fbpx Ytringsfrihet for sykepleiere Hopp til hovedinnhold

Frem i flomlyset

Illustrasjonen viser sykepleier i et spotlys med en stor blyant
Illustrasjon: Øivind Hovland

Ytringsfrihet er ikke bare en greie for 17. mai-taler. Den gjelder også for sykepleiere som står frem med kritikk om forhold ved egen arbeidsplass.

Da jeg begynte i Sykepleien, for snart 17 år siden, kom jeg fra en redaksjon som drev med forbrukerjournalistikk. Den verdenen var enkel: Forbrukerne hadde alltid rett. Ble de utsatt for råtne produkter, villedende markedsføring eller tjenesteytere som ikke holdt det de hadde lovet, var det bare å kvesse klørne. Aldri var det noe problem å få en forarget pendler til å bli sint på (den gang) NSB eller å få noen til å lange ut mot et forsikringsselskap.

Som regel var omtale nok til å få fart på sakene. Om ikke det hjalp, var det bare å slippe løs juristene.

Good guys

Så du kan godt si at det var noe helt annet å begynne i Sykepleien. Sykepleiere har det til felles med forbrukerne at de tilhører samfunnets «good guys». Begge grupper er populære, får sjelden kritikk og kan som regel bade i folks uforbeholdne sympati.

Men der opphører også alle likheter. Det gikk ikke lang tid før jeg oppdaget at det var utrolig vrient å få sykepleiere til å si noe negativt om helsetjenesten. Ja, selv i helt ukontroversielle reportasjer kunne det være vanskelig å finne noen som torde å fronte en sak. Og om vi fant noen, ville vedkommende helst stå frem som del av en liten flokk. Det kjentes åpenbart tryggere.

Krutt

Forsiktighetskulturen som preget mange sykepleiere, sto i mine øyne i grell kontrast til det kruttet som lå i deres praktiske hverdag. For sykepleiere ser jo så mye som er kritikkverdig! De vet hva pasienter må gjennomgå. De kjenner til konsekvensene av vedtak tatt høyere opp i systemet. Men de holder inne med det.

At det skapte noen utfordringer for oss som skulle lage et kritisk tidsskrift, var nå så sin sak. Verre var det at sykepleierne åpenbart satt på mange erfaringer som trengte å bli fortalt om, men som bare unntaksvis satte dagsorden for den offentlige debatten.

Lavere terskel

Mye har skjedd siden den gang, heldigvis. Selv om ytringsfrihet fortsatt ikke er pensum i sykepleierutdanningen, har internett og ikke minst Facebook gjort at terskelen for frimodige ytringer generelt er blitt lavere i samfunnet.

Også sykepleiere er blitt mer dristige i det offentlige ordskiftet. Det var ikke tilfeldig at Sykepleierforbundet rundt tusenårsskiftet valgte «tydelig, modig og stolt» som sine slagord. I disse ordene lå det ikke bare et sterkt ønske, men også en lenge oppdemmet frustrasjon. For sykepleiernes beskjedne plass i hierarkiet har historisk sett ikke gjort det enkelt å utøve høylytt kritisk tenkning. Der leger nærmest kunne si hva som helst om et hvilket som helst tema, bare de ble spurt om det av en ivrig journalist, nølte sykepleiere i det lengste med å si sin mening, selv på områder der de burde anses som de fremste eksperter: pasientene.

Følelsesladd

De siste årene har Sykepleierforbundet imidlertid gjort et byks på de såkalte omdømme-målingene som viser hvordan interesseorganisasjonene oppleves ute i samfunnet. Det er nok ikke tilfeldig

Én ting er at organisasjonen er blitt flinkere til å spisse sitt budskap. Men blant sykepleiere er det nå flere som har funnet ut av hvordan mediene faktisk fungerer. Der de tidligere pakket inn sin kritikk i følelsesladde generaliseringer, preges medieoppslagene om kritikkverdige forhold i økende grad av sykepleiere som gir oss harde fakta. Det er folk som tør vise ansiktet sitt i tv-ruta eller bruke harde ord foran en mikrofon.

Om det skyldes bedre medietrening, erfaringer med sosiale medier eller det at forholdene i helsetjenesten rett og slett er blitt verre, skal være usagt. Sykepleiere fremstår med årene som mindre medgjørlige enn tidligere.

Ingen selvfølge

Det siste gleder meg. Som tidsskriftredaktør har jeg til tider revet meg i håret av fortvilelse over sykepleiernes mange forspilte sjanser. Nå har pendelen svingt. Men det er fortsatt ikke slik at det er en selvfølge at sykepleiere kan ytre seg kritisk til den virksomheten de mottar lønn fra, uten at det fører til problemer for den som våger å tre ut av rekkene.

En tillitsvalgt i en mellomstor kommune fortalte meg nylig hvor mye bråk det ble med arbeidsgiveren da hun offentlig problematiserte at så mange sykepleiere i helse- og omsorgssektoren sluttet i jobben. Hun henvendte seg til en journalist i lokalavisen og slo fast at arbeidsbelastningen for de ansatte i hjemmesykepleien nå hadde blitt umenneskelig. Så tøft var det, at mange ga opp. Kommunen, mente hun, burde innse alvoret og legge til rette for at sykepleierne valgte å bli. Bedre arbeidsforhold og betingelser ville kunne få flere til å stå i jobben lenger.

Ødelegger omdømmet

Da forsideoppslaget dumpet inn i avisstativene i byen dagen etter, ble hun kalt inn på teppet hos selveste kommunedirektøren. På rådhusets fineste kontor fikk hun klar beskjed: «Slutt å gi kommunen et så dårlig omdømme».

Uttalelsene om arbeidsbelastning og høyt turnover undergravde kommunens arbeid med å rekruttere nye sykepleiere til de mange ubesatte stillingene. Jobbsøkere kunne skremmes bort om de «stadig vekk» fikk lese om dårlig arbeidsmiljø i lokalblekka. Den tillitsvalgte ødela for egen arbeidsplass, mente kommunedirektøren.

Bumerang

Hvordan kan sykepleiere ta opp kritikkverdige forhold ved egen arbeidsplass i det offentlige rommet uten å bli truffet av denne bumerangen som får varslere og andre kritiske røster til å fremstå som illojale tjenere som bare skiter i eget reir? Det er et spørsmål som har opptatt meg mye i alle disse årene som jeg har vært redaktør.

Noen forbinder kanskje ordet ytringsfrihet mest med Grunnloven og 17. mai-taler. Men i praksis handler det faktisk om å kunne fremme kritikk uten å bli rammet av utestenging og gjengjeldelse. Den retten har alle, om du nå er en snusfornuftig forfatter, en frittenkende debattant i Dagsnytt 18 eller bare en vanlig kommuneansatt.

Jobber du i helsetjenesten, ser vi dessverre altfor ofte at ytringer utenfor arbeidsplassens strenge hierarkiske rammer får negative konsekvenser for den som har stukket seg frem.

Frykt for negative reaksjoner

I en undersøkelse som Sykepleien har gjennomført, kommer det frem at mange sykepleiere har unnlatt å uttale seg offentlig om kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass på grunn av frykt for negative reaksjoner fra arbeidsgiver. Det viser at det føles risikabelt å stå frem med kritikk.

Som noen av reportasjene i denne utgaven viser, kan en varslers hverdag fort bli snudd på hodet. De kan oppleve store problemer med å bli trodd. Etter å ha anklaget arbeidsgiver blir de selv anklaget. Plutselig er det de som er problemet! Det har ført til ufine personalsaker der varsleren selv har måttet bevise at hun ikke har en skrue løs.

Ryggdekning

I slike tilfeller trenger du en god venn. Dessverre har Norsk Sykepleierforbund og lokale tillitsvalgte utfordringer med å håndtere varslersaker.

Siden jeg begynte i Sykepleien i 2004, har jeg vært i kontakt med en rekke varslere som har følt seg sviktet av sine egne. Som, når det røynet på som verst, savnet den ryggdekningen de trengte.

Varslingssaker kan nemlig fort fortone seg som fastlåste konflikter der påstand står mot påstand. Også selve ansettelsesforholdet til varsleren kan stå på spill.

Ytterst få varslersaker som jeg kjenner til, har endt opp med fellende dom til fordel for varsleren. Det mest vanlige er at det inngås forlik og at partene blir enige om at ingen skal si noe utad.

Får delta i debatten

Varsling og de ansattes ytringsfrihet har heldigvis fått større oppmerksomhet de senere årene. Nesten alle norske kommuner holder seg nå med etiske regler som gjør det klart at ansatte både har rett og plikt til å varsle om kritikkverdige forhold.

Mest forbilledlig er Oslo kommune, som tidligere har fått mye pepper for sin håndtering av varslingssaker. Nå heter det at «ansatte i Oslo kommune kan gi faktaopplysninger om eget arbeidsområde. Som alle andre borgere kan kommunens medarbeidere delta i samfunnsdebatten og uttale seg på egen vegne. Kritikkverdige forhold i en virksomhet bør tas opp, slik at forholdene kan bedres. Varsling bør først skje internt, men ansatte har rett til å varsle offentlig når dette er formålstjenlig.»

Naturlig plass

Sykepleien har nettopp utgitt en utgave som i sin helhet handler om ytringsfrihet. Jeg har lenge hatt et ønske om å belyse dette vanskelige temaet. Ikke fordi jeg, som journalist, får lettere vilkår, men fordi jeg håper at det vil gjøre sykepleiere mer bevisste på sin naturlige plass i det offentlige ordskiftet. I 2021 skal de ikke lenger være utrygge på hva de egentlig kan tillate seg å si.

Les også:
Sykepleiere frykter represalier om de uttaler seg kritisk Neste artikkel