfare. Skader er ofte knyttet til skuter­ulykker, skader i gruvene og frostskader.

– Gudskjelov er det ikke like dramatisk hver dag. 90 prosent er ren legevaktjobb. Mesteparten av arbeidet er vanlige plager som vondt i ­magen, press i brystet, blodprøver som skal tas, lysbehandling og influensasymptomer, sier Solberg. 

Krevende forhold

Å jobbe på sykehuset på Svalbard er ikke for hvem som helst. Bilicz mener sykepleier Solberg har egenskapene og den rette bakgrunnen. 

– Det kommer godt med her oppe at du har mye erfaring og er en rolig og stødig­ person. Du skal tåle å jobbe alene i felt under krevende forhold.

Solberg har jobbet mye med ambulanse på Fredrikstad sykehus og ved AMK-sentralen.

Jobber alene 

– Det er ideelt med sykepleiere­ med den bakgrunnen, som på fastlandet lever i hverdager hvor akuttdelen er godt ivaretatt, mener Bilicz.

– De fleste jeg har ansatt har vært ­vikarer her først. Det er greit å kjenne dem fra før.

Solberg deler en 100 prosent stilling med en annen sykepleier.

- Det ser jeg på som veldig attraktivt.

De kjenner Svalbard og miljøet, og de er jevnlig på fastlandet og bygger kompetanse gjennom mengdetrening. På fastlandet jobbes det mer i team.

- Her jobber du mer alene. Marit Solberg er systematisk, tar avgjørelser raskt og tåler å jobbe alene i felt, sier Bilicz.

Kan ikke være redd 

– Det er det som er utfordringen her. I helgene er du på vakt alene. Du tar blodprøver, du tar de til røntgen, du er portøren, du lager mat, du vasker. Når du er alene på dette sykehuset, så er du alene. For å stå i en sånn jobb kan du ikke være redd, sier Bilicz. 

– Et eksempel var i august i fjor. To kvinnelige turister var på et hotell i Longyearbyen da venninnen ringte 113. Vi sendte ut legen og ambulansen. Hun var bevisstløs da hun kom inn, og det viste seg at hun hadde en stor hjerneblødning. Da må du kunne det du driver med, du må gi medisin og intensivbehandling. Da er jeg sjeleglad for at jeg har bena godt jorda i bakken, sier Solberg. 

Det er ikke nødvendigvis spesialkompetanse som kommer godt med her, men breddekompetanse og erfaring, da det er mest legevaktarbeid. 

– Det skal lite til før det blir mye å gjøre.

Pasientene må ut før helgen

- Og så er det lav terskel for å sende av gårde pasienter til Tromsø. Spesielt i helgene, for da er det 12-timers-vakter. I prinsippet skal vi ikke ha noen som ­ligger på sykehuset når vi går inn i helgen. Det hender selvfølgelig, men det kan være en grunn til å bli overflyttet til Tromsø. Vi kan ikke ha tre-fire dagers liggetid her, sier Bilicz.

– I helgen er en sykepleier på huset og en har bakvakt. Vi er tre operasjonssykepleiere og tre anestesisykepleiere. Det er en flott turnus, sier Solberg.

Sykehuset har omtrent det samme utstyret som på fastlandet.

– Vi var tidlig ute med å få digitalisert røntgenutstyr. Bortsett fra det er det ikke mer avansert her enn på et sykehus på fastlandet. Vi har for eksempel ikke CT, forklarer Bilicz.

Tar for lett på det

Det er ikke mange operasjoner på sykehuset i Longyearbyen. Den siste operasjonen de hadde var en ung gutt med steinen i pungen som de trodde hadde vridd seg. 

– Det nyttet ikke å sende han til Tromsø. Det måtte tas med en gang ellers kunne han blitt steril. Da ringte vi inn en anestesi til, for vi skal alltid være to anestesisykepleiere når vi gir narkose. Gutten var heldig fordi kirurgen var her. Nå var det ikke så alvorlig med ham likevel, men det vet man ikke før man åpner opp og ser, sier Solberg. 

Hun mener den største utfordringen her er avstanden til fastlandet når det er akutte ting.

– Det er lett for folk å ta et fly opp hit, men få tenker på at det kanskje ikke er så lett å komme tilbake hvis du skader deg. Vi er styrt av været. Er det for dårlig vær, kan ikke flyene lette.

– Mange turister tar nok litt for lett på det og glemmer at de faktisk er i et isøde, sier Solberg.

Gruveulykke

– Lille julaften for noen år siden fikk vi inn en hardt skadd pasient fra en ulykke i en gruve. Ambulanseflyet kunne ikke lande på grunn av været. Da fikk jeg godkjenning av SAS til at han kunne være med det flyet flere leger og sykepleiere skulle ta hjem på juleferie. Da flyet kom, kunne heller ikke det lande. Pasienten hadde det for så vidt greit her han lå til tross for alvorlig skade, forteller Bilicz.

– Mange turister tar nok litt for lett på det og glemmer at de faktisk er i et isøde

Det er bare i nødstilfeller at akuttoperasjoner utføres på sykehuset. For seks år siden ble det født to tvillinger på sykehuset med keisersnitt. Da var det ingen kirurger på øya, kun to allmennleger. Gynekolog kom opp med ambulansefly. Fødselen gikk bra. 

– Det var en spent situasjon, minnes han.

Alvorlige ulykker

For ti år siden kalvet en isbre i Hornsund. Sykehuset fikk melding om åtte hardt skadde. Sykehuset har syv senger.

 – Helikopteret kunne ikke ta med seg flere enn seks av gangen. Det gav oss tid, og de to første pasientene ble sendt av gårde før de to siste kom inn. Det var et under at ingen døde i den ulykken, sier Bilicz og minner om at det har vært mange alvorlige ulykker her oppe. 

– Et par ble truffet av is fra en isbre som kalvet for noen år siden. Hun døde momentant. Et ­helikopter styrtet i Barentsburg, hvor tre døde. Det har vært gruvebrann i Barentsburg, og nylig døde en ung gutt i et skred i Fardalen.

Redningsøvelse

Redningsmannen tar på seg en signalgul overlevelsesdrakt og gjør seg klar i helikopterhangaren for en redningsøvelse. For å kunne operere i felt som sykepleier på Svalbard og kunne være med ut på redningsoppdrag, må sykepleierne øve på å bli firt ned fra helikopter til båt 16 ganger i året.

Mari Mowe Martinsen jobber som redningsmann på Svalbard. Det er hun som tar med pasienten opp i helikopteret. 

– Redningsmennene er også paramedic og ambulansearbeidere. Her oppe får man litt mindre mengdetrening enn på luftambulansehelikopteret på fastlandet eller ambulansen hvor de kjører hele tiden, forklarer Solberg.

Kompetanse

Mowe Martinsen forklarer at Lufttransport, som er det firma som driver redningshelikopteret på Svalbard, også har tre luftambulansebaser på fastlandet. 
– Der har de også mer å gjøre enn oppe hos oss. Det kan gå uker mellom hvert akuttoppdrag her oppe, sier Solberg.

- Her er det romslig under taket.

Redningsmennene er med på internundervisning sammen med sykepleierne. 

– Kravet til medisinsk kompetanse som redningsmann er i henhold til nasjonal standard for redningsmenn: At du har faglig autorisasjon som ambulansearbeider eller sykepleier med prehospital erfaring og erfaring fra å jobbe utenfor sykehuset. Så er det noen av oss som er ambulansearbeidere og noen som har tilleggsutdanning som paramedic, forklarer Mari Mowe Martinsen.

Tøffe oppdrag

Før hvert oppdrag har piloter, teknikere, redningsmann og lege eller sykepleier en brief hos Lufttransport, så alle vet hva som gjelder og hva de skal ut på. Etter oppdraget eller treningen drar de tilbake og gjør debrif. Så alle er enige om hva de har vært på. 

– Hvis ikke alt har gått etter planen så tas det opp. Det fungerer fint. Her er det romslig under taket. Det kan være tøffe oppdrag vi er ute på. Hvem som er ute, hvilket utgangspunkt man har og hva som oppleves tøft for hver enkelt varierer, sier Mowe Martinsen.

Isbelagt 

Denne gangen er øvelsen ute på en grønlandsk fisketråler i Barentshavet. Anestesisykepleieren har gjort klart utstyret, tar på seg den oransje overlevelsesdrakten og går om bord i helikopteret. De flyr sørøstover, over snødekte fjelltopper og isblå breer, forlater øya og setter kurs mot skipet som går i trålefart i 2,6 knop.

Super Puma-helikopteret legger seg i posisjon over båten, redningsmannen firer seg ned på dekk først og klargjør linen. Så fires Solberg sakte ned over det isbelagte havet. Det er kaldt og dekket på tråleren er dekket av is.

Nede på båten stabiliserer hun «pasienten», legger ham på båren sammen med redningsmannen, som firer båren opp i helikopteret. Alt er samkjørt og effektivt. Så heises Solberg etter. Det er rolige forhold og lite vind. Øvelsen er vellykket.

Mye vær

Sykepleieren blir sittende i helikopterkabinen hvis pasienten er stabil. 

– Hvis pasienten puster, er det best å få ham raskt opp i helikopteret, så jeg kan jobbe med ham der. Hvis han ikke må stabiliseres før han blir heist om bord. Da går jeg ned, sier hun, og forteller at hun har vært med på en redning da det var mørkt, mye vind og høy sjø.

– Båten gikk opp og ned i høye bølger, og vinden og sjøen pisket oss i ansiktet. Pasienten hadde falt over bord og hadde indre blødninger. Det er en spennende del av jobben. Vi må ha helikopter-evakueringskurs i Bergen en gang i året. Jeg tror ikke jeg har genet for å bli redd, ler hun. 

Ulykken 

Fra sykehuset kan Kristin Fossum se over på Operafjellet som ruver majestetisk på den andre siden av Adventdalen. Det var hennes første sommer som anestesisykepleiervikar på Svalbard, da det russiske Tupolev-flyet styrtet, 29. August 1996, på østsiden av Operafjellet, noen få kilometer fra Longyearbyen.

I dag er Fossum garvet i jobben som anestesisykepleier etter å ha jobbet fast på Svalbard siden 2003. Før det jobbet hun på St. Olavs Hospital i Trondheim. Fremdeles fremstår Operafjellulykken som uvirkelig. 

– Vi landet på Operafjellet rundt to timer etter at flyet hadde styrtet. Det går ikke an å forberede seg på synet som møtte oss. Det lå en blanding av menneskedeler, bagasje og flydeler. Det luktet fuel og var helt stille, ikke en lyd å høre. Det blir en kino­følelse man bare må leve med, forteller Fossum.

Hun måtte gå over og se om det var liv i noen, men alle var døde. 

– Vi landet på Operafjellet rundt to timer etter at flyet hadde styrtet.

Tett tåke

– Vi rykket ut med to team med en gang. Vanligvis rykker en lege og en sykepleier ut fra sykehuset sammen med redningsmann. Vi visste jo ikke hva vi fant. Da halen til flyet brakk av og falt ned, gikk det et ras nedover den stupbratte fjellsiden. Menneskene som havnet ned der var vanskelig å finne.

Fossum husker at det kom tett tåke, så pilotene­ var redde for at ikke helikopteret skulle få hjelpemannskapet ned fra fjellet. 

– Det kom et mindre helikopter og hentet oss. For å komme unna tåka, gikk det rett utfor kanten og bratt ned langs fjellsiden. Der stakk det ut deler av mennesker hele veien nedover, armer, bein, hoder og ryggrader. Det var et grusomt syn. Det var eneste gangen jeg var redd. Jeg ville ikke havne i den fjellsiden. De holdt på i minst en uke for å finne alle kroppsdeler, søking etter eiendeler og graving etter folk. Helikopteret fløy døgnet rundt. Jeg så det fløy med en sekk under seg fra stuevinduet mitt. Og jeg visste hva som var i den sekken. 

Krise

Etter ulykken kom kriseteam fra Åsgård raskt opp, og de var i et debrifingssystem på sykehuset. De hadde en samling to år etter med krisepsykolog fra Forsvaret. 

– Jeg har jobbet i helsevesenet i så mange år og jobbet på intensivavdeling, anestesiavdeling og på akuttmottak. Hvis jeg skal samle alle opplevelsene mine, så er alle de små til sammen mye verre enn den ulykken, syns jeg.

- Det var en psykolog fra Forsvaret som lærte meg noe nyttig: Alle opplevelsene har du i arkivet ditt, i ulike skuffer, og det er du som bestemmer når du skal åpne dem. De skal ikke åpnes av seg selv. De skal ikke gå opp for eksempel når du står i køen på butikken eller andre steder. Det kan være et problem for mange at opplevelsene plutselig dukker opp. Men opplever du en ting som likner, da har du dårligere kontroll. Er man bevisst på det, så går det mye bedre, sier Fossum, som har vært med på litt av hvert i jobben som sykepleier på Svalbard.

Potetjobb

– Dette er en skikkelig potetjobb. Vi gjør alt mulig på sykehuset. Det er det som er utfordringen. Jeg har hatt æren av å hjelpe redningsmenn med å vaske skitten på stroppene i helikopteret etter en isbjørn som måtte legges i narkose og fjernes fra Longyearbyen. Og jeg har vært med å jage bort en bjørn i Hornsund da vi skulle gi vaksine mot rabies til de polske forskerne der. Vi får mye med på kjøpet her oppe, sier  Fossum. 

Kostbar hjelp

Nylig kom en hardt skadet ukrainer fra Barentsburg til sykehuset i Longyearbyen etter en gruveulykke.

– Vi har ikke noe særlig samarbeid med ­Barentsburg. De har på en måte sitt helsevesen etter Bergverksloven, hvor gruveselskapet har den delen. Men hvis det er alvorlig, så har de ikke kapasitet til det. Da melder de pasienten hit, og vi overtar. Det var ingen tvil om at ukraineren måtte sendes til Tromsø. Han kom inn her kl. 7 på ­morgenen. Universitetssykehuset i Tromsø sendte ambulanseflyet opp, med lege og ­sykepleier. Regning for behandling vil bli sendt til ­Barentsburg. Men ikke regning for ambulanse­flyet, forteller John Aksel Bilicz.

Nordmenn, svensker og dansker må ikke betale for tjenestene her. De dekkes. Før ble det sendt regninger til de ulike helseforetakene der pasientene hørte hjemme, for eksempel til Helse Sør-Øst på en østfoldpasient. Det gjøres ikke lenger. 

- Mange amerikanere kommer også hit uten forsikringer. 

 

Uten reiseforsikring

– Etter en del uvitenhet om hvem som skulle betale og ikke betale ble det slik at vi får et fast beløp fra Helse Nord til inneliggende pasienter fra Norge, sier Bilicz.

Et problem, ifølge han, er at det stadig kommer flere europeere til Svalbard uten reisesykeforsikring. 

– I Europa kan de legges inn hvor som helst. Her gjelder ikke det europeiske helsetrygdkortet. Mange amerikanere kommer også hit uten forsikringer. De er så dyre at det har de ikke. Det ser ut som det er et økende problem. Vi er vant med at ting ordner seg, at myndighetene tar seg av oss, og vi tenker ofte ikke over at det er ting vi ikke kan gjøre noe med. Ting som kanskje er banalt på fastlandet, sier Bilicz.

Nylig gikk en turist og la seg i et telt i over 20 minus. Han hadde aldri vært her før. Han visste ikke hvor han hadde gått eller at det var isbjørn på øya. Han hadde ikke våpen eller nødutstyr. Kun sovepose og telt. Han forfrosset hånden og fikk en alvorlig skade som ble behandlet i hjemlandet sitt.

Vær beredt

– For å legge ut på skitur her, ville jeg sørget for å være veldig godt forberedt. Det er mange som ikke er i form, og da er det ikke mye motbør de skal møte før de skader seg eller må gi opp underveis. Men det går stort sett bra med de fleste, sier Bilicz.

Sykehuset har ikke traumemottak eller fødeavdeling. Gravide følges opp med lege og jordmor, men må reise til fastlandet to uker før termin hvis svangerskapet har forløpt normalt. Longyearbyen er heller ikke et livsløpssamfunn. Sykehuset har ikke pleie- og omsorgsfunksjoner. Har man behov for slike tjenester, må man reise til kommunen sin på fastlandet. Sykehuset kan sammenliknes med et større helsesenter som yter helsetjenester til befolkningen på Svalbard og alle som ferdes på og rundt øygruppen og de tilstøtende havområdene i Barentshavet. 24 timer i døgnet er det akuttberedskap for skader og akutte sykdommer som krever observasjon, diagnostikk og behandling.

Isbjørnangrepet 2011

På sykehuset får de fort tilbakemelding om at en er omkommet og fire alvorlig skadet. Isbjørnen ligger skutt og drept midt i leiren.

– Det var ferietid og få på jobb, men alle ble ringt inn og vi fikk og hjelp av helsesøster og ­bedriftssykepleier, forteller anestesisykepleier Marit Solberg. 

– Vi var to anestesisykepleiere, tre operasjonssykepleiere og tre leger. Vi delte oss opp og jobbet to og to sammen. Det var store hodeskader det var snakk om, så vi gjorde klart med medikamenter og intuberings-utstyr hvis det trengtes. 

Helikopteret lander rett på nedsiden av sykehuset, noe de kun gjør i helt spesielle nødstilfeller. To av de skadde kommer inn med første helikopter og de to andre med neste. Pasientene er inne før ni. Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN Tromsø) gjør seg klare til å sende opp to ambulansefly fra Tromsø. På sykehuset i Longyearbyen kopler de opp VAKE (videoassistert konferanse), så sykepleierne og legene i Tromsø kan se skadeomfanget. 

Bjørneangrep er brutalt.

Mye blod

– Det var voldsomt systematisk. Da den første pasienten kom, organiserte vi oss slik at det var orden og system og at alle visste hvor pasientene skulle. Det var mye blod. Du hadde ikke oversikten. Pasientene som var ved bevissthet var oppkavet og hadde mye vondt. Vi jobbet med å få oversikt over skadene. Hvor mye hadde de blødd? Hva var skadet? Men det fungerte bra og alle gjorde en kjempejobb, sier Solberg. 

Bjørneangrep er brutalt. Bjørnen går mot hodet og rister. Ungdommene var skadet i ansiktet og hodet.

– Du så skallen på tre av dem. De hadde kjevebrudd og store skader i munn og øyne. Det er anestesiens verste kasus hvis du må hjelpe de med pusting og få de intubert med slike skader. Men vi trengte det heldigvis ikke. Det var store blodtap, så vi ga blod. De verste skadene her ble suturerte, forklarer Solberg.

Blod fra Tromsø

Hver tredje uke skiftes blod på sykehuset. Da kommer det blod med fly fra Tromsø, og de kan og bruke blodet som sendes ned. Sykehuset har ti enheter med kriseblod og plasma. 

John Aksel Bilicz går inn i rommet hvor VAKEN står. 

– Det har tidligere feilaktig blitt skrevet i media at det ble operert her ved hjelp av videoovervåkning og veiledning fra legene i Tromsø. Det er riktig at det var en videooverføring til Tromsø, men det var ikke sånn at noen ble veiledet til å gjøre noe fra Tromsø. Det var rett og slett en beskrivelse av situasjonen. De får et helt annet inntrykk når de står der og kan se skadene, enn når de hører om det på telefonen. Med VAKE kan de spørre om det de ser, sier han og forteller videre at de og kan kople VAKE opp mot en sykestue i Sveagruven, så de kan vurdere skader og eventuelt veilede eller sende lege med helikopter, avhengig av alvorlighetsgraden av skadeomfanget.

Store skader

– De tre med størst skader ble tatt inn hit hvor videoutstyret står. Vi stabiliserte pasientene, sørget for at ABC var i orden, at de pustet, at luftveiene var intakte og at sirkulasjonen i lungene fungerte, og vi stoppet store blødninger. De hadde også andre store skader. Han ene mistet øyet og to av dem hadde knuste kjever.

De andre traumatiserte ungdommene ble kjørt rett opp i kirken, og kateket og prest skjermet dem både for presse og andre. 

– Det var jo 13 ungdommer ute i den campen som hadde opplevd noe forferdelig med bjørnen som fløy rundt. De hadde kastet stein på den, de hadde prøvd å gjemme seg, du kan bare tenke deg det scenarioet. Og så var det jo en kamerat som var død. Han kom inn her og måtte identifiseres. Bjørneangrep er helt barbarisk. Det var en tung helg. Det var blodige greier og mye vasking etterpå. Det er da du ser det lille huset her hvor du må gjøre alt fra A til Å, sier Solberg.

Ender i katastrofer

Det som skulle være en spektakulær ekskursjon i en av verdens farligste villmarker, ender i katastrofe. 
Solberg så igjen de skadde ungdommene i mai i fjor, da de var ved Van Post breen og hadde en minnestund for kameraten, Horatio Chapple (17), som døde.

– Da var vi i kirken, den ene operasjonssykepleieren, legen og jeg. De var blitt veldig fine i ansiktet, så det var godt å se. Det hadde jeg aldri trodd ut fra skadene de hadde, sier hun.