Dette er grunnen til at jeg har valgt å slutte i yrket, i tillegg til en skranten skulder og sliten nakke. Jeg har lenge tenkt på å si eller gjøre noe og har konkludert med at ingenting vil endres – fordi det er dyrt og for omfattende. Men krisen er reell, og hjertet mitt som helsearbeider gjør vondt.

Men omsorgen i meg forsvinner ikke. Trangen til å hjelpe andre mennesker er der fremdeles, og respekten for dem som bygde trygge rammer før oss og stoltheten over faget, står fast. Likevel har jeg lagt yrket på hylla til fordel for min fysiske og psykiske helse. Jeg tok grep før jeg ble syk, men det var nære på.

Eldrebølgen har vært varslet i årevis, men er den blitt tatt på alvor? 

Nei.

Bokollektivet endrer seg, og bemanningen henger ikke med

Jeg har jobbet 14 år i et bokollektiv for demente – dag, kveld og natt. Da jeg begynte, var jobben slik den skulle være: tilrettelegging, aktiviteter, samvær, mestring og mening. Etter hvert ble virkeligheten en annen: låste dører, langtkomne demente som trengte skjerming, psykiatri, flere pleiepasienter og mange som krevde to ansatte. «Tilrettelegging» ble et fremmedord, og bemanningen hang ikke med.

Hva er et bokollektiv for demente? Det er en hjemlig fellesskapsbolig med egne rom og bad, fellesarealer og trygge omgivelser. Helsepersonell skal støtte beboerne i daglige aktiviteter og med medisiner. Et godt bokollektiv gir tilpassede aktiviteter og tett samarbeid med pårørende og har som mål selvstendighet, livskvalitet, sosialt fellesskap og kognitiv stimulering. For å få dette til, trengs tilstrekkelig kompetent bemanning, tilrettelagte lokaler og et variert aktivitetstilbud.

Slik er det ikke lenger. Personalet har bedt om å omdefinere avdelingen til skjermet enhet – det alle i praksis kaller den, også ledelsen. Da måtte bemanningen økes betydelig. På papiret ville det vært forsvarlig. I praksis blir det avvist: det er for dyrt. Å få realiteten ned på et ark, skjer ikke.

Ansatte mangler, og pasientene blir overlatt til seg selv

I min etasje var det to avdelinger med åtte pasienter hver. På kvelden var vi to ansatte per avdeling. Når én pasient krevde to ansatte til stell, sto sju andre pasienter uten tilsyn. Det var en blanding av langtkomne demente, pleiepasienter med stor falltendens og pasienter med psykiatriske utfordringer. 

Var det en god følelse? Nei! Var det stressende? Ja! Var det kvalitet på pleien? Nei!

På natt var vi tre ansatte på hele huset. Ofte var to opptatt på pleieavdelingen med 26 pasienter. Da sto én alene på demensavdelingen med 16 beboere fordelt på to enheter – mange av dem pleiepasienter som egentlig krevde to. Alternativet var at to jobbet på demensavdelingen og én sto igjen for 26 pleiepasienter. Uoversiktlig, uforsvarlig og gjennomsyret av dårlig samvittighet. Det var ikke verdig for noen – verken beboere, pårørende eller ansatte.

Dette er ikke bare kommunens ansvar. Rammene fra staten er for trange. Kommuner kan sikkert prioritere bedre; hos oss ville det betydd å stenge skoler, svømmehaller og andre viktige tilbud. Selv slike grep monner knapt når eldrebølgen møter økt psykiatriansvar etter statlige nedleggelser. I tillegg forplanter administrasjonens valg seg rett ned på gulvet. Inntrykket mitt er ikke imponerende.

En av de siste arbeidsdagene mine på bokollektivet fikk en pasient en håndlaget minnebok av barna med bilder, navn, turer og mange minner. Boken sto på bordet, og det knytte seg i brystet: «Tror pårørende at vi har tid til å gi denne gleden?» Noe så enkelt og verdifullt hadde vi ikke tid til.

Jeg har byttet jobb, og jeg finner tilbake gleden

12. mai begynte jeg i ny jobb på Europris på Otta som butikkselger. Nå starter skolering og utdanning. Min samboer sier det enkelt: «Du er til og med blid når du kommer hjem fra jobb nå.» Jeg trives. Arbeidstidene er bedre enn i helsesektoren, og lønnsnedgangen var mindre enn man skulle tro etter fire års utdanning og ti års ansiennitet. Jeg møter fortsatt mennesker – og endelig har jeg tid til å se hvert enkelt individ og yte det lille ekstra for eldre og syke som trenger det. Hjertet mitt får endelig bruke tiden på mennesker igjen.

Jeg er takknemlig for nye kolleger og en sjef som går foran som et godt eksempel. Samtidig har flere på min gamle avdeling sagt opp. Det hadde vært nyttig om lokalpressen – GD eller Norddalen – undersøkte sykefravær, oppsigelser, jobbsøknader ut av sektoren og hva helsepersonell faktisk mener. Bildet er mørkere og vondere enn det jeg klarer å skrive.

Kolleger møtes, og fellesskapet lever videre

Likevel har jeg beholdt det beste: menneskene. Vi fra Sel sjukeheim møtes nå på kafé én gang i måneden – gamle, nye, pensjonerte og sykmeldte. Dette fellesskapet betyr alt, og arbeidsmiljøet der var i mange år det beste jeg har opplevd.

Til helsepersonell i Sel – og alle steder der helsesektoren knaker: Dere er fantastiske. Jeg heier på dere, og jeg forstår hva som brygger på innsiden. Til pårørende: Unnskyld at vi ikke strekker til og ikke alltid kan være helt åpne. Vi gjør så godt vi kan, og vi er glade i menneskene dere har betrodd oss. Til pasientene: Unnskyld for dårlig tid, stress og noen ganger dårlig oppførsel. Dere er viktige, og dere skulle vært bedre ivaretatt.

Del gjerne. Dette er mine ord. Hvis noen stiller deg til ansvar for å dele dem, si at jeg ba deg om det. Jeg tar den.

En versjon av dette innlegget ble først delt på innleggsforfatterens egen FB-side.