Lei av matte­kritikk fra eget fagforbund

Det er tøft å være sykepleier i disse dager. Nye eksamensresultater insinuerer at jeg og mine kollegaer er faglig svake. Denne gangen i legemiddelregning, selv om vi alle har bestått og er autoriserte sykepleiere. Vårt eget fagforbund, Norsk Sykepleierforbund (NSF) ser ut til å på langt vei være enig - de sier i alle fall ikke imot - og krever endring. Fordi vi ikke er flinke nok, ellerno. Vanskelig å si.

For meg virker det som om NSF går ut mot egne medlemmer - sannsynligvis uten selv å skjønne det. Det er frustrerende når NSF sender svært tvetydige signaler om egne medlemmers kompetanse, og studenters evne til kompetanseutvikling. Hvert år omkring eksamenstider fyrer media av med skrekkeksempler på strykprosenter fra sykepleierutdanningene. I år er det igjen eksamen i legemiddel-regning som er i fokus.

Det er ikke første gang - og dessverre ikke siste, er jeg redd.

Nærmest som eksempel på det angivelige labre nivået på mattekunnskapene våre legger NSF sammen to og to, får fem, øyner en mulighet for å fronte sak, og hiver seg inn i debatten: Sykepleierutdanningene trenger også karakterkrav i matte. Dessverre ender de med å lande på sine over 100.000 medlemmer - igjen.

Fordi: Nok en gang misbrukes den dårlige statistikken som eksempel på hvorfor «noe» må gjøres, og igjen går NSF i samme felle som tabloidene. For det er nemlig slik at 100 prosent av alle sykepleiere i Norge har bestått legemiddelregning. Dette svikter NSF i å formidle; de som strengt tatt burde vært de første til å fortelle dette.

Nå er det dog ikke slik at utdanningene alltid tilbyr det samme, og alltid tilbyr det godt, men det er den nasjonale rammeplanen for sykepleierutdanningene som først og fremst legger føringer for hva alle norske sykepleiere skal ha til felles. Ønsker man å endre den generelle delen av utdanningen, må rammeplanen revideres og helst spesifiseres ytterligere.

I min tid som studentrådsleder for utdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) kom en lignende sak opp i media to ganger. Også da gikk NSF og «lillesykesøster» NSF-student sammen og brukte oss som skrekkeksempel på hvor dårlig studentene var blitt, og hvorfor man derfor trengte nasjonale prøver i diverse fag. Også da forsøkte jeg å si mitt om hvorfor det de gjør er riktig, men på gal måte:

NSF tenker riktig, men utfører svært feil: Et gyldig mål med et ugyldig middel. Alle som har gått studiet er enig i at nivået på utdanningen kan løftes; ingen er uenig i at alle sykepleiere må og skal kunne legemiddelregning; ingen er uenig i at alle sykepleiere skal snakke og forstå norsk. Det blir bare noe rart når en av Norges største fagbevegelser bruker egne medlemmers resultater på denne måten som drivstoff for egen agenda, hvor nobel den enn måtte være.

Leder av NSF, Eli Gunnhild By, sier at «større matematikk-kunnskaper gjør det enklere å tilegne seg stoffet i et fag som legemiddelregning». Goddagmannøkseskaft. Hun fortsetter: «Konsekvensen av feilmedisinering kan være at pasienten (…) i verste fall dør». Helt riktig. Det er derfor alle norske sykepleiere har bestått legemiddelregningseksamen, og tro meg: Dette ansvaret er vi bevisst.

Eksamen vurderes bestått/ikke bestått, og er sådan ikke anvendbart som indikator på norske sykepleieres evne til å skille mellom milli-rett og milli-galt. For øvrig er dette en eksamen som må besvares 100 prosent riktig for bestått.

Når heller ikke By, selv sykepleier, klarer å få fram at alle hennes medlemmer har bestått statens krav til legemiddelregning, blir jeg trist. De som ikke består eksamen etter sine forsøk, blir ei heller sykepleiere. Dette understreket både jeg og instituttleder ved utdanningen på HiOA, Dag Karterud, i sin tid, og igjen nå. Men ikke NSF.

Misforstå meg nå rett: NSF har en god agenda, også jeg ønsker dyktige kollegaer i fremtiden. Men hvorfor argumentere for bedre kvalitet på studentene idét de starter studiet - fremfor å kritisere studiene? Mener altså NSF at kvaliteten på undervisningen er tilfredsstillende, og det er studentenes utgangspunkt som er problemet? Det tror jeg ikke de gjør. By innleder NSFs politiske plattform 2013-2016 med «kvalitet i utdanningen er det viktigste grunnlaget for kvalitet i helse- og omsorgstjenesten». For Guds skyld By, hold dere tro til dette!

Det er kanskje ikke vanskelig å tenke at høy strykprosent = dårlige studenter. Kanskje er det heller ikke helt feil, men det er en såre simpel konklusjon. Da må man, især som fagforbund, i samme åndedrag spørre om dette heller speiler utdanningen, fremfor studentenes (manglende?) utgangspunkt. Videre må man da også se på skolenes grunnlag for å drive effektiv og god utdanning - et grunnlag de ikke uten videre har. Ingen enkle, åpenlyse svar her altså.

Burde ikke NSF og By nyansere sine uttalelser litt bedre? By fyrer av sin kanon mot første spurv i siktet i god FrP-stil, uten først å tenke seg om, og uten tanke for hva som måtte befinne seg i skuddsonen. De bør forstå at det oppleves som uheldig å ikke understreke at alle sykepleiere har de fagkunnskaper som kreves - og vel så det! Ikke så tvil om vår faglighet - uten dette er vi redusert til et sett varme hender.

Antallet sykepleiere som har bestått legemiddelregningseksamen er altså, og vil alltid være, 100 prosent. Dette må og skal understrekes. Vi som yrkesutøvere er avhengige av befolkningens tillit til oss som faglig kompetente. Man har et problem med rammevilkårene for å utdanne sykepleiere, ikke et problem med hva studentene presterte på videregående.

Hvorfor fokuserer ikke NSF på dette, og på denne måten får medlemmene i ryggen, i stedet for å dytte dem foran seg? Hvorfor ikke si at for å fortsette å utdanne gode kollegaer i økt omfang også i fremtiden, må endringer skje med rammevilkårene? Slik at den gode kvaliteten vi allerede har ikke reduseres? Kjære NSF; jeg tar ikke copyright på disse argumentene - bruk dem gjerne!

Min bønn og utfordring til NSF er at de tar opp igjen kampen der den virkelig hører hjemme - hos Kunnskapsdepartementet, som finansierer utdanningene, og som stiller det offentliges krav til sykepleiere i form av rammeplanen. Finansieringsmodellen og overbefolkede utdanningssteder er grunnproblemet - ikke mattekarakteren. Ikke sett oss medlemmer og studenter i dårlig lys for så å klage over at det er mørkt!

Kronikken ble først publisert hos Khrono. og gjengis med Khronos og Lasse Johan Thues tillatelse.