Sykepleierstudiet er tøft. Anatomi, sykdomslære og legemiddelregning regnes som tunge fag, og man kommer ikke gjennom uten hardt arbeid. Mange antar at det er pensum som gjør studiet strevsomt, men snarere tvert imot. 

Den virkelige belastningen ligger ikke i pensumbøkene, men i den ubetalte praksisen – et system som utnytter studentene til det ytterste. Sykepleierstudenten er blitt helsevesenets ubetalte arbeidskraft.

Praksisen krever fullt arbeid, men gir ingen lønn

I løpet av tre år er vi i seks praksiser på åtte uker. Vi må være på plass fire dager i uken, med vakter på 7,5 timer. Spisepausen er ikke regnet inn i vår tid. Det er et paradoks: De ansatte har betalt pause fordi de må avbryte for å bistå ved behov – et krav som like fullt gjelder oss, men uten kompensasjon.

Den femte dagen, som er satt av til studier, er dessuten alt annet enn en dag for å hvile. Du må skrive vurderingsskjemaer på flere tusen ord, levere oppgaver, forberede presentasjoner og lese fagstoff. Realiteten er en fylt femdagersuke i tillegg til at vi forventes å ta ubekvemme vakter som kvelds-, helge- og nattevakter.

Skolen kan hevde at de ikke pålegger oss å gå tredelt turnus, men det er et konstant, skambasert press. Det begrunnes med at det er mer læring på slike vakter. Sier du nei, blir du fort stemplet som «lite motivert». Jeg ble selv kalt lat av lærer fordi jeg ikke kunne ta nattevakt i praksis. 

Studentene brukes som gratis arbeidskraft i helsevesenet

Mange opplever praksis som langt mer krevende enn å være på jobb. Som student er man under kontinuerlig vurdering og overvåkning. Det er en enorm mental belastning å være under konstant press om å prestere og vise seg fra sin beste side hele tiden. Vi er på nye steder med nye folk, alt vi gjør granskes, og vi må utføre prosedyrer vi aldri har gjort før. Det forventes at vi tar våre egne pasienter og gjør tilnærmet det samme som de ansatte. Jeg har ofte hatt dager med flere pasienter og arbeidsoppgaver enn de som faktisk jobber der.

Skolen sier at vi ikke skal brukes som arbeidskraft og ikke skal regnes med i grunnbemanningen. Men dette er ikke realiteten. Studenter blir satt til å dekke bemanningshull – eller til å gjøre de oppgavene ingen andre vil – i stedet for å delta i læringssituasjoner. Når vi sier ifra, stemples vi som vanskelige og «lite interessert». Dette er ikke praksis; det er gratis bemanning for en skrikende underbemannet sektor.

Økonomien tvinger oss til å jobbe dobbelt for å overleve

Oppå alt dette skal vi leve. Lånekassens midler er ikke tilstrekkelige til å dekke levekostnadene. I likhet med de fleste studenter må vi jobbe ved siden av. Men de fleste sykepleierstudenter går i praksis fra mandag til torsdag og deretter rett på helgevakten i sin private jobb. Denne konstante byrden gjør at vi føler vi er på jobb sju dager i uken. Vi har spøkt med at vi heller ville hatt ny runde med anatomi enn en ny praksisperiode.

Vi bidrar med å lette arbeidsbyrden og jobber hardt i praksis. Mange reduserer antall vakter på privatjobben, nettopp fordi de er helt utslitt av praksis. En liten kompensasjon hadde gjort en stor forskjell.

For å se hvor urimelig dette er, må vi se til kriminalomsorgen. Fengselsbetjentutdanningen er en lønnet utdanning der studentene ansettes som aspiranter med en årslønn på over 370 000 kroner – nettopp fordi Norge trenger dem, og de er i aktiv tjeneste.

Norge trenger også sykepleiere. Men i motsetning til betjentene gir sykepleierstudiet oss lån og gjeld. Når et yrke som er så kritisk for samfunnet, kompenseres med lån og frivillighet, mens et annet viktig statlig yrke kompenseres med lønn, gir dette et klinkende klart signal om akkurat hvor lavprioritert yrket vårt er.

Den ulønnede praksisen der vi brukes som billig bemanningshjelp, lærer oss tidlig at det å være sykepleier forventes å være en form for «martyrium» – at vi skal jobbe av samvittighet og pliktfølelse, heller enn for en rettferdig lønn.

Staten må anerkjenne at praksis er arbeid – ikke frivillighet

Vi ber ikke om full fengselsbetjent-lønn, men om at systemet anerkjenner at praksis er arbeid. Enten må praksisperioden i utdanningen bli ren læring, uten krav om å dekke den daglige driften – eller så må staten innføre et ekstrastipend som kompenserer for den fysiske og mentale belastningen vi utsettes for. Da slipper vi å jobbe oss i hjel ved siden av, bare for å få økonomien til å gå rundt.

Systemet i dag behandler sykepleierstudentene som om de skal være takknemlige for å få lov til å jobbe gratis og gjøre drittarbeidet. Når staten ikke betaler oss for vårt arbeid i dag, har vi heller ingen tro på at den fremtidige lønnen vi får som ferdigutdannede sykepleiere, vil føles rettferdig. 

Dette er en standard som brenner oss ut og får oss til å droppe ut og søke på BI i stedet. Det skremmer også bort fremtidige søkere, et yrke som samfunnet så sårt trenger – i motsetning til flere eiendomsmeklere.

Skal vi virkelig begynne å brenne ut fremtidens helter allerede ved å la dem jobbe gratis som studenter?