– Åpenhet om smittevern­utstyret ville ført til mer ro

Koronapandemien var en kjensgjerning. Mens sykepleierne og andre forberedte seg på å ta imot syke, smittsomme pasienter, var det manko på smittevernutstyr,

Men de ansatte fikk ikke vite hvor mye verneutstyr sykehuset hadde tilgjengelig.

– Jeg fikk et dilemma. For hvordan skulle jeg trygge medarbeiderne når lagerbeholdningen ble holdt hemmelig? spør sykepleier Ingvar Johannessen.

Han er hovedverneombud på medisinsk klinikk på Haukeland universitetssykehus.

– Usikkerheten var stor, folk var engstelige. Spesielt de som ikke hadde jobbet med smittsomme sykdommer og smittevern til vanlig, sier Johannessen.

Han uttaler seg til Sykepleien ut fra sine erfaringer som sykepleier og verneombud.

– Åpenhet ville ført til mer ro

– Fra mars til juni var det hemmelighold om smittevernutstyret, både nasjonalt og i Helse Bergen. Hvorfor ville ikke ledelsen dele oversikten med oss? Åpenhet ville ført til mer ro og mindre panikk, mener Johannessen.

– Ansatte kunne lett oppleve hemmeligholdet som mistillit og mistanke om at de skulle misbruke opplysningene.

– At de skulle sikre seg utstyr til seg selv?

– Ja, kan hende. Eller ledelsen fryktet at tallene skulle lekkes til pressen og skape panikk. Men det vet jeg ikke.

– Trygge medarbeidere gjør en sikker jobb

Johannessen tok problemet opp internt. Blant annet ble det tema på en samling hovedverneombudene hadde på Skype.

– Flere stilte da spørsmål ved at vi ikke fikk vite tallene for lagerbeholdningen. Det var ikke holdbart, syntes vernetjenesten. Dersom ledelsen viser tillit, gir det trygge medarbeidere. Og trygge medarbeidere gjør en sikker jobb.

Et utvalg ble nedsatt, der vernetjenesten var representert. Det skulle kvalitetssikre utstyret og sørge for felles innkjøp og logistikk i hele foretaket.

– Til slutt besluttet Helse Bergen å være åpen om disse tallene. Det var i juni, altså tre måneder etter nedlukkingen av landet. Nå kan jeg sjekke lagrene hjemmefra. Alle ansatte kan følge med på utstyrssituasjonen i en database, sier han.

Se hva ledelsen svarer:– Vi var så åpne som vi kunne være

Måtte bruke engangsutstyr flere ganger

Ingvar Johannessen jobber selv på overvåkningsenheten på infeksjonsseksjonen. Enheten har hatt koronapasienter mer og mindre kontinuerlig siden mars.

– Vi som er vant til å jobbe med smittsomme sykdommer, var ikke så bekymret som andre.

De bruker visir og vernebriller i koronapåkledningen.

– Men i vår fikk vi beskjed om å bruke engangsutstyr flere ganger. I ettertid har vi lurt på om vi trengte å bruke utstyret om igjen. Og det er høyst diskutabelt om det er nødvendig å bruke dette som standard verneutstyr.

– Holdt for lite øye med informasjonsplikten

I den første koronaperioden ble det holdt for lite øye med informasjonsplikten, mener han:

– Den kom i konflikt med lojaliteten mot sykehusets kommunikasjonsstrategi. Det sentrale registeret for verneutstyr er et resultat av innspill fra tillitsvalgte og vernetjenesten om at hemmeligholdet skapte unødvendig uro, mener Johannessen.

– Vi har alt å tjene på åpenhet. Både for å skape tillit internt i foretaket, og utad til befolkningen. Mitt inntrykk er at Helse Bergen etter hvert har blitt mer åpen enn andre helseforetak.

– Ble dette en solskinnshistorie til slutt, da?

– Utviklingen har vært positiv, men jeg ser også en tendens til at ledelsen holder kortene tett til brystet. Det er et tegn i tiden. Sykehuset liker å dysse ned ting.

Det kan føre til et skeivt maktforhold, mener han:

– For å debattere på like vilkår, må faktagrunnlaget vært kjent for alle parter. Ellers blir det vanskelig å tørre å mene noe, om alt fra medisiner og verneutstyr til informasjon om ulykker i regionen.

«Han ville ikke engang si om pasienten hadde vært i utlandet»

Sommeren 2020 fikk Haukeland sykehus den første koronainnleggelsen på lang tid. Da ble det debatt.

Sykehuset ble beskyldt for å legge lokk på nødvendig informasjon. Sturla Dyregrov fra TV 2 skrev i Bergens Tidende:

«Han (kommunikasjonsdirektøren red.anm.) ville ikke si om pasienten var hjemmehørende i Vestland fylke, og selvsagt ikke alder, kjønn eller pasientens tilstand. Han ville ikke engang si om pasienten hadde vært i utlandet. Alt på grunn av taushetsplikten.»

Han skrev videre:

«Du bryter ikke personvernet hvis du opplyser at en koronasmittet person er hjemmehørende i Førde. Da kan folk i Førde være på vakt. (…) Hvis du sier at en koronasyk kom med fly fra Spania dagen før – da kan andre som var på nettopp det flyet, ta sine forholdsregler.»

Høyrepolitiker Sveinung Stensland fulgte opp:

– Ledelsen i Helse Vest bør ta en runde på om de har gått for langt i sine innstramminger. Det gjelder spesielt pandemien. Der er informasjonsbehovet stort og usikkerheten høy, sa Stensland til Bergens Tidende.

Helse Vest avviklet i 2019 praksisen med å opplyse mediene om helsetilstanden til pasienter utsatt for ulykker eller vold.

Er taushetsplikten ufravikelig?

Ingvar Johannessen forstår kritikken.

– Sykehuset viser til at taushetsplikten er ufravikelig?

– De bruker det som et argument, men det er ikke så enkelt. To interesser støter sammen: Personvernet og informasjonsplikten, påpeker han.

– Innbyggerne trenger informasjon, så de kan ta steg for å beskytte seg selv eller samfunnet. I en pandemisituasjon handler det om flere enn de gjeldende pasienter. Det er noe helt annet når det gjelder en ulykke som ikke påvirker folk flest.

Pandemien har vist at smitteberedskapen har havnet i skyggen av ønsket om effektiv drift, mener han:

– Det fins beredskapsplaner for pandemi. Men utenom krisetider er det ikke blitt øvd, og lagrene for verneutstyr er ikke oppdatert, fordi det er sett som lite sannsynlig at krisen kommer.

Johannessen er fornøyd med at beredskap er satt på dagsordenen igjen.

– I Forsvaret trener man på krig i fredstid, for nettopp å unngå krig. Den leksen har ikke helsevesenet levd etter de siste årene.

– Bestemor måtte koke egne munnbind

Det var verre før. Det vet Johannessen, fordi hans bestemor var barnepleier på Kysthospitalet i Hagevik.

– Bestemor måtte koke og stryke egne munnbind, som var det verneutstyret hun hadde. De behandlet tuberkulosebarn, og måtte sitte i karantene uten å få betalt for det. Hun brukte egne penger til uniform, og brukte fridagen til å vaske klær, forteller han.

Så ting går fremover, konkluderer hovedverneombudet:

– Hvis de greide å slå ned smitte med den kunnskapen og de ressursene de hadde da, bør vi klare det nå.

I smitterunde nummer to har det gått bedre.

– Smittevernutstyret er bedre, og backup-løsninger er på plass. Vi slipper å bruke engangsutstyr flere ganger. Det har vi ikke gjort siden juni.

– Sykepleierne er redde for å bli oppfattet som illojale

– Har du et råd til sykepleiere?

– Jeg syns de skal bli dristigere og delta mer i samfunnsdebatten om helsevesenet. Der er de nok underrepresentert. Mesteparten av arbeiderne er jo sykepleierne.

Johannessen opplever at sykepleierne vil være lojale og pliktoppfyllende.

– Jeg treffer mange engasjerte sykepleiere, som ikke tør å kritisere offentlig, fordi de er redde for å bli oppfattet som illojale. Det gjelder både håndteringen av smittevernet og ellers.

Han ser det samme når det gjelder å melde avvik.

– Hvis vi får en bedre kultur for å diskutere internt, vil det sannsynligvis bli mer attraktivt å delta i samfunnsdebatten.

– Mye å lære av andre bransjer

Da oljefondssjef Nicolai Tangen var på plass i jobben, ville han finne feil på arbeidsplassen. «Feil er et viktig produkt, for det kan du lære av», sa han til NRK.

– Det er en formulering etter min smak. Det er mye å lære av andre bransjer, sier Johannessen.

– Vi er selvfølgelig redde for å feile i helsevesenet. Men frykten kan gå på bekostning av å si fra om det kritikkverdige.

Avvik underrapporteres, også på hans egen klinikk. Særlig gjelder det «uønsket hendelse uten konsekvens».

– Vi har ikke lyst til å fortelle om det som nesten gikk gale. Men det er nettopp det man kan lære mest av, mener han.

– I helsevesenet slår man seg på brystet hvis det er få avvik. Jeg ser avvik som uønskede hendelser som kan forebygges.

Han hører ofte kolleger si «dette er for gale, det har pågått i flere år, jeg skal skrive en kronikk».

– Men den kommer aldri. «Sjefen skjønner det er meg», sier de. Eller: «Jeg har ikke tallene, jeg er redd for å dumme meg ut».

– Sykepleiere kalles ofte engler i hvitt, noe jeg ikke kan fordra. Men jeg tror en del føler de må fremstå sånn for lederne og for bedriften.

– Sykepleiere biter i seg mye

– Men det er ikke lett å melde om kolleger som gjør feil?

– Det sitter nok langt inne. Sykepleiere biter i seg mye, både fra arbeidsgiver og kolleger. De er flinkere til å rapportere på seg selv enn andre.

– Du syns selv det er vanskelig å melde om andres feil?

– Jeg er kanskje en litt uredd type. Jeg skriver avvik på meg selv, andre og på foretaket. Men hadde jeg ikke hatt arbeidserfaring fra andre bransjer, så hadde sikkert jeg også gått mer i takt, sier han.

Før han ble sykepleier, jobbet han i flere år i hotell- og restaurantbransjen.

– De fleste av mine kolleger har kommet rett fra sykepleierskolen med lite arbeidserfaring. Deres forventninger til arbeidslivet formes av deres første arbeidsgiver, som ofte er helseforetaket.

– Folk snakker fritt på vaktrommet

– En klassiker er jo at folk snakker fritt på vaktrommet – helt til lederen kommer inn, sier Johannessen.

Det syns han er påfallende, for det er jo lederen som kan gjøre noe med problemene.

– Når ledelsen kommer på hilserunder, smiler de ansatte og sier «det går bra», uansett hvordan de føler at det går. I andre bransjer går man rett til sjefen: «Hør her, dette er for dårlig, det var ikke dette vi ble enige om.»

– Tenker du det har med kjønn å gjøre?

– Kjønn kan spille en rolle. Men det handler også om størrelsen på organisasjonen og hvor mange ledd det er mellom arbeidstaker og de som beslutter. Avstanden er jo større i Helse Bergen enn for eksempel på et hotell, sier hovedverneombud Ingvar Johannessen.