Ta vare på dem som våger

«Hvem er det som vil oss så vondt?» sa avdelingslederen.

Det var første personalmøte etter en smertefull omorganisering. Stemningen var så spent at du kunne skjære luften i terninger. En veldig spesialisert enhet ble slått sammen med en større som ikke kjente pasientgruppa, eller hadde fått opplæring i nevneverdig grad. Bemanningen var blitt redusert. Dyktige ansatte med riktig kompetanse flyttet til andre avdelinger.

Vi fra spesialenheten hadde ytret bekymring hele veien, men ikke blitt hørt. Vi hadde gått tjenestevei; sagt fra i høringer, på allmøter og gjennom tillitsvalgt. Jeg hadde vært i rådhuset og levert høringsnotatet vårt til en kommunestyrerepresentant i helse- og omsorgskomiteen. Hun hadde gått ut i avisa og sagt at de ansatte var bekymret for omorganiseringen. Det var dette oppslaget som trykket over oss nå.

Jeg tror ikke hun sa det for å røyke ut synderen, det var bare et hjertesukk. Sykepleierledere er presset, de er bundet til masta av alle beslutninger som blir tatt over dem. Det ville vært mye lettere å være henne om i det minste dem hun ledet, var lojale og positive.

Jeg liker å tenke på meg selv som ganske modig og talefør, men nå satt jeg med blikket festet i bordet og håpet møtet snart ville være over. Jeg hadde ikke gjort noe galt – jeg visste godt at jeg hadde lover og regler på min side, og kollegaers støtte i ryggen. Men det kjentes ikke sånn nå. Jeg følte meg som en dobbeltagent, en sviker.

I Sykepleiens utgivelse om sykepleires ytringsfrihet sies det fra flere hold at ikke bare har du lov til å si ifra om du er bekymret for tjenestene pasientene får, du plikter faktisk å gjøre det. Arbeidsgiveres lojalitetskrav strekker seg ikke så langt som de skulle ønske. Ifølge lovverket kan du når som helst varsle eksternt til en offentlig myndighet. Det er ikke lovverket som stopper oss fra å ytre oss.

Undersøkelsen Sykepleien gjorde om sykepleieres opplevelse av sitt rom til å ytre seg, viste at når sykepleiere varsler internt eller melder avvik som ikke fører fram, lar 75 prosent av dem være å gå videre med det. Når vi spør hvorfor, svarer de fleste at de ikke tror de blir hørt uansett. Men mange skriver også at de ikke orker å stå i konflikten som vil følge av et varsel, og at de er redde for å bli sett på som bråkmakere. Helsevesenet farer slett ikke alltid pent med varslere – det er ikke uten grunn at sykepleierne tenker seg godt om før de går videre.

Sykepleiere som er bekymret for forhold på arbeidsplassen sin, havner i en klassisk catch 22. Som det ofte siteres fra den berømte romanen «You're damned if you do it. And you're damned if you don't». Følger du lovverket og sier ifra, blir du upopulær hos arbeidsgiver og kanskje også blant kollegaer, men gjør du det ikke, svikter du din faglige integritet og pasientene dine. Du taper uansett.

Men det er de som tør å snakke, som får verden til å gå framover. Om vi skal komme oss ut av denne fella, må vi hjelpe hverandre. Modige må vi være, men det er lettere om vi støtter hverandre. Du trenger ikke engang å dele en annens bekymring for å støtte deres rett til å ytre den. Ta godt vare på dem som våger – om ingen blir stående alene, blir det lettere for alle.