Små forhold på Utsira: Sykepleieren som må gjøre alt

Kjersti Klovning Skare, sykepleier på Utsira
LANGT VEST: Kjersti Klovning Skare er sykepleier på øykommunen Utsira. På den lille øya utenfor Haugesund og Karmøy bor det om lag 200 innbyggere.

Sykepleierne på sykehjemmet på Utsira må både kunne rulle stikklaken og kjøre ambulanse.

Fra kjøkkenvinduet på Siratun sykestue kan sykepleier Kjersti Klovning Skare skimte jorder og en liten knaus. Ingen å se langs veiene.

Havet har saltet utsikten – vinduene på Utsira blir fort grå når regn, vind og sjøsprøyt står inn over øya.

Skare løfter kokt sei fra kjelen over til en tallerken med stødig hånd.

– Det er rolige tider, sier hun.

Hverdagshøytid

Leif Tobias Hansen kommer med gåstol og bukseseler. Sei er noe av det han liker best. Som gammel fisker har han spist mer av det enn de fleste.

I hele sitt liv har han bodd på Utsira. Nå er han 93 år gammel, øyas eldste.

Det er ikke lenge siden Leif Tobias, eller Tobias som han kalles, pakket kofferten og flyttet inn på sykehjemmet. Han trengte ikke flytte lenger enn noen hundre meter.

Det var ikke venteliste.

I spisestuen er det dekket til én.

GOD PLASS: Det er bare Leif Tobias Hansen til middag denne dagen. Sykehjemmet har god plass.

Det ringer. Alarmtelefonen!

Skare kopler seg raskt på. Det er først skraping og susing på linja som gjør meldingen vanskelig å oppfatte. Etter hvert kommer det frem at nødnettet er nede. Det vil vare noen timer. Greit å vite. Det er 70 minutter med båt inn til fastlandet, Haugesund. Rutebåten går fra øya tre eller fire ganger om dagen, avhengig av ukedag.

– Vel, vel. Vi får ringe med vanlig mobil om det skulle være noe.

Hun fortsetter der hun slapp. Gir Tobias Hansen en støttende arm for å komme seg fra godt inn på spisestuestolen.

Et tent telys, lukten av hjemmelaget middag og ro i avdelingen gjør at måltidet får et preg av høytid.

Slik blir det når det er to på jobb, og bare én av to beboerne skal spise i fellesstuen.

OVERSIKTLIG: Utsira er en liten øy drøyt en time med båt utenfor Haugesund. Kommunen har vel 200 innbyggere.

Sykepleieroppgaver … og andre oppgaver

Sykepleiervakten startet klokken åtte med at hjelpepleier Bjørgunn Ravndal ga rapport, ettersom hun hadde vært på jobb siden klokka sju.

Etter rapporten leste Skare gjennom en epikrise.

Selv om det bare er to pasienter, er det en rekke sykepleieroppgaver denne vakta:

  • Måle blodtrykk
     
  • Dele ut medisiner
     
  • Observere funksjon, kroppstemperatur og sykdomsprogresjon hos begge pasientene
     
  • Dele ut medisin til et barn som er innom
     
  • Delta på legevisitt
     
  • Lese innkommet epikrise
     
  • Fordele og informere om vakter
     
  • Sjekke at hjertestarter virker
     
  • Sjekke temperatur i medisinskap i ambulansen
     
  • Sjekke dato på medisinene i akuttkofferten i ambulansen
     
  • Holde medisinrommet à jour
     
  • Faglig oppdatering

ORDEN: Medisinrommet må holdes i orden.

I tillegg er det mange oppgaver som bare må gjøres, men som man ikke nødvendigvis trenger å være sykepleier for å få unna:

  • Hjelpe til med stell og løft
     
  • Snu madrass
     
  • Skifte på og re seng
     
  • Vaske beboernes klær og annet tøy
     
  • Koke utstyr i dekontamineringsmaskin
     
  • Rulle og henge opp stikklaken
     
  • Tilberede og servere mat
     
  • Rydde og sette bort mat
     
  • Sette inn i og ta ut av oppvaskmaskin
     
  • Vaske, tørke og sette bort kjeler og stekepanne
     
  • Lage kaffe
     
  • Servere kaffe
     
  • Rydde bort kopper
     
  • Tømme søppel
     
  • Svare på innkomne telefoner
     
  • Hjelpe til med å flytte hylle
     
  • Kjøre besøk hjem
     
  • Hente post
     
  • Hente kommunelegen på båten

TID TIL PRAT: Kjersti Klovning Skare har tid til å sette seg ned og ta en prat med Leif Tobias Hansen i løpet av vakta.

Fordi de er så få, blir oppgavedelingen tydeligere. Hva må det være en sykepleier på jobb for å gjøre, hva kan de dele på?

– Vi deler ansvaret for det som må gjøres mellom oss: En har skyllerommet, en har kjøkkenet. En middag skal kjøres ut.

De har pasientheis, men begge må hjelpe til i løftene.

Kollega Bjørgunn Ravndal kommer forbi i gangen. Hvisker, så Skare ikke hører det: «Hun er altså verdens beste sykepleier. Vi er heldige her!»

Det Kjersti Klovning Skare sier, er:

– Alle oppgavene må gjøres, sånn er det bare. Det er ingen andre som tømmer søpla for meg. Når det gjelder de oppgavene som bare sykepleierne kan gjøre, er det jo ofte heller ingen andre som kan gjøre det for meg, hvis det er jeg som er sykepleier på vakt neste gang. Hvis det er noe jeg ikke har fått gjort, må jeg selv huske på det neste gang.

VASKER … Ingen andre til å ta oppvasken etter middag. De to på jobb fordeler oppgavene mellom seg.

Ny undersøkelse

I en undersøkelse Sykepleien har utført blant landets sykepleiere, kommer det frem at de fleste sykepleiere – 85 prosent av de spurte – ukentlig eller oftere utfører oppgaver de mener andre burde gjort.

Blant sykepleiere i hjemmetjenesten og sykehjem er tallet enda litt høyere.

Det er oftest oppgaver sykepleierne mener at helsefagarbeidere, renholdspersonale eller kjøkkenpersonale heller burde gjort.

Les mer om undersøkelsen her.

Lokale tilpasninger

Utsira ligger ute i Nordsjøen og er landets nest vestligste bebodde øy. Veien som går tvers over øya, er 1,6 kilometer lang.

Forholdene er små her. 200 innbyggere ved siste folketelling. Det betyr landets minste kommune i innbyggertall.

Kommunen må sørge for at alle innbyggerne har lovpålagte tilbud. Samarbeid med omkringliggende kommuner er i praksis ikke så enkelt, med avstander og infrastruktur. Det må bli lokale tilpasninger.

Kjersti Klovning Skare erkjenner at hun gjerne skulle hatt flere beboere på sykehjemmet. 

– Vi har åtte pasientrom. Det er både plass og tid til seks til her.

Selv om de har fått beskjed om at arbeidsplassene ikke står i fare, koster det jo å drifte et sykehjem.

I en periode hadde kommunen et samarbeid med Haugesund kommune:

– Haugesund kjøpte plasser hos oss, og pasientene var her i noen uker. Så vidt jeg vet, var alle parter fornøyd med ordningen. Men så måtte de spare penger, sier hun.

– Det er fint når det kommer nye pasienter hit og det blir litt liv i gangene. Faglig sett er det mer interessant når jeg må lære nye ting. Jeg liker å holde meg oppdatert, og å jobbe med det sykepleiefaglige, sier hun.

Legen kommer hver 14. dag.

To fastboende sykepleiere bor på øya.

Uten at det står i noen arbeidsavtale, forlater de helst ikke øya samtidig, forteller Skare.

Kjersti Klovning Skare måler blodtrykk.
MÅLER: Dele ut medisiner og måle blodtrykk er det sykepleieren på vakt som tar seg av.

En liten eldrebølge på vei

Sykehjem og hjemmesykepleie går litt om hverandre når det er så få mennesker som har behov for tjenestene.

Per i dag består hjemmesykepleien av utdeling av medisiner hos et par pasienter. Det er sykepleieren som har vakt på sykehjemmet, som tar seg av utdelingen.

Alle som fyller 80, får tilbud om et hjemmebesøk for å kartlegge om det er behov for hjelp. 27 av innbyggerne på øya er over 70 år, ifølge SSB.

Kjersti Klovning Skare har selv vokst opp på Utsira, og kjenner hver og en.

– Alle kjenner alle her, og vi passer på hverandre. Jeg tror ikke det kan skje at noen blir liggende syke hjemme uten at vi får vite om det, sier hun.

Sykehjem og møtested

Selv om det bare er Leif Tobias Hansen som blir servert middag i dag, er det mange innom. Fellesrommet på sykehjemmet er på mange måter øyas møtested. Folk setter seg ned for en kopp kaffe og en prat når de først er på vei.

Foruten sykehjem rommer huset kommuneadministrasjon, helsestasjon, skolehelsetjeneste, fysioterapeut, legekontor, bibliotek. Barne- og ungdomsskolen ligger ut en dør og like opp i bakken.

VEL HJEM: Kjersti Klovning Skare ser til at besøket kommer seg vel hjem. Hun må likevel ut og kjøre samme vei.

Ny trapp

Alf, broren til Tobias var på besøk i morges. Etterpå kjører Skare ham hjem. Det tar omtrent fem minutter.

Skare ser til at han kommer seg trygt fra bilen til inngangsdøra.

Det lukter godt av nystekte lapper når de kommer inn i gangen.

– Her er det bare å glede seg, ja, roper Kjersti Klovning Skare innover mot kjøkkenet mens Alf henger av seg jakka.

Hun blir stående og vente til å hun får svar fra underetasjen.

Skare får stukket til seg en varm lapp og spiser den i bilen på vei til butikken. På butikken henter hun dagens Haugesunds Avis til Tobias, og annen post til sykehjemmet.

DAGLIG RUTINE: En av oppgavene på sykehjemmet er å hente post og avis på butikken.

Arvebil

Et par minutter tar turen fra butikken tilbake til sykehjemmet. På veien registrerer hun at ambulansebilen står utenfor huset til den andre sykepleieren på øya.

Hun skvetter ikke. Dette er helt normalt.

Kollegaen har hatt hjemmevakt natten før. Skare overtar bilen i ettermiddag.

– Vi «arvet» denne bilen fra Helse Fonna. Kommunelegen har bestemt hvilke medisiner og hva slags utstyr vi skal ha i den, forteller hun.

– I ambulansen har vi akuttbag med utstyr til vitale målinger; blodtrykk, oksygenmetning og temperatur, hjertestarter, utstyr for innlegging av veneflon og intravenøse væsker, sier hun, og viser frem en liten bag med viktige medikamenter. Her er alt fra Pinex, Stesolid og Naloxon til morfin.

– Ellers har vi oksygen som kan gis både via brillekateter og maske, forteller hun.

I bilen er det også forstøverapparat, EKG-apparat, sug, nakkekrager til både voksen og barn, folie og tepper til å bruke ved nedkjøling, utstyr til spjelking ved brudd og en egen bag med sårutstyr og bandasjer.

– Vi har også en fødekoffert, sier hun.

TEMPERATUR: Kontroll på temperaturen i medisinskapet i ambulansen er en rutineoppgave det er viktig å huske på.

I selskap

Hvis Skare skal i selskap en kveld hun har hjemmevakt som sykepleier, tar hun ofte med ambulansen. Det er mer praktisk.

– Da slipper jeg å dra hjem og hente bilen først om noe skulle skje. Vi har avklart at det er greit at vi gjør det sånn, sier hun.

– Jeg pleier helst bare å ta bilen med hjem i helgene, sier hun. I starten var det litt oppstuss når den gule ambulansebilen sto rundt omkring utenfor husene på øya.

Nå er folk vant til det.

– Det er en stor trygghet for oss å ha denne bilen. Om nødvendig, kan vi kjøre en person på båre bort til idrettsplassen, som er helikopterlandingsplassen, sier hun.

Redningsskøyta kan raskest være på plass i løpet førti minutter om den er på Karmøy, som er nærmeste havn, forteller hun. Fra Stavanger kan Redningsskøyta bruke halvannen til to timer. Helikopteret kan rekke ut på ti minutter.

Annenhver torsdag er det legevisitt. Da ser legen til pasientene på sykehjemmet, og har timeavtaler som fastlege.

I dag er det en slik torsdag. Legen kommer med båten fra Haugesund. Litt før halv ett skal Kjersti Klovning Skare hente ham på kaia.

Høygaffel i hodet

– Terskelen for å ringe etter hjelp utenfra kan noen ganger være vel høy blant øyfolket, mener hun.

– Vi sykepleierne har ikke lov til å sy, av og til kunne det vært en fordel om vi kunne gjort det, sier hun.

Kvelden før, for eksempel, fikk en gutt en høygaffel i hodet. Resultatet ble et ganske dypt kutt i panna. Når fastlegen ankommer med båten, er det første han må gjøre å sy fire sting på den uheldige gutten.

Etterpå kommer gutten inn på sykehjemmet og leverer en lapp. Skare leverer ut antibiotika fra medisinlageret.

Legen har utstyrt sykehjemmet med et utvalg medisiner han mener de bør ha tilgang til. Innbyggerne kan for eksempel komme opp på sykehjemmet og be om antibiotika mot urinveisinfeksjon, mot å vise frem resept. Sykepleieren leverer ut. Tilsvarende mengde medisin blir så levert tilbake når personen har fått hentet ut resepten inne på fastlandet.

Sykepleier Kjersti Klovning Skare og hjelpepleier Bjørgunn Ravndal får hjelp til å flytte en hylle ned fra loftet.
RYDDING: Få pasienter betyr at det er tid til å gjøre forefallende oppgaver. Sykepleier Kjersti Klovning Skare og hjelpepleier Bjørgunn Ravndal får hjelp til å flytte en hylle ned fra loftet.

– Har den!

Kjersti Klovning Skare står på en stol og strekker seg så lang hun er for å redde en lampe fra å bli knust, mens Bjørgunn Ravndal og en medhjelper balanserer ei bokhylle ned den smale trappen. Skare redder lampen med en hånd, tar imot hylla med den andre.

Lageret på loftet skal endelig ryddes. Ut med gammelt rot, inn med sirlig system.

Hylla bukseres ned på kontoret, gjennom fellesområdet og ut fra sykehjemmet. Inne på et av de tomme pasientrommene har vaskehjelpen dekket hele gulvet med plast, og teipet alle hjørner og lister. Det er ikke så mye å vaske når rommene ikke er i bruk, og hun er i gang med maling.

Skare har kontroll på når programmene på vaskemaskin og tørketrommel er ferdig, og styrer mot skyllerommet.

De store, rutete skjortene til Leif Tobias Hansen henger pent til tørk.

Med raske hender fører Skare et stikklaken inn i klesrulla. Tar tak i snippene. Bretter i to og henger i tørkeskapet.

VASKERI: Rulle stikklaken og vaske pasientenes klær er to av Kjersti Klovning Skares arbeidsoppgaver denne dagen.

Om to timer skal hun dra hjem. Lage middag, kjøre barn til aktiviteter. Men det betyr ikke at hun går av vakt.

Det er nemlig sykepleiermangel på Utsira. For å holde beredskapen hele døgnet, skal de etter planen være fire sykepleiere. Per i dag er de to sykepleiere og en vernepleier som deler på sykepleierturnusen. Ettersom vernepleieren har ferie denne uka, er de to. Det betyr at Kjersti går fra dagvakt og over i hjemmevakt. Så går hun rett på dagvakt fredag. Og hjemmevakt fredag kveld, natt, hele lørdag.

TRYGG: Det bor ingen lege på øya. – Det er en stor trygghet for oss å ha denne bilen, sier Kjersti Klovning Skare. I bilen har sykepleierne tilgang til alt fra fødekoffert til hjertestarter.

Ikke før natt til søndag går hun av vakt og har helt fri. For på søndag skal hun inn til Haugesund og se en forestilling. Da er det øyas andre sykepleier som overtar vakttelefon, beredskap, sykebil.

– Det blir en livsstil, erkjenner hun.

En dag i hjemmetjenesten: – Jeg teller ikke minutter

VARIERTE DAGER: Anne Ragnhild Kråkeland Olsen jobber i hjemmesykepleien i Kristiansand kommune. Hverdagene er hektiske, og hun trives med de varierte arbeidsoppgavene.

Sykepleier Anne Ragnhild Kråkeland Olsen rakk ni pasienter, en pleieplan og en bestilling hos ergoterapeuten før lunsj. 

Det er åtte plussgrader og duskregn denne tirsdagsmorgenen på Vige i Kristiansand.

Sykepleier Anne Ragnhild Kråkeland Olsen er lys i stemmen og lett i steget der hun runder hjørnet på vei inn i det store gule bygget som rommer sone Kongsgård.

Klokka er 07.22, og Olsen rekker akkurat å trekke pusten dypt før hun åpner døra og går løs på stille rapport og en ny dag i hjemmetjenesten.

Kopling

Kl. 07.25: Stille rapport betyr ikke at det er helt stille i rommet.

Korte beskjeder og spørsmål kastes frem og tilbake. Dosetten som skulle til kreftpasienten i går, hva skjedde med den?

En sykepleier kommer inn med en stor skrivebok under armen, rapport glir over i arbeidsfordeling.

Mellom kaffekopper, en halvfull bleiepakke, den store boka, gule lapper, nettbrett, mobiltelefoner og små notisbøker står en rosa kurv med ferdigpakkede piller.

Kurven tømmes etter hvert som pasient og pleier koples.

...