Kari Martinsen: – Pleien tar den tiden den tar

Kari Martinsen, professor emerita, sykepleier, filosof
PLEIE SYKE: – Jeg ser sykepleie først og fremst som pleie av syke, sier professor emerita Kari Martinsen. Hun vil ikke at sykepleiere skal være halvveis leger. 

Hun ønsker seg ulydige sykepleiere. – Noen må stå på for syke og pleietrengende, sier sykepleiefilosof Kari Martinsen.

– Jeg trives best i Danmark, sier Kari Martinsen.

Hun er der ofte. Gjerne for å holde foredrag.

– Jeg får mer nedslag i tenkningen min der enn i Norge, forklarer hun.

Omgitt av bøker på alle kanter er hun trygt plassert i forlaget som nå gir ut bøkene hennes. Det er i Bergen, der hun bor.

Martinsen er sykepleieren som ble filosof, med lidenskap for begrepet omsorg. I utallige bøker og foredrag har hun gnidd det inn: Sykepleie må gjøres med omsorg.

Men det er ikke bare bare for tiden:

– De som pleier godt ved sengen, får ikke noe god oppbakking, sier hun.

76-åringen er professor emerita, som det heter i hunkjønn. Sykepleiefilosofien hennes har gledet og inspirert siden 1970-tallet, men også irritert. Ikke minst dem som syns sykepleiefilosofi er bortkastet i utdanningen, så lenge studentene strever med anatomi og stryker i medikamentregning.

– Vi vil helst være udødelige

 «Er sykepleien på vei bort fra sykesenga? Er sykepleierne blitt administratorer og forskere som må overlate den utøvende pleie og omsorg til andre yrkesgrupper?»

Hun kunne sagt det i dag, men teksten er hentet fra forsiden til boken Pleie uten omsorg? fra forrige århundre.

– Jeg mener det enda sterkere i dag.

Men Martinsen holder stand:

– Jeg kretser stadig rundt det samme; livets grunnvilkår. Det ikke-valgte.

– Som er?

– Det kan være vind og vær. Død, smerte og lidelse. Tillit og håp.

En liten pause.

– Og barmhjertighet.

Grunnvilkårene kan både gi liv og ta liv, forteller hun:

– At vi alle skal dø, er ett grunnvilkår. Det er et under at vi står opp om morgenen, at vi puster og ikke ligger døde.

– Vi er uten kontroll?

– Jeg liker ikke det ordet, men det er godt at vi ikke har styringen, for det ville vært en katastrofe. Vi kan ikke bestemme om vi kan puste eller ikke. Vi ser og merker at det er noe vi ikke makter, det er poenget mitt.

Hun legger til:

– Vi vil jo leve – i hvert fall de fleste av oss.

Men det går for langt:

– Døden forsøker vi å komme forbi. Vi vil helst være udødelige og forlenger liv via teknologien. Det er forferdelig hvordan helsevesenet, som er til for vårt felles beste, slåss for å forlenge.

– Å være sårbar, syk og avhengig blir sett på som skammelig. Men vi er sårbare hele livet, vi trenger hverandre, sier hun.

(Saken fortsetter under bildet.)

Kari Martinsen, professor emerita, filosof, sykepleier
KRITISK: For noen ti-år siden syns noen i Sykepleierforbundet at Kari Martinsen var for samfunnskritisk. Nå har Martinsen flere tips til hva NSF kan ta fatt i for at sykepleierne er best mulig rustet for oppgavene.

– Omsorg er ikke sykepleie

– Hva er sykepleie?

– Pleie av syke …

Martinsen avbryter seg selv:

– … det er sant, jeg er positivt overrasket over NSF.

Altså Norsk Sykepleierforbund, som hun i sin tid hadde kontroverser med, fordi noen mente hun var for samfunnskritisk. Siden har hun fått sin renessanse og er blitt bortimot stueren.

Hun fisker opp et blått NSF-hefte om forsvarlighet fra papirbunken sin.

– Har du sett, det står omsorgsfull sykepleie. Og det står om plikten til omsorgsfull hjelp. Tenk at ordet omsorgsfull ikke er tatt ut.

Hun fortsetter med definisjonen:

– Jeg ser sykepleie først og fremst som pleie av syke.

Til nød kan det også være å forebygge, syns hun. Men viktigst:

– Sykepleie skal ikke være uten omsorg, men omsorg er ikke sykepleie. Omsorg kan gis av andre enn sykepleiere, om du er tannlege eller graver, og omsorg er helt grunnleggende for menneskers liv.

Martinsen resonnerer videre:

– Spørsmålet er hvordan omsorg kan uttrykkes i sykepleien. Jo, ved å være omtenksom og medfølende – sansende oppmerksom i utøvelsen av det faglige skjønnet.

Forskningsbasert kunnskap er ikke tilstrekkelig for å være en god sykepleier, mener hun. Erfaringskunnskapen er vel så viktig:

– Mange kaller det klinisk erfaring. Jeg liker bedre å snakke om det faglige skjønnet.

Martinsen har kopiert fire ark til journalisten – talen hun holdt da hun ble tildelt St. Olavs Orden i 2011. Med blyant har hun streket under det hun mener er gode poenger. Blant annet om skjønnet, som får dårlige kår når tidspresset råder.

For – som hun skriver – skjønn fordrer oppmerksomt nærvær, overblikk over situasjonen og innsikt (for eksempel i prosedyrer) for å kunne handle raskt.

Sykepleieren får skyldfølelse i garderoben

Kari Martinsen fastslår at vi lever i en hastig tid:

– Pleien utfordres. Det er et veldig tempo, et akselerert samfunn. Jeg snakker om klokketiden, altså.

– Hvordan vet du hvordan det er i praksis?

– Jeg forholder meg til tekster som pasienter og pårørende har skrevet. I avisene og andre steder.

– Og hva er klokketiden?

– En konstruert tid, laget for å disiplinere oss i samfunnet. Det er ikke den egentlige tiden. Vi dør ikke når vi stopper klokken, men når hjertet stanser. Vi forveksler timetid med hjerteslag.

Men den egentlige tiden er den vi erfarer:

– Mange snakker om at de opplever det og det. Men det er erfaringen som setter spor. Noe hender deg, noe ryster deg.

Hun eksemplifiserer med sykepleieren som haster forbi en korridorpasient:

– Det gode med tempo er at man ikke ser klart, sier sykepleieren. Men i garderoben får hun skyldfølelse. For det hun ikke gjorde. Løgstrup sier at sanseutløste inntrykk setter seg som spor i kroppen.

Knud Ejler Løgstrup er mannen Martinsen har lagt sin elsk på i årevis. Den danske filosofen og prestens tenkning er til stede i de fleste av bøkene hennes.

– Det jeg liker, er at han ser ting nedenfra.

– Rett skyldfølelsen utover

Tilbake til sykepleieren i garderoben:

– Hun vet at hun burde ha stoppet opp. Hendelsen har satt seg fast sansemessig i kroppen. Inntrykkene springer frem, de melder seg når travelheten er borte. Det sier noe om hvor sanselig det er.

– Slikt er vel ikke til å unngå, det vil alltid være travelt på sykehus? Det gjelder å prioritere?

– Ja, men det andre jeg er opptatt av, er hvor man plasserer skyldfølelsen. For dette er en skyldfølelse sykepleierne ikke alltid burde ta på seg. Den er kulturskapt og befalende, som en plikt: Gjør det, gjør det, gjør det! Etikken blir borte, for man blir så opptatt av hva kulturen befaler. Man tror det skal bli bedre med velferdsteknologien, men sykepleierne får i stedet flere oppgaver.

– Hva kan man gjøre?

– Skyldfølelsen må rettes utover mot et helsevesen som er styrt av økonomi og produksjon, og med et tids- og dokumentasjonspress som kan gjøre pleien vanskelig. Pleien skjer mange steder på tross av. Det er ikke den enkelte sykepleier som skal bære den samfunnsskapte skylden.

Dette er en oppgave for NSF å gjøre noe med, mener Martinsen:

– Samfunnsansvaret bør NSF engasjere seg mer i – for å bedre vilkårene for dem som pleier ved sengen.

 Vond skam og god skam

Skyldfølelse kan dessuten fort gå over i skam, påpeker hun.

– Vi må ha mer skam i helsevesenet, konkluderer hun overraskende.

Hun nyanserer:

– Å skamme seg fordi du ikke klarer oppgavene, er en vond skam skapt av kulturen vi lever i. Men det fins også en god skam – vi sier jo «han eier ikke skam i livet». Den gode skammen forteller deg at her er det noe man skal være varsom med. For å sanse det, må man være til stede i eget liv. Det er en skam som hører til livets grunnvilkår, en etisk skam som sier: «Gjør ikke det, for ellers kan du skade den andre.»

(Saken fortsetter under bildet.)

Kari Martinsen, sykepleier, filosof, forfatter, professor emerita
FOR TRAVELT: En hektisk tid, syns Kari Martinsen. Da blir det for mye befalinger for sykepleierne.

Hun legger til:

– I sykepleie melder livets grunnvilkår seg hele tiden. Men med travelheten og befalingene får vi ikke tatt imot pasientens erfaring, det som gjør sykepleierne glade.

– Hva gjør dem glade?

– Når de får høre at de har gjort et ordentlig arbeid.

Vil ha ulydige sykepleiere

– Vær ulydige, sykepleiere!

Det er Martinsens oppfordring. Slik sykepleierne har vært i tidligere tider:

– Da diakonissene så at de fattige led, gikk de til dem for å hjelpe. De brydde seg ikke om at det ikke var lov. Regelen var nemlig at fattigvesenet skulle ta seg av de fattige, mens diakonissene skulle holde seg til den frivillige menighetspleien.

Også i dag ser sykepleierne nøden, mener hun:

– De ser hvor skoen trykker. Det burde diskuteres på arbeidsplassene en gang i uken: «Hva kan vi gjøre med pleiekulturen?»

– Hva kan pleierne gjøre konkret?

– På sykehjem kan de for eksempel snakke om måltidene. Pasientene trenger hjelp til å spise, og mat er viktig for de helende krefter. Hvordan kan de gjøre måltidet til en god og verdig stund? For å få tid til slike samtaler, trengs både ulydige sykepleiere og ledere som klarer å løfte sammen.

– Sykepleien kan være et bilde på samfunnet

Martinsen syns det er underlig at sykepleieutdanningen er treårig, mens lærernes studium er fem år.

– Her burde NSF virkelig stå på. Sykepleierne står jo mellom liv og død, det er minst like viktig som å lære opp barn til å bli gode borgerne. Jeg skjønner at det er økonomisk basert. Det er jo ikke nyttig at folk er syke. Det kan ikke betale seg, og alt skal jo betale seg i dag.

Hun ser det i språket; pakkeforløp, sømløst, brukere – faget er fullt av økonomiske ord.

– Man kommer ikke unna økonomien i helsevesenet?

– Og derfor må noen stå på for syke og pleietrengende, parerer professoren.

– Det er hele tiden en kamp om prioriteringer, men det er vanskelig å forstå at vi ikke kan prioritere de mest sårbare. Det er jo penger nok i samfunnet, men klasseskillene er store. Vi fødes sårbare, og vi dør sårbare. Sykepleien kan være et bilde på samfunnet og hvordan vi tar vare på hverandre.

Hun siterer fra Til ungdommen av Nordahl Grieg: «Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen – som om vi bar et barn varsomt på armen!»

– Hvordan står det til med sykepleien for tiden?

– Jeg syns det er en del unge, flotte, omtenksomme mennesker som ønsker å stå i pleien. Kan hende den innstillingen avlæres i utdanningen. Vi eldre må gi de yngre mot og overlevere innsikt, så sykepleie blir et humant yrke, ikke et teknisk. Faget må ikke gå ut av sykepleiernes hender.

Ikke for mye forebygging

2500 sykepleiere har svart på Sykepleiens undersøkelse om hvilke oppgaver de utfører, og hvordan de vurderer disse oppgavene. De har fortalt hva de syns de gjør for lite av og hva de gjør for mye av.

Hva sykepleierne skal bruke tiden på, er en evig diskusjon.

– Hva mener du – bør sykepleiere overta legeoppgaver?

– Det spørs hva som er fruktbart. Jeg er mer opptatt av pasienten. Jeg synes ikke at sykepleiere skal bli halvveis leger.

– Gipsing og suturering, er det greie oppgaver for sykepleiere?

– Det må ses i sammenheng med pleie av syke mennesker. Hjemmene blir jo mer og mer som små sykehus, så det kan kanskje være nødvendig at hjemmesykepleiere kan suturere.

– Og hvor mye bør sykepleiere forebygge?

– Ikke for mye. Jeg blir så lei, alle skal opp og gå, helst opp på en fjelltopp. Mange får ikke tid til å dø på en verdig måte. Det er bygget en ideologi om at vi skal klare oss selv.

Var selv i sykeværelset

En nyrebekkenbetennelse brakte nylig Martinsen selv inn på pasientrommet – eller sykeværelset, som hun liker å kalle det. I dette tilfellet et tresengsrom.

– Det var utrolig travelt. Mye bråk, det klirret i metall, forteller hun.

– Jeg fikk en telefon, og da spurte den jeg snakket med: «Er du på en fabrikk?»

Martinsen hang opp en gul lapp: «Kan dere lukke døren?»

– Jeg er var for lyder, og medpasienten var så dårlig. Jeg sa at det er så mye larm. De sa: «Man skal ikke sove på sykehus.»

Hun minner om at Florence Nightingale var opptatt av lys og luft og hvordan sykeværelset kan være et godt rom for pasienten.

– Nightingales første krav er at man ikke skal skade den syke. Sykepleieren må være oppmerksom. For eksempel unngå at lyset brenner om natten og blender pasienten.

Mye handler om hvordan pleierne går ut og inn av rommet:

– Banker man forsiktig på? Farer man inn om morgenen og drar fra gardinen? Man får mye gratis hvis man ser etter hvordan pasienten har det, lytter til tonen i rommet.

– Er sykeværelset blitt noe annet enn på Florence Nightingales tid?

– Nå er pasienten kanskje ikke i rommet engang. Kanskje i korridoren. Eller i en stol på poliklinikken. Inne til operasjon, og rett hjem. Rommet er ikke som før, men uansett bør sykepleieren være oppmerksom på hva som gjør et rom, eller et sted, til et godt sted å være den tiden den syke er der.

– Er det vanskelig å pleie når tiden er knapp?

– I klokkens tid skal det være produktivt. Liggesår er slett arbeid, sa Nightingale. Travelheten fører til at tid går til spille.

Hun forklarer:

– Blodprøve skal tas, men årene vil ikke åpne seg. Hvis sykepleieren er vennlig og bruker tid, åpner blodårene seg. Det blir spart tid.

Kaver og kaver – oppgavene vokser

Tilbake til sykepleieroppgavene:

– Skal sykepleiere administrere og sørge for at pasienten kommer seg trygt videre etter utskrivning?

– Det kan være en oppgave å ta på seg, hvis den ellers blir glemt. Ikke all administrasjon er arbeid. Man kaver og kaver og kaver, oppgavene vokser. Det særpreger vår tid, at man settes til meningsløst arbeid.

– Hva med renhold?

– Renhold er viktig, skrev Nightingale, og hygienen. Det bør være i helsevesenets kontroll.

– Servere mat?

– Det er viktig at pasienten kan kjenne god matlukt. Servering syns jeg ikke man skal ta ut av sykepleiernes hender. For det handler ikke bare om mat. Et måltid inviterer til å få vite mer om pasientenes lidelse og bekymring, om de får i seg nok mat og drikke.

(Saken fortsetter under bildet.)

Kari Martinsen, sykepleier, filosof, forfatter, professor emerita
ETTERTANKE: Hun er ikke så glad i begrepet kompetanse: – Det tåkelegger mer enn det opplyser, sier Kari Martinsen. «Ettertenksomhet», derimot, liker hun godt.

– Sykepleierne sier i Sykepleiens undersøkelse at de vil ha mer tid til å øke sin kompetanse?

– Jeg synes det begrepet tåkelegger mer enn det opplyser. Hvordan kom det inn? Hva rommer det? Når moteord dukker opp, må vi spørre: Trenger vi dem?

– Er «fagutvikling» bedre?

– Å samtale om erfaring fra praksis er bra. Diskuter hvordan vi gjør det bedre, uten moraliserende pekefingre. De unge trenger at erfarne sykepleiere veileder dem.

– «Refleksjon» er også et populært ord, i hvert fall blant sykepleielærere?

– «Ettertenksomhet» er bedre.«Omtanke. «Vurdering.»

– Er ikke refleksjon en ettertanke?

– Man kan reflektere både i og etter handlingen. Faglig skjønn er å vurdere en situasjon. Sykepleie kaller på vurderinger. Det er både noe objektivt og subjektivt i skjønnet. Man kan ikke bare gå etter regler. Man kan gjøre feil når man dokumenterer, og når man følger retningslinjer, det er mitt poeng.

Hun legger til:

– Skjønn er kunsthåndverk.

– Noe å undres over

For mange generasjoner har Kari Martinsen vært en stemme.

– Hvordan oppfattes du, tror du?

– Det er jeg ikke så opptatt av. Men hvis det jeg skriver om er noe leserne kan kjenne seg igjen i, tenke med og tenke mot, og tenke videre på, så er det fint.

Filosofi har med menneskers liv å gjøre:

– Min empiri er det som sykepleiere, pårørende og pasienter forteller. De sier noe utover det sykepleie er. Om noe uberørt. Noe å undres over. Jeg har fått til meg ordet hellig.

Hun vet det selv. Når hun bruker et slikt ord, kan hun støte folk fra seg. I hennes siste bok Bevegelig berørt skriver hun:

«Jeg er klar over at ordet hellig kan virke anstøtelig, kanskje også gi en følelse av forlegenhet». Og så ber hun leserne være åpne for hvorfor hun våger å ta det ordet i sin munn.

– Jeg tenker ikke over hvem jeg skriver for. Men det jeg skriver, handler om de grunnleggende spørsmål i menneskers liv.

– Mange etterlyser mer undervisning om anatomi?

– Jeg kan godt forstå det, sykepleiere må kunne anatomi og fysiologi. I tillegg er det mye teknisk de skal beherske. Men det er for kort tid å lære seg instrumentelle ferdigheter på tre år. Det er ikke bare å sette en magesonde.

– Man må lære seg håndlaget?

– Ja, men det gjelder i alt det sykepleierne gjør. Håndlaget må trenes. For eksempel er det en kunst å gi godt munnstell. Den grunnleggende pleien blir ofte forsømt i kavet vårt. Man kan ikke hysje på omsorgen. Kroppene våre er langsomme. Pleien tar den tiden den tar.

Mens hun blir fotografert, skriver hun noen ord på journalistblokken.

Det står: «Håpet er hellig. Håpet og trøsten.»

Les også: