fbpx – Frykt for omdømmet knebler ytringsfriheten ved helseforetakene Hopp til hovedinnhold

– Frykt for omdømmet knebler ytrings­friheten ved helse­foretakene

Bildet er et oversiktsbilde av Stavanger universitetssjukehus
SUS: Beklageligvis tar flere ansatte ved Stavanger universitetssjukehus som enten har varslet eller ytret seg, kontakt med meg. Beklageligvis, fordi de ikke skulle hatt behov for det. Beklageligvis, fordi de blir utsatt for urovekkende represalier, skriver innleggsforfatteren. Foto: Helse Stavanger

Omdømme har med tiden blitt svært viktig for styrer og ledelse ved de ulike helseforetakene – så viktig at det kan gå på helsen løs for både ansatte og pasienter, skriver Målfrid J. Frahm Jensen.

Jeg skjønner det ikke. Kanskje jeg har misforstått noe, men er ikke sykehuset en offentlig institusjon som skal yte god helsehjelp – og ikke en merkevare som skal bygges med et godt omdømme?

Hvis et godt omdømme er viktig, så kommer det av seg selv med god pasientbehandling, nok ansatte, gode turnuser og en dyktig og lyttende ledelse som bygger et godt ytringsklima på arbeidsplassen.

I dag jobber kommunikasjonsavdeling og ledelse med omdømmet, tilsynelatende uten å jobbe med det som gir et godt omdømme, nemlig god pasientbehandling og gode arbeidsforhold for de ansatte. Forstå det den som kan.

Ytring og varsling kan medføre represalier

Både tillitsvalgte og enkeltansatte som bringer kritikkverdige forhold til torgs, risikerer å bli utsatt for represalier. Ansatte våger sjelden å delta i den offentlige debatten. De våger knapt å ta opp kritikkverdige forhold internt, og de våger så vidt å varsle.

Ansatte våger sjelden å delta i den offentlige debatten.

Det skyldes neppe åpenhet og et godt ytringsklima, som fungerende kommunikasjonsdirektør hevder at Stavanger universitetssjukehus (SUS) har i Stavanger Aftenblad 10. juli [krever innlogging]:

«Vi kjenner oss ikke igjen i kritikken om ytringsfrihet og represalier. Åpenhet og dialog er en forutsetning for trygge og gode helsetjenester.»

Ubehaget ved å kritisere

Beklageligvis tar flere ansatte ved SUS som enten har varslet eller ytret seg, kontakt med meg. Beklageligvis, fordi de ikke skulle hatt behov for det. Beklageligvis, fordi de blir utsatt for urovekkende represalier.

Det de forteller, gjør vondt, og det er gjenkjennelig fra min egen ytrings- og varslingssak i 2014/2015 ved SUS.

Jeg ytrer meg fortsatt. Jeg har ingenting å være redd for. Jeg trenger ikke frykte represalier fra SUS lenger.

Likevel er det ubehagelig å kritisere SUS fordi ekkoet fra den gang fortsatt gjaller mellom fjellene, og jeg blir kritisert for å bringe kritikken til torgs.

Ytringsfriheten må gjelde alle

Hva er styrken på brillene til ledelsen? Hva er det de ikke ser, eller vil se, som både ansatte, pasienter og pårørende ser? Og hvorfor er de så forbannet opptatt av omdømmet?

Vi skulle nesten tro at ledelsen tror at folk ikke vil søke helsehjelp fordi noen ytrer seg kritisk om pasientbehandling, enkelte avdelinger eller organiseringen av et offentlig sykehus. Kanskje kan både ansatte og journalister begynne å tro det, så lenge det blir hevdet. Er det slik at bare en gjentar noe hyppig, så blir det en sannhet?

Hvorfor er de så forbannet opptatt av omdømmet?

Å hevde at folk ikke vil søke helsehjelp hvis noen ytrer kritikk mot sykehuset, er nødvendigvis ikke sant, selv om det har blitt et mantra. Mantraet er hevdet til meg og til ansatte ved SUS.

Det er ikke ytringsfrihet. Det er heller ikke åpenhet. Det er trusler.

«Ytringsfriheten må gjelde også i helsesektoren. Det må være stor takhøyde for å si fra om noe er galt», skriver Stavanger Aftenblad på lederplass 11. juli [krever innlogging].

Amen! skriver jeg.

Arbeidsdagen går ikke opp

Kanskje det er betimelig at Aftenbladet spør de ulike avdelingene på SUS om hvor mange ansatte som har sagt opp i løpet av de siste årene, og hva disse oppsigelsene er grunnet i.

Enkelte har nemlig en arbeidshverdag som ikke går opp. De får ikke tid til god pasientbehandling. Noen blir utrygge og redde, andre går hjem med dårlig samvittighet hver eneste dag.

Arbeidsforholdene går ut over pasientsikkerheten, noe jeg er mer bekymret for enn det tilsynelatende viktige omdømmet.

Omdømmet trumfer ytringsfrihet og pasientsikkerhet

Misforståtte lojalitetskrav til arbeidsplass og ansatte kan ikke gå på bekostning av pasientsikkerheten. Hvis noen sier fra om kritikkverdige forhold – det være seg internt eller i pressen – skal de ikke utsettes for represalier.

Ledere i helsetjenesten som stenger ørene for kritikk, er potensielt farlige ledere.

I dag trumfer omdømmet både ytringsfrihet og pasientsikkerhet, selv om det skulle vært motsatt. For ansatte som ytrer seg kritisk, kan det handle om samvittighet overfor pasienter som trenger god helsehjelp, og behovet for en trygg og god arbeidsplass.

For ledere på ulike nivåer synes alt å handle om økonomi og omdømme. Ledere i helsetjenesten som stenger ørene for kritikk, er potensielt farlige ledere.

Lojaliteten må ligge hos pasienten

«Helsefolk har ytringsfrihet. De har plikt til å si fra om ting som kan være til skade for pasienten. Lojaliteten må ligge hos pasienten, ikke hos økonomisjefen», sa helse- og omsorgsminister Bent Høie da han åpnet en konferanse om helsejournalistikk i Oslo 5. september 2016.

Jeg tar for gitt at han fortsatt mener det.

Denne kronikken sto første gang på trykk i Stavanger Aftenbladet 15. juli 2020.

Helseforetaksmodellen har ført til sløsing, sentraliserings­mani og svekkede fag­miljøer

Anja Solvik utenfor stortinget.
FRUSTRASJON OG URO: – Både psykiatri og somatikk rammes over hele landet. Nedleggelser og sammenslåinger skal finansiere nye bygg, som igjen vil føre til massenedleggelser av stillinger og fortsatt nedtak av sykehussenger, skriver innleggsforfatteren. Bildet: Bunadsgeriljaen demonstrerer foran Stortinget i mai i år. Foto: Kari Anne Dolonen

På Nordmøre har ni ordførere gått til kamp mot direktører og helseadel. Det samme har Bunadsgeriljaen, som kjemper for gode føde- og helsetilbud over hele landet, skriver Anne Grethe Gjerdalen.

Norge har den mest sentraliserte sykehusorganiseringen i de nordiske landene. I 1980 hadde Norge 22 000 somatiske senger, nå i underkant av 11 000, selv om befolkningen har økt med en million.

Norge er dårligst i Vest-Europa når det kommer til liggetid på sykehus, med for få senger til for mange pasienter. Vi er det landet i Norden hvor den største delen av befolkningen har mer enn en times reisevei til sykehus.

Dette skyldes helseforetaksmodellen (heretter HFM), som er bygd på konkurranse og effektivitets-pisk. I tillegg til dårligere pasienttilbud har den ført til økte kostnader, svekkede fagmiljøer og en sentraliseringsmani som medfører store tap for lokalsamfunn landet over.

LES: Helseforetaksreformen må avvikles – sykehusene tilbake til offentlig forvaltning

Middel til økonomisk inntjening

HFMs styringsform høster frustrasjon og uro over hele landet. Staten skyver ansvaret over på styrene ved opprør mot nedleggelser og forringelse av ambulanse-, føde-, psykiatriske og somatiske tilbud, som nå tvinges gjennom over hele landet for å få «overskudd».

Pasienten er et middel til økonomisk inntjening, en vare som takseres.

Måltall og stoppeklokke

Styringsformen i HFM gjør at faglige debatter settes til side på alle ledelsesnivåer. Bare en tredjedel av styremedlemmene oppnevnes av de ansatte, som dermed blir i mindretall ved avgjørelser. Fagfolk blir ikke tatt på alvor om de sier fra.

Mor og barn presses ut av fødeavdelingen raskere.

Et eksempel er bestemmelsen om nedleggelse av Ullevål sykehus i Oslo, hvor helseledelsen trosser en samlet faglig motstand. Et annet er at mor og barn presses ut av fødeavdelingen raskere, ikke fordi fagfolk ønsker det, men på grunn av nedskjæringer.

LES: – Fødsler under transport og uplanlagte fødsler i hjemmet øker

LES:  Jordmødre sendte bekymringsmelding: Ulovlig dårlig oppfølging etter fødsel

LES: Fødselsomsorgen skal ikke være en minimumstjeneste

I tillegg til å bli fratatt mulighet til å ta beslutninger på godt faglig grunnlag gir fokus på måltall og stoppeklokke et stadig økende effektivitetspress som rammer ansattes helse og motivasjon.

Nytt mantra

Sykehus er for kunnskapskrevende og komplekse til å bli styrt ut fra bedriftsøkonomiske systemer. Foretaksledere med merkantil bakgrunn sitter i besluttende og gjennomførende posisjoner som fordrer medisinsk bakgrunn og erfaring innen pasientdrift.

Økonomene i Helse-Norge har nå et nytt mantra: Teknologien skal erstatte et stort antall pleiere, og de samme økonomene planlegger med at omsorg og nærhet blir for dyrt.

Det fører til at pasientene sendes altfor raskt ut, med økende reinnleggelser og belastninger for pasienten. Dette gir samtidig større inntjening, og er dermed «god butikk».

Sykehus er for kunnskapskrevende og komplekse til å bli styrt ut fra bedriftsøkonomiske systemer.

Pengesløseri uten like

HFM gir mulighet for maktmisbruk og lar helseforetakene spille politikerne ut på sidelinja. I tillegg til høye direktørlønninger gis det ofte sluttpakker, etterlønn eller bonusordninger som til sammen har trukket i underkant av 100 millioner fra pasientrettet virksomhet, i offentlig regi, finansiert av skattepengene, i 18 år uten at noen har gjort opprør.

Det er et pengesløseri uten like. Et eksempel er Helse Sør-Øst, der såkalte rådgivere har en gullalder. Ved Oslo universitetssykehus er det 259 spesialrådgivere, og ved Oslo sykehusservice 59. Foruten høye lønninger, sluttpakker og bonuser til direktører og andre sluker konsulentfirmaene store penger. Over få år representerer dette milliarder.

LES:  La oss rope høyt i kor om sløsing i helsevesenet

Trues av nedleggelse

Både psykiatri og somatikk rammes over hele landet. Nedleggelser og sammenslåinger skal finansiere nye bygg, som igjen vil føre til massenedleggelser av stillinger og fortsatt nedtak av sykehussenger, som stadig blir færre.

I 2019 skal 75 sykehussenger fjernes og 194 årsverk kuttes i Innlandet. Distriktspsykiatriske sentre og Granheim lungesykehus trues av nedleggelse. Dette handler om både lokal og nasjonal sykehuspolitikk, og for mange synes det å gå prestisje i å beholde HFM.

En ny styringsmodell

Samtidig som det sløses i sykehusene, ser vi at ansvaret skyves nedover i systemet. Kommunene er blitt en salderingspost for dårlig sykehusøkonomi, og dette vil forverres. Det rammer først og fremst eldre med sammensatt sykdom.

Samtidig hersker en fastlegekrise, også i stor grad basert på at fastlegene blir pålagt stadig mer av sykehusene. Hvorfor reagerer ikke ordførere sterkere?

Kommunene er blitt en salderingspost for dårlig sykehusøkonomi.

Behovet for en ny styringsmodell som ikke setter demokratiet ut av spill, vil tvinge seg frem for å hindre en ytterligere negativ utvikling i spesialisthelsetjenesten. Pasienten skal være i fokus, og da må avgjørelser som gjelder ulike behandlings- og omsorgstilbud, fattes av faglig kompetente og de som er nære pasienten, ikke av økonomer eller jurister.

Det må frigjøres midler til behandling og pleie ved reduksjon av byråkrati og konsulentgalskap. Avgjørelser som angår befolkningen, skal ikke tas i lukkede rom.

Enten er du for eller imot

De store partiene, både Frp, Høyre og Ap sentralt, vil beholde HFM, mens Senterpartiet sentralt vil ha et nytt styringssystem. Lokalt er det svingninger, og det er opprør på gang.

Velgerne vil ha klar beskjed, en ‘tilpasning’ av helseforetaksmodellen holder ikke.

På Nordmøre har ni ordførere gått til kamp mot direktører og helseadel. Det samme har Bunadsgeriljaen, som nå har over 100 000 medlemmer, og som kjemper for trygge og gode føde- og helsetilbud over hele landet.

Et av de viktigste spørsmålene ved det kommende valget i september, og stortingsvalget om to år, er derfor partienes syn på HFM. Velgerne vil ha klar beskjed, en «tilpasning» av HFM holder ikke. Enten er du for, eller imot, å drive sykehusene etter bedriftsmessige prinsipper.

Denne kronikken ble først publisert i Tidens krav 22. juli 2019.