Få sykepleiere bruker seg selv like mye som psykiatriske sykepleiere

Psykiatrisk sykepleier i Nordreisa
VERDIEN AV BILTUR: Eilin Storaas i Nordreisa mener det kan være god sykepleie å lage mat – eller å kjøre bil sammen. – Det viktigste arbeidsverktøyet jeg har, er meg selv.

Psykiatrisk sykepleier Eilin Storaas' jobb er å møte mennesker der de er, forstå det de forstår, være ydmyk og tjene.

– Min jobb er å lytte; høre etter hva den andre prøver å fortelle meg. ­Reflektere sammen, undre sammen, sier Eilin Storaas. 

Det å være der er en av hennes viktigste oppgave som psykiatrisk sykepleier.

– Det å ­hjelpe den andre videre i det steget som den andre vil ta, ut­dyper hun.

– Er det en vanskelig jobb? Å være?

– Noen ganger, ja. Det er viktig å ­legge seg selv bort. Målet er jo at den ­andre skal få tro på seg selv, finne sine egne mestringsstrategier og sine egne verktøy. Jeg må ikke bli verktøyet.

Storaas kaller ikke noen pasient, ikke bruker, av og til tjenestemottaker, men stort sett referer hun til «den andre» når hun snakker om menneskene hun hjelper. For å understreke at de er likeverdige, de to som møtes.

Forebygging, forebygging, forebygging

Eilin Storaas er fagleder for Rus- og psykisk helsetjeneste i ­Nordreisa ­kommune i Troms. Et team med to psykiatriske sykepleiere, en ­sykepleier med videreutdanning i psykisk ­helse, en vernepleier, en sosionom, helsefagarbeidere og ­miljøarbeidere. En uvurderlig tverrfaglighet, mener hun.

– Det er kjempespennende og ­artig å diskutere problemstillinger med mennesker som har en annen bakgrunn og sosialisering inn i yrket, og ikke minst en annen livsanskuelse.

Storaas selv er mange ­steder. ­Tjenesten er usynlig for de ­fleste, men er involvert i det meste. DPS, Nav, PPT, fastlege, helsesøster, ­barne­vern, jordmortjeneste, forebyggende ­gruppe, flyktningtjeneste, ­barnehager, ­skoler, ungdomsråd, ungdomskontakt, interesse­grupper og ­frivillighetssentralen er ­bare noen av dem hun samarbeider med.

Hos enkeltbrukere er det ­behovet som bestemmer samarbeidet. Da handler det ofte om å forebygge ­mobbing og utenforskap, ­sosiale ­ulikheter og ­fysiske helseplager.

Forebygging er Storaas’ mantra. Hennes mål er å sørge for at færrest mulig barn og unge skal få en rus- eller psykisk lidelse. På lang sikt er det langt billigere enn behandling.

– En ting er økonomi, men den menneskelige belastningen det er å slite over flere år, er svært stor. Hos ­veldig mange jeg møter, tenker jeg at på et eller annet vis har ikke de ­voksne gjort jobben. Mange har opplevd ­mobbing, utestengelser og ­krenkelser i tidligere år som de bærer preg av i ­voksen ­alder.

Fra svingdør til mestring

Jobben med å hjelpe mennesker ut av denne lidelsen har endret seg mye de 20 årene Eilin Storaas har jobbet som psykiatrisk sykepleier.

– Å ja. Tidligere besto mye av ­arbeidshverdagen i å dosere og ­dele ut medisiner. Ofte gjaldt det ­bare å få den rette pillen. Folk brukte ­mange ­medisiner som var svært avhengig­hetsskapende og hadde ­mange ­bi­virkninger. I dag er både legene og vi flinkere til å vurdere om det er ­andre ting vi kan prøve først. Diagnose­systemet er kanskje også blitt ­bedre, og mennesker oppsøker hjelp ­tidligere. Ikke minst har vi en helt ­annen åpenhet.

De gamle «svingdørspasientene» ­– pasienter som går inn og ut av ­spesialisthelsetjenesten uten å bli nevneverdig friskere – blir stadig færre.   

– Før fikk mennesker et vedtak som gjerne ble forlenget, og tilbudet ­kunne vare i flere år. Nå jobber vi mer ­aktivt med å spørre hva som er viktig for den enkelte og hva ­vedkommende ­ønsker hjelp med. Vi spør: Hvordan ­ønsker du at livet skal være om ett år? Hva tenker du at du kan gjøre for å nå dette målet, og hva tenker du vi kan gjøre? Mennesker øver, mestrer, får det til, og trenger etter hvert ikke lenger et tjenestetilbud fra oss.

Dør av somatisk lidelse

Eilin Storaas var ferdig utdannet psykiatrisk sykepleier i 1997. Året ­etter ble videreutdanningen erstattet med en tverrfaglig ­videreutdanning i ­psykisk helsearbeid. ­I dag er det 151 ulike helse­faglige utdanninger som kvalifiserer til videreutdanning i psykisk helsearbeid. ­Studentene lærer mye om kommunikasjon, samhandling og konfliktløsing. Men for ­lite om sammenhengen ­mellom ­psykiske og somatiske­ ­lidelser og omsorg til ­hele mennesket, sier ­kritikerne av dagens videreutdanning.

Og med tanke på at mennesker med psykiske lidelser forkorter leve­tiden med 15–20 år på grunn av somatisk sykdom, kan det være at de har et poeng, tror Eilin Storaas. ­Mennesker dør ikke av sin psykiske lidelse, men av ­hjerte- og karsykdommer, diabetes, kreft og infeksjoner. Storaas ser denne sammenhengen godt.

– Når symptomtrykket på grunn av den psykiske helsa er stort, er det ikke alltid ­like greit å ta vare på den ­fysiske ­helsa. Det kan være tungt å komme seg ut og være fysisk ­aktiv. Med mat­laging blir det ofte den ­enkleste ­løsningen. Det kan bli en del Grandiosa.

– Ser du at mennesker har dårlig fysisk helse?

– Ja. For mange er det utfordrende. Og det ønsker vi å gjøre noe med.

Og her er vi ved nok et av ­Storaas’ hjertebarn: ­Sekundærforebygging. ­Jobben ute blant ­tjenestemottakerne handler mye om å følge dem på ­møter, til fastlege og Nav og ut i butikken for å handle. Og ikke minst å mestre dagligdagse ting i hjemmet, som god ­personlig hygiene, et godt kosthold, være fysiske aktiv og få en god natts søvn.

Det er også mye god sykepleie i å gå en tur, mener Storaas. Eller kjøre en tur. Det blir en del terapeutisk bilkjøring. Storaas opplever ­ofte at det kan være lettere for mennesker å åpne seg når man sitter ved siden av hverandre i en bil enn overfor hverandre i et samtalerom.

– Det er også noe med det å få ­bevegelse i sanseinntrykk og tanker. Snakke om det man ser rundt seg, det fine måneskinnet eller de fine ­fargene ute. Da prøver jeg å hjelpe den andre til å se det som er godt i livet. Uten å bli for entusiastisk, som av og til kan ­virke motsatt.

– Snakker dere mye om diagnoser?

– Nei, ikke mye. Vi har et nært samarbeid med DPS, og mange går til behandler der. Jeg tenker at det å få være med meg ute og gjøre dagligdagse ting er en del av normaliseringa, og alt som har med diagnose å gjøre snakker man med behandler om.

– Så du er ikke en behandler?

– Kan ikke godt miljøarbeid være god behandling?

Eilin Storaas har en stor ­verktøykasse. I tillegg til videreutdanning i ­psykiatrisk sykepleie har hun videreutdanning i voksenpedagogikk, demens, alders­psykiatri og samisk kulturkunnskap. Hun har fulgt opplæringsprogram i kropp og selvfølelse, er kursleder i ­depresjonsmestring og mestring av ­belastningslidelser. Og på toppen av dette er hun medisinsk yogainstruktør.

– Hva tenker du om at du som har flere års høyskoleutdanning og videreutdanning skal gå i butikker og hjelpe folk med å handle og lage mat og kjøre tur?

– Å lage mat er mye mer enn å lage mat. Det er mestring. Det handler om å kjøpe inn mat, om å tilberede mat, ­lage den god og delikat, slik at man får lyst til å spise den, og det handler om å tenke igjennom hva man spiser.

– Koker du kaffe også?

– Jo da, det hender seg at jeg setter på kaffen, sier hun ler.

Doktorgården

Folkehelsearbeid her i landet har ­tradisjonelt fokusert på somatisk ­sykdom og risikofaktorer som usunt kosthold, lite fysisk aktivitet, røyk og ­alkohol. Samtidig vil mellom en tredel og halvparten av oss oppleve minst én ­periode i livet med en diagnostiserbar psykisk lidelse, ifølge Folkehelsemeldingen «Mestring og muligheter» fra 2015.

Psykiske plager og lidelser er en av de største folkehelseutfordringene vi har i dag. Derfor likestiller nå regje­ringen psykisk helse med fysisk ­helse og vil «skape et samfunn som i større grad fremmer psykisk helse gjennom å legge mer vekt på forhold i omgivelsene som fremmer mestring, tilhørighet og opplevelse av mening». 

Det er musikk i Eilin Storaas’ ører. Hun vil at samtlige 4918 ­innbyggere i Nordreisa skal ha det godt. Mye av folke­helsearbeidet i kommunen skal drives i Doktorgården som åpnet i fjor høst. Et hus «for alle», ­ifølge Storaas. Med og uten diagnose.

På dette folkehelsesenteret er bruker­organisasjonene Mental ­Helse og RIO allerede på plass, det ­samme er Frivillighetssentralen, som driver tilbudet «Aktiv på dagtid». Og Rus- og psykiatritjenesten har kjøpt inn Playstation 4, så ungdom kan komme sammen med voksne og spille.

– Jeg håper også at vi kan få til matkurs og hybelmatkurs for ungdom. ­Noen ønsker seg fotokurs, så det må vi prøve å få til. Jeg har også lyst til å få til en ­internasjonal kvinnegruppe, og utenfor har vi en liten hage, og der kan vi kanskje etter hvert dyrke poteter og gulrøtter.

Selv kan hun tenke seg å holde kurs i pusteteknikker fra yoga. Men hva huset skal romme, blir egentlig opp til hva de som skal bruke det ønsker. 

En gave

– Jeg tenker mange ganger at det er en gave å få være sykepleier i møte med folk som deler av seg selv på det mest sårbare i livet, sier Eilin Storaas.

– Hva har du lært i disse årene?

– Ydmykelsen i livet for den andre. Men også gleden ved å mestre, gleden ved å komme seg igjennom store utfordringer.

– Det er kanskje ingen sykepleiere som bruker seg selv så mye som psykiatriske sykepleiere. Er du nødt til å tenke mye over hvem du er og hvordan du er som person?

– Ja, det viktigste ­arbeidsverktøyet jeg har er meg selv. Noen ganger ­tenker jeg på om jeg prater for mye, om jeg prater for lite. Men da spør jeg. Jeg ­bruker også å si til mennesker at om de synes jeg spør om ting som jeg ikke har noe med, så er det helt greit at de sier ifra. Og det er de flinke til.

– Hvor viktig er kjemien mellom deg og den andre?

– Jeg kan ikke si at jeg har ­opplevd dårlig kjemi med noen. Men noen ­ganger kan dørstokkmila være stor, og folk kommer ikke til et avtalt møte. Da kan det hende at jeg tenke: Oi, var det noe jeg gjorde? Er det noe jeg har sagt? Er det noe jeg har misforstått? Jeg kan bli usikker.

– Så du er ikke redd for å vise din egen sårbarhet?

– Nei, det er jeg ikke, det er jo menneskelig, sier hun.

– Jeg tenker en del på hvordan vi snakker om «de andre», men det er jo ikke de andre, det er jo meg og deg. Det er det åpenhet må lære oss. At vi ­alle har en psykisk helse. Vi ­sitter alle i et glasshus, og gjennom livet skal vi oppleve noen depresjoner alle sammen. ­Livet er jo ikke lyserødt for noen, sier ­Eilin Storaas. 

LES OGSÅ: 100 sykepleiere om sin jobb og videreutdanning