fbpx Det farligste er om ingen sier noe Hopp til hovedinnhold

Det farligste er om ingen sier noe

Illustrasjonen viser en sykepleier som er omringet av store ansikter
Illustrasjon: Øivind Hovland

Norske kommuner og sykehus er blitt mer og mer opptatt av eget omdømme, men det som virkelig er farlig for pasientene, er tause helsearbeidere, skriver Kjersti Toppe (Sp).

Retten til å ytre seg uten frykt for represalier er en grunnleggende menneskerettighet og en forutsetning for et velfungerende demokrati. I norsk helsevesen har det utviklet seg en kultur der det ikke trengs tungtveiende grunner for å avgrense helsepersonells ytringsfrihet. Målfrid J. F. sin bok Varsling – med utgangspunkt i helsetjenesten setter fingeren på problemet. Hun varslet om uverdig behandling av to pasienter, og det fikk store konsekvenser – for henne selv. Hun møtte gjengjeldelse fra kolleger og ledelse. Jensen sitt tilfelle er ikke unikt. Jeg har møtt mange som har opplevd det samme som henne – at kritikk og varsling blir møtt med gjengjeldelse og personalsak.

Omdømme er blitt svært viktig for styrer og ledere i de ulike helseforetakene og kommuner. Så viktig at det kan gå på helsen løs for både ansatte og pasienter. Jensen konkluderer med at i dag trumfer omdømmet både ytringsfrihet og pasientsikkerhet. En slik kultur må vi ikke akseptere. Helsepersonell må stå opp for en åpenhetskultur i helsevesenet og retten til å ytre seg. En åpenhetskultur i helsevesenet må sikres, først og fremst av hensyn til norske pasienter.

Taushet er gull?

Grunnlovens § 100 slår fast at «Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver», og videre: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Ytringsfrihet og en åpen og opplyst offentlig debatt synes så viktig at det har fått sitt eget grunnlovsvern. Tenk det! Men helsepersonells erfaring er at grunnlovens bestemmelser ikke gjelder dem.

Men helsepersonells erfaring er at grunnlovens bestemmelser ikke gjelder dem.

Kjersti Toppe

Men det kan ikke sies for ofte: Helsepersonell har ytringsfrihet. Helsepersonell har dessuten en særskilt plikt i helsepersonelloven til å si ifra om ting som kan være til skade for pasienten. Men arbeidsgiver viser ofte til den såkalte lojalitetsplikten.

Ytringsfrihetskommisjonen problematiserte denne tendensen allerede i 2003; at offentlige etater og kommuner utarbeider mediestrategier, etiske retningslinjer og kommunikasjonsreglement som legger lite vekt på ytringsfriheten og mye vekt på lojalitetsbegrepet. De prioriterer taushet som det fremste uttrykk for lojalitet. Hvilke lojalitetskrav som kan stilles uten å krenke grunnlovsvernet, defineres helst av arbeidsgiver alene. Denne utviklingen må snus.

Omdømme viktigst

Norske kommuner og sykehus er blitt ekstremt opptatt av sitt omdømme og å drive omdømmeoppbygging. Nesten alle kommunikasjonsarbeidere i norske sykehus sitter i sykehusledelsen. Kommunikasjon er gjerne blitt til egne avdelinger med godt betalte direktører. Eksterne PR-byråer brukes gjerne i tillegg.

Men også i kommunene står omdømmebyggingen sterkt. Både kommuner og sykehus er tilsynelatende smittet av den merkevarebyggingen som er i privat sektor. Det gjør at fagfolk i både sykehus og i kommuner får mindre og mindre rom til å ytre seg som fagpersoner. Kritiske røster blir oppfattet som et problem. Som kreftsykepleier Gudrun Therese Eiane. Hun opplevde et usunt ytringsmiljø ved Stavanger universitetssjukehus (SUS). Eiane uttalte til Stavanger Aftenblad 10. juli i år at hun mener at SUS-ansatte har munnkurv: «Man skal ikke støye for mye. Mange er redde for å si ifra.»

Kritiske røster blir oppfattet som et problem.

Kjersti Toppe

At vi aksepterer en kultur der omdømme er viktigst, og at dette får konsekvenser for helsearbeidere som ytrer seg om kritikkverdige forhold, er en kultur vi ikke er tjent med, og som helse- Norge ikke kan tåle.

Frykter represalier

En undersøkelse fra Fafo – Varsling i norsk arbeidsliv 2018 – viser at 16 prosent har vært vitne til, avdekket eller opplevd kritikkverdige forhold på arbeidsplassen som burde ha vært stoppet. Og drøyt fem av ti varsler om dette. Den viktigste grunnen til å la være å varsle er frykt for konsekvensene. «Destruktiv ledelse som er ødeleggende for arbeidsmiljøet» er det forholdet som flest har varslet om. Problemet gjelder ikke bare helse.

54 prosent svarte at de ikke visste om det var akseptabelt å delta i den offentlige debatten med fagkunnskap de har skaffet seg fra jobben.

Kjersti Toppe

 I 2018 kartla Fagbladet hvordan offentlige ansatte i Norge opplever sin ytringsfrihet. 54 prosent svarte at de ikke visste om det var akseptabelt å delta i den offentlige debatten med fagkunnskap de har skaffet seg fra jobben. Rundt hver fjerde spurte har opplevd begrensning av ytringsfrihet.

I 2014 kom en undersøkelse av pasientsikkerhetskultur i norske helseforetak. Den viste at 44 prosent av behandlingsenhetene på landsbasis hadde forhøyet risiko for uønskede hendelser grunnet umodent sikkerhetsklima. Dette viser at dersom helsepersonell slutter å ytre seg og melde fra, vil kvaliteten og pasientsikkerheten svekkes. Dersom de som vet best, som har skoene på, blir fraværende i den offentlige debatten og ikke tør å melde ifra, kan konsekvensene for helsetjenesten bli alvorlige.

Et ledelsesansvar

Å sikre ytringsfrihet for ansatte er et ledelsesansvar. Det er arbeidsgivers ansvar å legge til rette for et godt ytringsklima i en virksomhet. Det er også presisert i arbeidsmiljøloven etter endringene som kom 1. januar 2020. Likevel går kommune- og sykehusledere gang på gang over streken og fremmer i praksis en kultur som knebler kritikk og gjør medarbeidere utrygge. Det er viktig å huske på at lojalitetsplikten ikke kan hindre arbeidstakers rett til å ytre seg eller varsle om risikoforhold i virksomheten.

Likevel går kommune- og sykehusledere gang på gang over streken, og fremmer i praksis en kultur som knebler kritikk og gjør medarbeidere utrygge.

Kjersti Toppe

I debatten kommer gjerne argumentet med at helsepersonell må tenke seg om, og at de har et ansvar for å ikke «skremme» befolkningen med sine bekymringsmeldinger. Jeg tenker at det som virkelig er farlig for pasientene, for kvaliteten og for pasientsikkerheten, er tause helsearbeidere. Ansatte må vite at det er trygt å ytre seg.

Og ledere må oppfordre ansatte til å melde ifra. Norske helseledere må fremme en åpenhetskultur som legger til rette for et offentlig ordskifte, istedenfor å kneble det, og som ser på kritikk som et grunnlag for forbedring. Da kan vi få et helsevesen som lærer av egne og andres feil. En åpenhetskultur vil styrke tilliten til helsevesenet, og det er bare på slike premisser et godt omdømme kan bygges.

Ble innkalt etter Facebook–kommentar: – Jeg er blitt mye mer på vakt Forrige artikkel – Åpenhet om smittevern=utstyret ville ført til mer ro Neste artikkel