– Å varsle har kostet meg dyrt, men jeg hadde gjort det igjen

«Da starter du vel med Grunnloven?» 

Spørsmålet kom momentant fra et familiemedlem da jeg fortalte at jeg skulle skrive et innlegg i Sykepleien om mine erfaringer rundt det å varsle. Og selvsagt starter jeg med Grunnloven. For i den står det følgende i §100: «Ytringsfrihet skal det være [….] Alle har rett til å ytre seg frimodig om statsstyring og om hvilket som helst annet emne.» 

Grunnloven må ses i sammenheng med helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Førstnevnte beskriver at vi – helsepersonell – av eget initiativ skal informere tilsynsmyndighetene om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet. Vi har altså en selvstendig varslingsplikt. Sistnevnte lov er krystallklar på at pasienter har krav på en verdig omsorg samtidig som de skal informeres om forholdene rundt egen pleie, omsorg og behandling. 

Det som kan bli vanskelig, er når arbeidsgiver kommer drassende med sine krav om arbeidstakers lojalitetsplikt. Den skal du nemlig ikke kimse av. I lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern med videre blir vi fortalt at virksomheten skal legge til rette for et godt ytringsklima og ivareta arbeidsmiljøet slik at arbeidstaker ikke blir utsatt for fysiske eller psykiske skadevirkninger.

I kommunenes arbeidsreglement rundt om i det ganske land er det ulik ordlyd i avsnitt om lojalitetsplikt, men et eksempel kan være at arbeidstaker skal utvise lojalitet overfor arbeidsgiver på en slik måte at kommunens interesser ikke skades unødvendig. Så kan vi spørre oss; er det i kommunens interesse at brukerne av tjenestene har det best mulig, eller skal arbeidstakerne tie hvis de mener at pasientene ikke har det bra? 

Kjærlighet, omsorg og pleie

Jeg vet ikke hvordan det er med deg – du som leser dette – men det å tørre å bry seg om andre gir i hvert fall meg en følelse av tilhørighet, fellesskap og kjærlighet. Da jeg jobbet på sykehjem, kjente jeg på disse følelsene hver eneste vakt. Det finnes nesten ingenting som er mer givende enn å gi kjærlighet, omsorg og pleie til dem som har levd mange, mange flere år enn meg selv. Noen pasienter husker man bedre enn andre, og fra mine måneder på sykehjemmet i Stavanger kommune er det spesielt et par stykker som har satt spor.

Det var en natt, som alle andre netter egentlig, at pasienten sa en ting jeg aldri vil glemme: «Kan jeg få en klem?» Han lå dypt under dyna. Trøtt, sliten og gammel. Alene igjen. Jeg strøk ham over kinnet og hvisket «Det er klart at du kan.» Kinn mot kinn og en varm hånd i min. Han sa «Takk, det føltes godt» og sovnet. Jeg kjente varmen spre seg i hjertet mitt, og jeg kjente på et vemod. Et vemod over tanken på at jeg selv en gang, kanskje, ville ende opp som ensom, så avhengig og så prisgitt andres hjertevarme, kunnskapsrike hender og kloke hoder.

Jeg hadde ansvaret for å leire pasienten, slik at han ikke ble utsatt for unødvendig trykk. Jeg var inne hos ham annenhver time for å snu kroppen hans forsiktig, slik at ikke vonde ledd ble enda vondere. Flere ganger hver natt måtte han tisse, og av og til måtte bleien skiftes fordi det hadde gått galt. Han hadde dårlig temperaturregulering og svettet og frøs om hverandre. I tillegg trengte han regelmessig smertelindring. 

En annen kveld da jeg kom på vakt, ringte klokken på rommet rett ved siden av vaktrommet. Det ringte og ringte. «La det ringe», sa de på vaktrommet. «Vi har nettopp vært inne, og det er umulig å forstå hva hun vil.» Da jeg gikk inn litt senere, lå hun der med det rufsete lillafargede håret og den spinkle kroppen. De tynne hendene hennes knuget rundt ringesnoren, og jeg så panikken i blikket hennes.

Ja, det var umulig å forstå hva hun ville annet enn at hun var livredd for å være alene. Jeg visste at det ville bli en lang natt for henne og for oss som var på jobb. For henne fordi hun ville måtte være alene store deler av natten. For meg fordi jeg ville bli nødt til å la henne være alene. Demensen gjorde henne forvirret og redd, hun slet med å sove, hadde smerter og var så tynn at hele henne var utsatt for trykksår. 

I gode og faglig kompetente hender

Jeg har alltid tenkt at det er en grunn til at jeg ble sykepleier til tross for at det var en tilfeldighet at jeg begynte på utdanningen. Jeg liker å hjelpe andre mennesker. Det å få lov til å gi av meg selv, støtte den som trenger det og se at min omsorg utgjør en forskjell betyr utrolig mye. Å gi helhetlig, medisinsk og omsorgsfull forsvarlig sykepleie er et privilegium. I de to eksemplene mine var det nødvendig med sykepleiekompetanse. Det var ikke nok med velment omsorg fra ansatte uten fagutdanning. 

Med tittelen «sykepleier» kommer ikke bare ansvar og forpliktelser, men også forventninger. Jeg har høye forventninger til egen yrkesutøvelse. Kanskje er det grunnen til at det gikk som det gikk da jeg sa opp som leder ved et sykehjem fordi jeg som avdelingssykepleier ikke kunne stå rakrygget og si at driften var forsvarlig. Eller da jeg som nattsykepleier sendte varsel til fylkesmannen om at det ikke var forsvarlig bemanning på natt. Ufaglært personell var satt til å utføre oppgaver de på ingen måte mestret eller hadde forutsetninger for å mestre. Som for eksempel hos de to jeg nevnte ovenfor. For i tillegg til omsorgen trengte de og de andre pasientene ved sykehjemmet hjelp til alt fra skifte av stomiposer til mobilisering etter lårhalsbrudd. 

Noen mente at jeg snakket ned ufaglært personell, og det gjør meg fortsatt forbannet når jeg tenker på det. Alle hoder og hender trengs, har jeg pleid å si da. Men alle hender og hoder skal ikke plasseres hvor som helst.

Det har gått noen år, men mitt engasjementet for saken er der fortsatt. Jeg er pasientenes advokat, ikke ansatte sin forsvarer. For meg er det underordnet om noen blir krenket av at jeg krever pasientens rett. Jeg har blitt stilt spørsmålet om hvorfor man skal orke å varsle når man risikerer så mye bråk som det jeg og mange andre varslere opplever og har opplevd. Det er vanskelig å svare på det uten å først ha spurt seg selv: 

«Som sykepleier og som pårørende, ville jeg vært fornøyd hvis det var min mormor som lå i den sykesengen?»

Hvis du ikke kan svare ja, er det da noen annen måte å reagere på enn å reagere?

Retorisk spørsmål, jeg vet. Likevel var det det spørsmålet jeg stilte meg selv og som gjorde en i utgangspunktet skummel avgjørelse enkel. Hvis ikke jeg kunne gått fra mormor på sykehjemmet og vært trygg på at hun var i gode og faglig kompetente hender, ville jeg ha måttet si fra. Så da gjorde jeg det.

En personalsak

Av alt som ble sagt og gjort, var det én ting som aldri ble adressert; det var kjernen i det jeg varslet om. Nemlig at gamle folk ikke skal være avhengig av ansatte som ikke har forutsetning for å kunne se og observere deres behov og iverksette tiltak deretter.

Jeg mente det da, og jeg mener det fortsatt, at hvis du ikke kan observere allmenntilstanden, leire en pasient skikkelig for å forebygge trykksår, skifte en bandasje, pusse tennene godt nok på en immobilisert pasient, forflytte en slagpasient, skifte en stomipose eller gjøre deg språklig forstått i kommunikasjonen med pasienten, da bør du heller ikke ha ansvar for denne delen av omsorgen. Det var dette jeg ønsket at vi kunne ha snakket om! Det var og er fortsatt en stor skuffelse at det ble underordnet i arbeidsgivers behov for å forsikre fylkesmannen om at alt var bra og at jeg var en personalsak. 

Det er en enorm mangel på helsepersonell – både utdannet og ufaglært. Men det er ikke en unnskyldning for å la det skure og gå. Det er en marsjordre om å jobbe sammen for å få til endringer. 

Sterkere sammen

«Som leder er det ikke noe jeg kan gjøre med det», «Det er enkelt for deg å klage (kollega)», «Hun har tydelig behov for å vise seg frem (kollega)», «Narsissist» (tillitsvalgtrepresentant)», «Jeg uttaler meg ikke om en personalsak (leder)», «Vær klar over at møtet er konfidensielt (rådgiver i personalavdelingen)», «Du kan skrive hvor mange avvik du vil, de stopper i virksomheten (leder)». 

Ja, mye ble sagt, og mye ble (ikke) gjort. Mange støttet meg, men turte dessverre ikke å si det høyt. Mange pårørende tok kontakt og tidligere kolleger sendte meldinger. Kolleger ved sykehjemmet gjorde det samme uten å tørre si med et ord utad at de var enige med meg. For de så hva som skjedde rundt meg.

Jeg er fortsatt utrolig lei meg for det. Ikke for egen del. Jeg har vist meg selv at jeg klarer å stå i det. Nei, jeg er lei på vegne av pasientene. Fordi man står så mye sterkere når man står sammen. Jeg har alltid sagt at hvis mange nok hadde ropt høyt og sagt ifra, så ville det vært helt uunngåelig å ikke få til forandringer. Ja, jeg tror faktisk på det. Og jeg skulle ønske at vi var flere som trodde på det.

Og tenk hvilken makt lederne har! Se for deg om alle mellom- og virksomhetsledere gikk ut og sa ifra om at forsvarligheten altfor ofte ikke på langt nær ivaretas! Med noen få unntak er det få ledere som tar seg det bryet. 

Det koster å si ifra

Noen sa en gang til meg at jeg sikkert er mer risikovillig fordi jeg vokste opp med alkohol tett på, og at det har gjort meg tøffere, mer likegyldig til grenser og er uredd autoriteter. Jeg tror det er tvert imot. Jeg hadde ikke makten over eget liv før jeg flyttet hjemmefra. Derfor vil jeg ha den nå. Jeg var sårbar fordi jeg opplevde at det ikke spilte noen rolle hva jeg sa eller ønsket. Derfor er urettferdighet noe som provoserer meg grenseløst. Og det er ikke rettferdig at skrøpelige eldre skal være prisgitt mangelfull pleie. 

Så skal du orke å si ifra? 

Ja, det bør du. Ikke for egen skyld, men for dem du jobber for: Pasientene. Det er ikke en hemmelighet at jeg var skuffet over bistanden jeg opplevde å ikke få fra Sykepleierforbundet. Den eneste gangen jeg opplevde genuin interesse var da arbeidsgiver «fritok meg fra arbeidsplikten» fordi jeg angivelig hadde brutt retningslinjene rundt legemiddelhåndtering. Da kom forbundet på banen og sto opp for meg, krevde at suspensjonen ble trukket tilbake umiddelbart og at jeg fikk jobbe igjen. Da følte jeg meg sterk og at jeg ikke sto alene. Men i den videre prosessen opplevde jeg at jeg sto – nettopp – alene. Jeg savnet enormt å ha tillitsvalgte ved min side, skulder mot skulder.

Sykepleierforbundet vil ha tydelige, modige og stolte sykepleiere. Men når vi lager støy og trenger støtte, da er det slett ikke sikkert at vi opplever en virkelighet som harmonerer med visjonen. 

«Ville du gjort det igjen?», er et spørsmål jeg ofte får. 

Jeg er rimelig sikker på at min mann vil at jeg svarer nei på dette spørsmålet. Fordi det har kostet for mye. Ikke bare følelsesmessig, men også økonomisk. Jeg ble sykmeldt, og etter at sykmeldingsretten gikk ut, endte jeg i nesten ett år ulønnet permisjon fordi «det ikke fantes noen passende stilling for meg». Så stilte noen spørsmål, blant annet til rådmannen, om kommunen ikke trengte sykepleiere, og at det var rart at jeg ikke var i arbeid. To dager senere fikk jeg tilbud om en omplassering. Men en erstatning for de månedene jeg gikk og ventet på ny jobb, fikk jeg aldri.

Ville jeg gjort det igjen? Jeg beklager, min kjære mann. For jeg hadde gjort det igjen. Jeg hadde ikke kunnet leve med meg selv hvis ikke. 

Krev at de lytter

Det er vel enda en grunn til ikke å si ifra, tenker du gjerne nå. 

Men ikke tenk sånn! Det kan jo nemlig være slik at akkurat du har en arbeidsgiver som står på samme side som deg. Eller tillitsvalgte som vil kjempe sammen med deg. Eller kolleger som tør å fronte problematikken akkurat slik du tør. 

Er det ett råd jeg kan gi, så er det følgende: 

Søk støtte før du varsler, let opp verneombud og plasstillitsvalgt og krev at de lytter. Fortell dem rundt deg hva du akter å gjøre. Og så; KJØR PÅ! 

Jeg sa en gang til noen sykepleiestudenter at de ikke måtte bli små grå mus som satt i hjørnet av vaktrommet og så på legene med stjerner i øynene. Men at de skulle dra på seg et ekstra lag med skinn på nesa og vise at «du kødder ikke med sykepleierne», verken som personer eller som faggruppe. Jeg vet ikke hvordan disse studentene ble som sykepleiere, men jeg håper at jeg i alle fall sådde et lite frø som de lar spire og gro, og som de kan hente frem når det trengs. 

Som sykepleiere har vi en varslingsplikt, og pasientene har rettigheter vi skal ivareta. Og ikke minst; vi har ytringsfrihet! Den skal ingen ta fra oss. Og vi skal ikke la noen gjøre det, heller. 

Vi er ikke «bare» sykepleiere. Vi er også medmennesker. Kombinasjonen er jo dynamitt – hvis vi tør å stå i det.