Mikaela Sandberg: Sommer­vikaren som varslet

– Jeg må bare si det, at det var et fantastisk fint sted å jobbe. Kollegene var positive og trivelige, og jeg møtte fine folk i Tromsø. Jeg følte meg velkommen fra dag én.

– Jeg var glad for å komme til et så himla vakkert sted.

Det er noe av det Mikaela Sandberg sier når Sykepleien kontakter henne for å høre hva hun har av tanker etter sommeren 2020.

Men det er langt fra det eneste som sitter igjen fra Tromsø.

Dette var den sommeren hun varslet.

Sommervikaren

Via et vikarbyrå takket svenske Mikaela Sandberg ja til å jobbe ti uker på lindrende avdeling ved Helsehuset i Tromsø i sommer.

Etter en god velkomst og flere interessante dag- og kveldsvakter, hadde hun opplæring på natt.

Deretter gikk hun sine første nattevakter, alene på sin avdeling.

Gryende uro

De første nettene var det sju pasienter, forteller hun.

Det gikk akkurat rundt, hun hadde ikke mye tid til overs. Tankene kom: Hva om avdelingen ble full, det vil si ni pasienter? Hva om flere av pasientene var terminale samtidig? Og hva om det skjedde noe akutt?

Mikaela Sandberg kjente for første gang på en gryende uro.

– Jeg tenkte samtidig at dette har de jo klart i flere år. Hvem er jeg som tror jeg kan hoppe rett inn i jobben og si at det ikke går, at dette er for mye for én sykepleier? sier hun.

Hun forsøkte å riste uroen av seg.

Løp hele natten

Men etter noen uker strammet det seg til. Nå var det pasienter i alle sengene. Nesten alle alvorlig syke, noen terminale.

– Jeg løp og løp hele natten. Telefonen ringte, alarmer gikk. De fleste pasientene var våkne. Mange hadde store smerter. I tillegg ble jeg tilkalt for å hjelpe til på en annen avdeling, forteller hun.

– Jeg hadde langt flere oppgaver enn jeg rakk over.

Dagen etter sa hun fra hvordan natten hadde vært. Hun opplevde at hun ble møtt med at «slik er det», selv om mange visste at det var travelt.

Mange spørsmål

Etter en helg med nattevakter var Mikaela Sandberg mer sikker: Det måtte være to sykepleiere for å klare alle oppgavene.

– Vi måtte jo være to for å kunne gjøre dobbeltsignering for pasientene som skulle ha morfin. Og hva med pasienter som var terminale og trengte en som var der hele tiden? Hva med dem som skulle snus i løpet av natten?

Hun hadde mange spørsmål, men fikk vite at det var lagt opp til å kalle inn ekstrabemanning ved behov, og ellers samarbeide med andre avdelinger.

– Men sykepleierne på andre avdelinger hadde jo også mye å gjøre. Jeg opplevde å ringe til flere avdelinger uten at noen hadde anledning til å komme der og da, eller at den som kom, hadde det veldig travelt og heller ikke kunne hjelpe meg med akkurat det jeg trengte hjelp til, for eksempel ved spørsmål om smertepumpe. Så kunne jeg i teorien ringt videre, men i praksis var det så mange oppgaver som ventet, så jeg kunne ikke sitte og ringe rundt for å finne ut hvem som eventuelt kunne komme, sier hun.

Avviksmeldinger på papir

– Disse pasientene var like syke som mange av pasientene som ligger på sykehus, sier hun.

– Vi hadde pasienter i livets sluttfase. Jeg opplevde at jeg ikke fikk gitt pasienter den verdigheten i pleien som jeg burde gitt dem.

– Skrev du avviksmeldinger?

– Jeg skrev avviksmeldinger på papir. Vikarer hadde ikke tilgang til å skrive inn i det digitale avvikssystemet før man hadde vært ansatt ett år, det gjorde det også vanskelig. Arkene med avvikene la jeg på møtebordet, tydelig merket med «avvik». Da jeg spurte hva som skjedde med dem, fikk jeg beskjed om at det ble levert videre. Men jeg personlig fikk ikke tilbakemelding på de skriftlige avvikene, sier hun.

Burde forutsett

Hun gikk også til ledelsen, men opplevde at problemet ikke ble løst, selv om hun sa fra.

– Jeg forsto at det var vanskelig å få tak i noen på kort varsel under sommeravviklingen, selv om det ble ringt rundt og forsøkt. Men det burde man jo ha forutsett. Og problemet var jo først og fremst i grunnbemanningen, mener hun.

Mikaela Sandberg forteller at hun for det meste opplevde støtte fra andre som jobbet ved Helsehuset, og at mange forsto hva hun snakket om. Noen var imidlertid også kritiske og mente hun ikke hadde forstått hvordan tilkallingssystemet på natt var ment å fungere, sier hun.

– Gikk mot min etikk

Hun beskriver et moralsk krysspress i tankene som gikk gjennom hodet:

– Underbemanningen førte til prioriteringer som gikk imot min etikk som sykepleier. Det er ikke riktig at svært syke pasienter på en lindrende avdeling skal måtte vente i flere timer på smertelindring, eller at man må la den som «bare» ber om mat, vente. Og om det kom noe akutt i tillegg til alt det andre, hadde det ikke gått.

– Og det var vanskelig, fordi jeg opplevde de som jobbet der som faglig veldig dyktige, og de jobbet hardt for at pasientene skulle ha det bra. På dag og på kveld var det ikke slik, da var det en kjempebra avdeling å jobbe i, understreker hun.

– Forferdelig situasjon

– Jeg skjønte etter hvert at ingen kunne love meg at vi ville være to sykepleiere, selv om jeg forklarte hva som oppsto av situasjoner. Det hadde jo ikke gått å ta ansvaret alene hvis noe alvorlig hadde skjedd. Man får jo for eksempel ofte ikke hjulpet en pasient opp fra gulvet uten hjelp fra en kollega, sier hun.

– Jeg var heldig når det iblant var en kollega som kunne bli etter kveldsvakt eller komme fra en annen avdeling og bli hele natten, selv om den andre avdelingen da ble underbemannet. Jeg hadde aldri klart meg gjennom de mest hektiske nettene uten dem. Men selv da var vi for få pleiepersonale der, sier hun.

– Det var en helt forferdelig situasjon å være i. Jeg hadde så vondt av pasientene som ikke fikk den hjelpen de burde fått.

Etter nok en natt hun opplevde som uforsvarlig, bestemte hun seg for å la offentligheten få vite hvordan hun opplevde nattevaktene på avdelingen.

– Jeg opplevde at det var et helt akutt problem å være alene på natt. Jeg visste også at flere var enige med meg. Jeg tror at det var lettere for meg å si fra, ettersom jeg var vikar og likevel skulle reise derfra om kort tid.

– Det jeg tenkte var: «Jeg må gjøre det jeg kan. Og det er dette jeg kan gjøre.»

Gikk til mediene

Først ble hun intervjuet i lokalavisen iTromsø, og dagen etter av NRK.

– Det var på en måte selvsagt. Jeg visste at ting var feil, og at det ikke kunne fortsette slik. Samtidig var jeg redd for konsekvensene.

I en nyhetssak på NRK blir hun blant annet sitert på dette:

«– Vi har vært heldige etter som ingen katastrofe har skjedd. Men det kunne ha skjedd. Det er en risiko for det her. Som en tikkende bombe.»

Videre peker hun på at kommunen må ta ansvar for at det blir gjort noe med bemanningen på natt.

I samme sak forteller kommuneledelsen at de vil følge opp dette som en varslersak.

Det var ikke dette hun så for seg da hun kom til Tromsø som sommervikar for noen uker siden, at hun skulle varsle. Først til iTromsø så hele byen kunne lese det, og deretter til NRK, med hele Norge som publikum. 

I NRK-saken står det også:

«– Jeg vet ikke hva som blir konsekvensen for meg ved at jeg står frem og sier dette. Men jeg har kjent på at saken er viktigere enn at jeg får komme tilbake hit, sier sommervikaren i Tromsø.»

– Jeg følte meg helt, helt alene

– Jeg var redd. Jeg har aldri i mitt liv gjort noe sånt før, sier hun til Sykepleien nå, vel tre måneder senere.

– Etter at den første saken var kommet ut, satt jeg i leiligheten der jeg bodde i Tromsø og hadde nærmest angst. Jeg følte meg helt, helt alene.

Sandberg opplevde å bli ivaretatt av vikarbyrået. Men det å være på besøk i en fremmed by og være «bare» vikar i en slik situasjon, føltes ikke bra.

– Skitnervøs

– Da jeg kom på jobb etter mediesakene, var jeg skitnervøs, forteller hun.

Hun fikk både støtte og motstand på måten hun hadde sagt fra på.

– Men selv om det er viktig å si fra, så er jo det å stå frem i mediene noe som avviker fra det normale. Jeg føler at det ikke er verdsatt å si fra på denne måten. Man blir en slags «whistle blower», sier hun.

– Jeg fikk også tilbakemeldinger som gjorde at jeg begynte å tenke at nå kom det til å bli mye konsekvenser, det var litt sånn: «Gud, hva har du gjort, dette kommer til å bli ‘jättejobbigt’», sier hun på klingende svensk.

– Det var et varsel mot systemet, ikke mot noen individuelle mennesker. Men jeg tror likevel noen så på meg som «fienden», fordi jeg kritiserte arbeidsplassen. Det ble snakket om at folk nå ville bli redde for å ha sine pårørende ved avdelingen. Det var viktig for meg å si at avdelingen var veldig bra – på dag og kveld.

Nektet å jobbe alene på natt

– Etter mediesakene sa jeg at jeg nektet å jobbe dersom det ikke var to på neste nattevakt. Da jeg kom på den nattevakten, var det bare meg. Men jeg klarte ikke å dra derfra likevel, for da hadde det jo ikke vært noen der. Natten etter var vi to, forteller hun.

Kan fremdeles kjenne stresset

Mikaela Sandberg kom seg gjennom de ti ukene, men opplevelsen har satt spor. Når hun begynner å fortelle om sommeren, sier hun at hun nærmest kan kjenne stresset hun sto i i kroppen, forteller hun.

– I ettertid tenker jeg at det var tøft å fronte saken alene i mediene. Men jeg mener det var det riktige å gjøre, sier hun.

Beskjed i innboksen

For noen uker siden kom en e-post inn i innboksen hennes mens hun var hjemme i Skåne. Det er der Mikaela Sandberg bor nå, mens hun tar en videreutdanning som psykiatrisk sykepleier.

E-posten inneholdt en kortfattet oppsummering av saken fra Tromsø kommune, og under fanen «Tilsvar til sluttvurdering varslingssak Helsehuset Lindrende avdeling», står det:

«Enhetsleder har gjennomført undersøkelser etter varslingssaken på Lindrende avdeling og kommet frem til følgende anbefalinger:

– Helsehusets grunnbemanning på natt økes til ti, hvorav seks må være sykepleiere.

– Grunnbemanning på natt for Lindrende avdeling økes fra en til to sykepleiere.

Enhetsleders anbefalinger er nå behandlet, og seksjonsleder imøtekommer og stiller seg bak de anbefalingene.»

Selv sier Mikaela Sandberg at hun er glad for forbedringene som har skjedd siden sommeren, og hun oppsummerer det hele slik:

– Faktisk så kjenner jeg meg sterkere etter alt dette. Jeg var redd, men det var verdt det, sier hun.

Seksjonsleder: – Dette må vi tåle å høre

– Varselet fra Mikaela Sandberg har blitt hørt, sier Roar Evjen, seksjonsleder i Tromsø kommune.

Roar Evjen er seksjonslederen som har imøtekommet anbefalingene i e-posten som Mikaela Sandberg mottok for noen uker siden. I slutten av september orienterte han også helseutvalget i Tromsø kommune om oppfølgingen av varselet.

Det har blitt besluttet at det skal være to sykepleiere på natt på lindrende avdeling, opplyste han.

– Stor fare for faglig uforsvarlighet

Til Sykepleien utdyper han:

– Det var stor fare for faglig uforsvarlighet, fordi det var for lav bemanning på lindrende enhet på natt. Derfor har vi nå økt grunnbemanningen på natt fra en til to.

Roar Evjen understreker at det er han som er ansvarlig for seksjonen og er den som svarer for situasjonen, både slik den var i sommer og slik det er nå.

Evjen bekrefter at det har vært vanskelig å få noen til å ta nattevaktene, fordi flere vegrer seg for å ta ansvaret det innebærer. Ifølge Evjen sluttet nylig en nattevakt i prøvetiden, fordi vedkommende syntes det var uforsvarlig å være alene i avdelingen.

– Nå som det skal være to på natt, håper jeg det kan bli lettere å rekruttere til stillingene, sier han.

– Det er ikke alltid behov for to sykepleiere. Men fordi det av og til vil oppstå et slikt behov, har vi nå besluttet at det skal være to, sier han til Sykepleien.

Han nevner dobbeltkontroll når pasienter har behov for smertelindrende medikamenter eller snuing av pasienter som eksempler på tilfeller hvor det bør være to sykepleiere.

– Må fange opp alle

Til spørsmålet om avviksmeldinger sier han det kan være verdt å se på hva som kan gjøres for å sikre at vikarer som har jobbet kortere enn ett år, kan levere avvik digitalt inn i avvikssystemet.

– Avvik kan leveres på andre måter, men dette kan være noe å se på. Vi må fange opp alle, sier han.

– Det var for få på natt

Om sommeren 2020 sier han dette:

– I sommer hadde vi en periode hvor vi fikk mange dårlige pasienter på kort tid på lindrende avdeling. Åtte pasienter døde på avdelingen i løpet av elleve dager. Det er ikke vanlig at det kommer så mange syke pasienter samtidig, og dette var en spesielt hektisk uke, sier han.

Han sier tiltaket med to faste på natt er for å unngå at de havner i samme situasjon igjen:

– Vi prøvde i sommer å få tak i en ekstra nattevakt, uten å lykkes. Derfor ble det gjort avtaler om at avdelinger skulle kunne hjelpe hverandre, men det ble også vanskelig ettersom andre avdelinger også hadde ekstra behov. Det var rett og slett for få på natt i denne perioden, sier Evjen.

– Alvoret har kommet frem

Han sier de valgte å opprette en varslersak, fordi det som kom frem, ble ansett som alvorlig:

– Det er ingen god opplevelse for en sykepleier å måtte løpe fra smertepumpe til smertepumpe uten å rekke alle oppgavene.

– Det er bra at hun varslet, selv om hun skulle videre. Jeg synes det var modig gjort, og situasjonen i sommer må ha gått inn på henne, sier Evjen.

– Alvoret har kommet frem, og vi kan få gjort noe med det. Dette må vi tåle å høre, sier han.